Voldtekt rammer en av fem kvinner i løpet av livet. Og likevel vet vi ikke hvilken behandling som faktisk hjelper. Men nå jobber norske forskere med saken.

– Helsevesenet har krav til at behandling skal være kunnskapsbasert, og det pøses inn penger for å sikre dette. Heldigvis. Men dette er ikke tilfellet når det gjelder traumebehandling etter voldtekt. Der har vi ikke god nok kunnskap om hva som faktisk hjelper, sier psykologspesialist og doktorgradsstipendiat Tina Haugen.

Studien Early Intervention after Rape, forkortet EIR, er en del av hennes doktorgrad.. Den er tilknyttet NTNU og St. Olavs hospital i Trondheim, og hensikten er å undersøke om eksponeringsbasert behandling på et tidlig tidspunkt etter voldtekten kan bidra til å forebygge posttraumatisk stresslidelse.

Snakk om det

Haugen peker på at voldtekt er et tabubelagt tema i samfunnet.

– Hvis du krasjer med bil på vei til jobben, så vil du antagelig fortelle om det etterpå. Du vil si det til alle du møter den dagen, du vil gjengi hendelsesforløpet, fortelle om hvor teit den andre sjåføren var, og hva som var årsaken til kollisjonen. Det er ingen stengsler for at du kan dele av den traumatiske erfaringen din. Kanskje innser du at du ble så rystet at du blir hjemme fra jobb noen dager for å slappe av og komme deg. Du behandler deg selv som om noe ekstraordinært har skjedd, sier Haugen.

Og nettopp det å forholde seg til en ekstraordinær hendelse som noe ekstraordinært er en del av naturlig tilfriskning i etterkant, forteller hun.

Men la oss si at traumet ikke er en bilulykke, men en voldtekt. Da håndterer de aller fleste dette helt annerledes.

– De fleste drar på jobb neste dag, og de sier ingenting til noen. De later som det ikke har skjedd noe ekstraordinært, sier hun, og forklarer at det er dette EIR-studien handler om.

I studien skal deltakerne trene på å forholde seg til overgrepet. Alle som deltar, får inntil fem timer med samtale, der hensikten er å trene seg til å forholde seg til det som har skjedd.

– Vi prøver å etterligne det som fører til naturlig tilfriskning etter et traume, sier Haugen.

Å bearbeide det som har skjedd er ett av de viktige temaene i ALTSÅs nye podkastserie En dag i august. Der forteller “Lea” om sin opplevelse med voldtekt, om egne reaksjoner og ikke minst om hvilken hjelp hun trengte for å komme seg videre i livet.

Du kan høre podkasten her, eller der du vanligvis hører podkast. Podkasten er gratis å lytte til.

Unngår å tenke på det

En studie fra WHO har vist at av alle typer traumer, er voldtekt en av de som gir høyest risiko for å utvikle posttraumatiske stressplager i etterkant. Studier viser at 30-70 prosent får PTSD-symptomer etter overgrep.

– Med EIR-studien vil vi undersøke om tidlig intervensjon kan forebygge PTSD hos overgrepsutsatte, forklarer Haugen.

Deltakerne blir rekruttert blant kvinner som oppsøker tre ulike overgrepsmottak her i landet. Ved disse mottakene har ansatte fått opplæring i en behandlingsform som heter Prolonged Exposure (PE), en type eksponeringsterapi. Denne behandlingen skal hjelpe kvinnene til å forholde seg til voldtekten, til å forstå egne reaksjoner og til å gjenvinne funksjoner de hadde før voldtekten. I PE blir det jobbet med tanker knyttet til skyld og skam, og å redusere unnvikelse.

– Etter et overgrep er det mange som unngår å tenke på overgrepet. Mange vil også unngå ting som kan minne om det som har skjedd, og det er vanlig å holde seg opptatt av andre ting for å unngå sine egne tanker og følelser. Det kan være å jobbe mye, være sosial hele tiden eller scrolle i alle ledige øyeblikk, forklarer Haugen.

Andre, sier hun, kan bli mindre aktive, og unngår på den måten alt som kan minne om det som har skjedd.

