Akuttberedskapen på det eneste sykehuset i Lofoten kan bli lagt ned. – Som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorg og kvinnehelse, sier jordmor Trine Gåsland Rekve. – Om de foreslåtte kuttene blir vedtatt, går det ikke bare ut over tryggheten til de 200 gravide i Lofoten i året, men all trygghet i […]

Denne høsten har et ras av vindkraftplaner kommet på bordet i Finnmark. – Det er ingen som kan leve i en sånn kraftjungel, sier reineier Ellinor Guttorm Utsi.  – Det er forkastelig. Det er avmakt. De overser oss. Vi har ikke noe verdi. Det er ikke noen god følelse. Reineier Ellinor Guttorm Utsi er ikke […]

Leger Uten Grenser er vitner til brudd på folkeretten i Gaza og på Vestbredden. Bruddene på internasjonal humanitærrett må få konsekvenser, mener generalsekretær i Leger Uten Grenser, Lindis Hurum.

Tydelige brudd på folkeretten

«Den som blir til slutten, vil fortelle historien. Vi gjorde det vi kunne. Husk oss.»

Slik lyder beskjeden Mahmoud Abu Nujaila etterlot seg på en operasjonstavle inne på Al Awda-sykehus i Gaza den 20. oktober. Han var én av to leger fra Leger Uten Grenser som ble drept i et angrep mot sykehuset den 21. november. Han var også én av flere som valgte å bli igjen på sin post som helsepersonell, med vissheten om at han risikerte eget liv. 

– Det er fint å få oppfylle hans ønske om at vi forteller historien. Selv om jeg ikke kjente han, så kjenner jeg på en nærhet til han. Han var min kollega, sier en tydelig berørt Lindis Hurum, som er generalsekretær i Leger Uten Grenser.

Leger Uten Grenser har i dag over 300 palestinske ansatte inne i Gaza, og per 27. november har tre av dem blitt drept av israelske styrker. Angrepet 21. november er også bare én av flere som er bevitnet mot sykehus i Gaza.

Sykehus skal være beskyttet

Hurum er bekymret over de moralske og juridiske grunnprinsippene som står på spill, og at grensene for hva som er lov og ikke lov, flyttes på. I krig og væpnede konflikter er sykehus beskyttet etter internasjonal lov. 

– Det at sykehus, helsepersonell og pasienter angripes er tydelige brudd på folkeretten, presiserer Hurum. 

Hun mener at internasjonal humanitærrett og grunnleggende internasjonale konvensjoner er under press om dagen, og har vært det over tid.

– Vi ser det samme skje i Ukraina, Yemen og Afghanistan, men at det skjer så skamløst for åpen scene i Gaza nå, og uten at det får tydelige konsekvenser, det er alvorlig for oss alle, påpeker Hurum.

Alvorlig for oss alle

– Sykehus blir bombet, helsepersonell og pasienter blir drept, og det får ingen konsekvenser. Det er ingen kollektiv fordømmelse av alle verdens ledere. Da flytter vi på en grense som er veldig viktig for alle som lever i krigsområder og for oss som ønsker å gi legehjelp til dem, sier hun. 

– Og i ytterste konsekvens er det alvorlig for oss, fordi i neste omgang så er det kanskje i Norge, legger hun til.

Leger Uten Grenser har selv opplevd flere angrep mot sine ansatte. Den 18. november ble deres tydelige merkede kolonne med ansatte og familiemedlemmer av ansatte, angrepet nær Al-Shifa sykehuset. Her ble mange såret og to familiemedlemmer av ansatte drept. 

15. november ble det også meldt at Israel hadde tatt seg inn på Al-Shifa sykehuset med tungt bevæpnet militære, og den 20. november angrep de også det indonesiske sykehuset i Gaza. Leger Uten Grenser hadde kun ansatte ved Al-Shifa sykehuset. 

– Den militære aksjonen ved Al-Shifa sykehuset ble karakterisert som «et begrenset kirurgisk angrep» av militære strateger. Ordet kirurgi forbindes med et sykehus og skal aldri brukes til å beskrive militær strategi, mener Hurum.

Hun påpeker at den 10. desember er det 75 år siden FNs verdenserklæring for menneskerettigheter ble underskrevet i Genéve, som en reaksjon etter andre verdenskrig. Her fremkommer det i avtalens første artikkel, en felles enighet om at alle mennesker er like mye verdt, har like rettigheter og bør behandle hverandre i «brorskapets ånd».

– Det er nå disse må etterleves, understreker Hurum.

– Disse prinsippene ble ikke skrevet for en solskinnsdag. Da er det lett å opprettholde dem. Det er når det krever noe av oss, at det virkelig er viktig å ikke vike, legger hun til.

Spesielt med Gaza

– Hvis dette får pågå lenge nok, så vil ingen overleve. Det er en helt rasjonell, logisk slutning, mener Hurum. 

Gazastripen er et landområde på 365 kvadratkilometer med omkring 2, 3 millioner innbyggere. Det er litt under 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo. Siden Hamas sitt angrep på Israel den 7. oktober har Israel angrepet Gaza med bomber og bakkestyrker, og samtidig frarøvet de tilgang på grunnleggende behov som mat, vann og legehjelp.

– Når man bomber så intenst et så tett bebygget område, da er det ikke mulig å tenke at man tar hensyn til sivile liv, proporsjonalitet og de reglene som alle krigførede parter alltid skal legge til grunn i krig, påpeker Hurum.

Hittil har minst 14 000 palestinere blitt drept, inkludert over 5 000 barn, melder FN. Hurum forteller at hun har vært i studio med militærstrateger i uniform og andre som kommer med analyser over situasjonen, og hva som burde være konfliktens løsning. 

– Jeg får ubehag fordi jeg føler at vi snakker om et videospill eller noe fiktivt, som vi privilegerte kan ha en akademisk, analytisk avstand til.

Det som gjør situasjonen i Gaza spesiell, er at et annet land får bestemme at Gazas innbyggere ikke får flykte i sikkerhet. De er sperret inne, samtidig som folk ikke får nok mat, vann eller legehjelp, forteller Hurum.

– Det er ingen tvil om at det er veldig mange sivile som har blitt drept, og at folk nå begynner å dø av mangel på helsehjelp, av sykdommer eller tilstander de ville ha overlevd under normaltid, slik som kvinner i fødsel, sier Hurum.

Sårbare liv

Da krigen startet, var det omtrent 50.000 gravide kvinner i Gaza, og 160 kvinner skal føde hver dag, melder organisasjonen Care.  

– Må du føde, så må du føde. Blir du bedt om å flykte, så får du ikke flyktet. Det er sårbare liv, både kvinnen i fødsel, barnet i mors liv og den nyfødte rett etterpå, presiserer Hurum.

– Det er ingen steder, eller veldig få, der de kan få hjelp nå. 

Ved komplikasjoner som prematur fødsel vil man trenge legehjelp, og dette kan også skje som en konsekvens av å være i sjokk eller under høyt stress. Og trenger du keisersnitt, men ikke får det, vil både mor og barn dø. 

– Da er det to liv som går tapt, sier Hurum.

Kvinner kan også blø i hjel etter fødsel i ruinene av sitt eget hjem. 

– Det er ingen ambulanse, det finnes ikke jordmor, det er ingen gynekologer. Vi får rapporter om keisersnitt som blir gjort uten anestesi, understreker Hurum.

Ufrivillig handlingslammet

Etter 17 år i Leger Uten Grenser er dette første gang Hurum opplever at de som organisasjon blir ufrivillig handlingslammet.

– Vi får som regel ikke til alt vi vil, men vi får alltid gjort noe. 

De intense kamphandlingene, kombinert med at de ikke får utstyr inn i Gaza, gjør hjelpearbeidet vanskelig.