– Dette kan bli en ond sirkel av unnvikelse som påvirker funksjonen i dagliglivet, sier hun.

Trener på å forholde seg til voldtekten

I behandling med PE trener deltakerne på å opprettholde tidligere funksjon i stedet for å unngå steder og aktiviteter som minner om overgrepet. De lærer at det ikke er farlig å tenke på det som har skjedd, selv om det føles vondt. Ved å snakke om det, kan deltakerne ta stilling til urealistiske overbevisninger som ofte oppstår etter voldtekt: Var det min skyld? Var jeg tydelig nok? Jeg burde ikke vært så  full.

– Vi vet at mange har følelser som skyld og skam etter en voldtekt. Dette kan være en årsak til at det er vanskelig å snakke om det. Man er redd for å få bekreftet fra andre at den vonde opplevelsen faktisk var ens egen feil, sier psykologen.

Men når man ikke forholder seg til det som skjedde, får man heller aldri muligheten til å ta stilling til det, eller utfordret de tankene som har oppstått, påpeker psykologen.

– Ved å snakke om hendelsen, kan man lettere også vurdere hva som skjedde og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes . Og følelsen kan lettere slippe taket, sier Haugen.

Ulik behandling

Halvparten av de som sier ja til å være med på studien, får tilbud om PE-behandling. Den andre halvparten får den behandlingen som alle andre får ved det aktuelle overgrepsmottaket. På denne måten håper forskerne å finne ut om behandlingen med eksponering er effektiv for å forhindre PTSD hos overgrepsutsatte.

Tilbudet rundt om på overgrepsmottakene varierer, opplyser Haugen. Med denne forskningen ønsker hun at vi skal få mer kunnskapsbasert behandling, og at den skal gis til alle som oppsøker overgrepsmottak hvis studien viser at den fungerer.

– Vi skulle aller helst også nådd de som aldri kommer til noe overgrepsmottak og som aldri forteller det til noen. Men nå vil vi forhåpentligvis få bedre kunnskap om hva som hjelper og hvem som har best utbytte av denne typen behandling, sier hun.

Du kan høre hva som hjalp «Lea» i podkasten En dag i august.

Før var han bare en bryter. Nå vet Felix Baldauf at han er mer enn hva han presterer på matta. Julen 2017 sitter Felix Baldauf i en bil med en halvliter pils i den ene hånden og telefonen i den andre. Han har akkurat sendt moren sin av gårde i en politibil etter at hun […]

Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månader. Denne teksten vart fyrst publisert i papirmagasinet ALTSÅ si utgåve 2. Teksten er vinnar av ein skrivekonkurranse. Teksten er ein kommentar og gjev uttrykk for skribentens meining. Eg er glad for at sjukepleiaren har fortalt meg at det er eit langt klede, […]

Malins historie om overspising ble brukt i en Dagbladet-sak om slanking. Det gjør henne rasende.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.

Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.

I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.

Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.

Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.

For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?

Se Dagbladets svar lenger ned i saken.

Lite kunnskap

Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.

Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.

MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.

Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.

Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.

Tynnfiksert kultur

Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.

Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.

Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.

Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.

Telte kalorier som 13-åring

Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.

Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.

La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.

For kropper ER forskjellige. Og det er greit.

Stopp å fronte slanking!

Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.

Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.

Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!

Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.

Slik svarer Dagbladet

Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:

– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

Silje Løkeng ble helt perpleks da hun opplevde at noen sa til henne at hun burde bruke protese, slik at ikke andre behøvde å se at hun har fjernet det ene brystet.

– Det fikk meg til å skamme meg over å mangle et bryst, sier hun.

Silje Løkeng har valgt å være åpen om brystkreften hun fikk i 2019, og om opp og nedturer etter det. Hun har blant annet vist hvordan man sjekker brystet sitt på God Morgen Norge, og hun har instagramkontoen @expeditionpinkribbon der hun deler fra livet sitt som kreftoverlever, og om forberedelser og gjennomføring av en stor ekspedisjon over Grønland som hun tok initiativ til. I vår krysset hun grønlandsisen sammen med andre kreftoverlevere, og målet har vært å samle inn penger til kreftforskning.