– Og vi har ikke noe valg nå når grensa til Gaza er fysisk stengt, forteller Hurum. 

Den 14. november fikk Leger Uten Grenser endelig et team på 15 stykker inn i Gaza, bestående av blant annet kirurger, anestesileger og spesialister innen intensivbehandling. I første omgang skal de støtte flere av sykehusene i sør. Dette mener Hurum er forsvinnende lite.  

– Vi forhandler alltid med krigende parter i enhver konfliktsituasjon og har opplevd før at det er områder der vi ikke får komme inn, men det er spesielt at det skjer så tydelig og brutalt som vi ser nå, mener hun. 

Det som også gjør situasjonen i Gaza veldig spesiell, mener Hurum, er at krigføringen mot Gaza og hvordan den rammer den sivile befolkningen, utføres av verdens mest sofistikerte militære, og med støtte fra verdens største stormakt, USA, og flere av verdens stormakter. 

– Vi ser på mens en grunnleggende urett rammer sivile. Vi ser det minutt for minutt via vår telefon. Det er ingen av oss som kan si at vi ikke vet at det skjer, presiserer Hurum. 

Brudd på folkeretten i Vestbredden

Voldsbruken fra israelske styrker har også økt på Vestbredden siden 7. oktober, rapporterer Leger Uten Grenser. Ansatte i organisasjonen har her behandlet flere titalls pasienter med skuddskader og skader fra eksplosjoner. 

– Vi har også fått inn pasienter som er angrepet av bosettere, forteller Hurum. 

Per 23. november melder FN om drap på 211 palestinere, inkludert 54 barn, av israelske styrker på Vestbredden. Ytterligere åtte, hvorav ett er barn, har blitt drept av israelske bosettere.  

Også på Vestbredden har ansatte i Leger Uten Grenser flere ganger vært vitne til skudd mot akuttmottaket og inngangen til sykehuset. Det meldes også om israelske styrker som blokkerer veier og hindrer ambulanser i å komme fram til sykehuset i Jenin på Vestbredden. En av pasientene Leger Uten Grenser har behandlet, var en ambulansearbeider som ble skutt mens han satt i ambulansen på jobb.

Ikke nøytrale til lidelse

– Dette argumentet om at Israel har rett til det de gjør på grunn av Hamas mener jeg ikke lenger er gyldig, når vi ser de enorme sivile tapene, ødeleggelsene av kritisk infrastruktur som sykehus og angrep på helsepersonell, hevder Hurum.

Hun mener situasjonen på Vestbredden i utgangspunktet er en annen enn den er i Gaza. 

– Hamas er ikke på Vestbredden, påpeker hun.

Tar dere en stilling i konflikten?  

– Nei, men vi er ikke nøytrale til lidelse. Når vi observerer menneskelig lidelse og store medisinske, humanitære behov, så peker vi på de som står bak. Enten det er i Ukraina, Yemen, Den sentralafrikanske republikk eller nå i Gaza.

– Å peke på menneskeskapt lidelse som vi bevitner, dét har vi gitt oss selv som et mandat, presiserer Hurum. 

Hun påpeker at leger ikke kan stoppe bomber, kun prøve å redde liv som går tapt som en konsekvens.

– Men en varig endring krever en politisk løsning. Vår rolle er å bære vitne, slik at de med endringsmakt kan bruke den til positive og varige løsninger.

Leger Uten Grenser fordømmer angrepet til Hamas den 7. oktober, på samme måte som de fordømmer angrepene og voldsbruken til Israel mot sivile i Gaza og på Vestbredden, presiserer Hurum.

– Vi tilbød også israelske helsemyndigheter vår støtte etter 7. oktober, men de takket nei da de har et velfungerende helsesystem som selv kunne ta seg av de medisinske behovene etter angrepet, forteller hun.

Savner tydelig fordømmelse

Hvilken respons hadde dere ønsket fra verdensmaktene?