Løkeng har valgt ikke å rekonstruere brystet, og hun bruker ikke protese for å skjule at brystet er fjernet.

– Da jeg måtte fjerne brystet, fikk jeg et stort behov for å lære den nye kroppen min å kjenne, akseptere den og bli stolt av den. Og det er jeg i dag. Jeg er veldig stolt av kroppen min, sier hun.

Men noen ganger møter hun folk som gjør at hun likevel føler seg liten og usikker, usikker på kroppen sin og på selvbildet sitt.

Ubehagelig for dem

Det var nettopp det som skjedde for få dager siden. Løkeng forteller at hun var på et event, og at en person som også deltok der, sa at hun burde gå med protese for ikke å “flashe” at hun bare har ett bryst.

– Det var tydelig at vedkommende mente jeg skulle bruke protese fordi det var ubehagelig for andre å se på kroppen min, forteller Løkeng.

– Som om jeg kan noe for at jeg måtte fjerne et bryst.

I øyeblikket ble hun helt perpleks.

– Men jeg kjente at det traff meg. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg kjente plutselig på skam over at jeg mangler en kroppsdel.

I ettertid har hun reflektert over sin egen reaksjon i øyeblikket, der hun nærmest fleipet det bort.

– Det var nok pleaseren i meg som ikke ønsker å være ubehagelig for andre. Men jeg burde sagt ifra med en gang. For når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?

Fint med mangfold

Hun understreker at de aller fleste mennesker ikke har slike holdninger til annerledeshet.

– De fleste møter meg med nysgjerrighet. Da svarer jeg uten noen problemer på det de lurer på, og så går vi videre.

Men noen folk har problematiske holdninger til at folk er annerledes, mener hun.

– Dette er noe mange som på en eller annen måte er annerledes, har erfart. Og det er veldig trist. Det fine i samfunnet vårt er jo mangfoldet.

Mange kjenner seg igjen

Styreleder i Brystkreftforeningen, Ellen Harris Utne, forteller at mange av de 55 000 som lever med ettervirkninger av brystkreft, vil kunne kjenne seg igjen i det Silje Løkeng har opplevd.

– Slike holdninger er en ekstra belastning i tillegg til selve sykdommen, sier hun.

Utne tror på åpenhet som virkemiddel, og roser Silje Løkeng for hennes bidrag til å skape mer åpenhet rundt brystkreft.

–  De som synes det er ubehagelig å se på en kropp med bare en pupp, de får holde seg unna. Vi må leve med dette, og jeg synes ikke det er greit at vi blir sett på som freaks. Det må være aksept for alle kropper, dette er også en del av livet, sier hun.

Viser fram puppen

Utne forteller at hun selv måtte fjerne et bryst, og at det ikke var mulig å rekonstruere på grunn av stråleskader. Hun bruker selv protese, men viser også fram både protesen og arret der brystet var til barn som lurer.

– Barn spør, og da svarer jeg, og viser fram, sier hun, og tror at det bidrar til å gjøre sykdommen og kroppen mindre mystisk.

205 personer som tenner seksuelt på barn har vært i aktiv behandling gjennom kampanjen Det finnes hjelp. Noen av dem er kvinner.  – Vi tenker jo ikke at vi kjenner kvinner som gjør slike ting. Vi tenker ikke at det er mulig! Kvinner gjør jo ikke sånn, de er omsorgspersoner. Det sier Margrete Wiede Aasland, […]

– Det er stort sett menn som snakker om diagnosen i offentligheten. Komiker, samfunnsdebattant og forfatter er noen av hattene Sofie Frøysaa bærer. Nå er hun sammen med sin mor aktuell med boken Alt bra? En mors og datters historie om ufrivillig skolefravær, psykisk sykdom og det å være pårørende.  I boken deler Frøysaa usensurert […]

Vi har snakket med to av de mest kjente influenserne blant barn og unge. Hvilket ansvar har de for innholdet de publiserer? Tekst: Åsalinn Arntzen Dale   – Jeg savner å se barn ute og leke i gatene. Alle burde være mindre på telefonen og sosiale medier. Det er ikke noen hemmelighet for meg, sier […]