– At alle fordømmer angrepene til Israel på sivile og sykehus tydelig, og sørger for at bruddene på internasjonal humanitærrett får konsekvenser. At våpenhvile må på plass og at blokaden må heves. 

Hurum mener at det går an å fordømme uretten som begås mot sivile av israelske styrker, samtidig som man sier at Israel har rett til å forsvare seg. Hun mener dette er et minimum. 

Det brygger nok en gang opp til storm rundt planlagte kraftutbygginger. Reindriftsutøvere kjemper for beiteområdene i Finnmark, men de møter mye motstand lokalt. Også mange samer vil heller ha utbygging enn vern. I høst har vi sett samer stenge ned Statnett, joike i Vandrehallen, bo i lavvo utenfor Stortinget, demonstrere på Karl Johan og gå […]

Hun var sju år da Gro gikk av som statsminister. – Jeg visste at hun var lege, men det var omtrent alt jeg visste om henne, sier Kathrine Thorborg Johansen som spiller Gro Harlem Brundtland på TV i høst. – Jeg pleier å si at jeg og Gro er veldig forskjellige, understreker en lattermild Kathrine […]

Helseminister Ingvild Kjerkhol har gitt klarsignal til etablering av et kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Senteret skal etableres ved Oslo universitetssykehus.

Kompetansesenteret skal stå klart for pasienter i løpet av 2024. Det skriver Helse- og omsorgsdepartementet i en pressemelding.

– Kvinner med sykdommene endometriose og adenomyose må få bedre hjelp. Jeg er derfor fornøyd med at det nå kommer på plass en nasjonal kompetansetjeneste for disse pasientene, sier helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.

Skal få bedre behandling

Klarsignalet for det nye kompetansesenteret er gitt etter at helseforetakene har fått i oppdrag å utrede hvordan pasienter kan bli sikret god og riktig behandling lokalt. Kompetansesenteret skal behandle pasienter med endometriose og adenomyose, og det skal også bidra til å gi helsepersonell rundt i landet økt kompetanse på disse svært vanlige kvinnelidelsene, understreker helseministeren. Bakgrunnen for denne etableringen er at kunnskapsnivået om endometriose og adenomyose er svært varierende blant helsepersonell. Det tar i gjennomsnitt sju år å stille diagnosen endometriose.

Med etableringen av et kompetansesenter ønsker helseministeren å sikre kvinner rundt om i Norge en bedre og mer lik behandling for disse sykdommene.

Starten på en endring

Endometrioseforeningen i Norge har jobbet lenge for å få på plass en bedre behandling for alle kvinnene som lider av endometriose og adenomyose.

– Når kompetansetjenesten blir godkjent og igangsatt vil det bety enormt mye for pasientgruppen. Det er et første skritt i riktig retning, sier styreleder Elisabeth Raasholm Larby til VG.

Omtrent en av ti kvinner har endometriose og enda flere har adenomyose. Endometriose fører til sterke smerter ved menstruasjon og for mange gir det også vanskeligheter med å bli gravid. Det skyldes at vev som ligner på det som er i livmorslimhinnen, vokser utenfor livmoren. Det kan vokse inn i buken eller inn i andre organer som blære og tarmer. Adenomyose innebærer at vev som pleier å vokse i livmorslimhinnen, vokser inn i livmorveggen. Også dette kan gi voldsomme menstruasjonssmerter og også svært kraftige blødninger i tillegg til en rekke andre plager fra underlivet. også denne sykdommen kan gjøre det vanskelig å få barn.

Klimaforkjemper Kjersti Aspheim er dømt til fire måneder betinget fengsel og til å betale en bot på 21 000 kroner for sivil ulydighet i Sverige i fjor. Hun må også betale saksomkostninger. Dommen falt i Stockholms tingsrätt i dag fredag. Aspheim ble dømt sammen med andre demonstranter. Aksjonene de er dømt for, skjedde i fjor […]

Politikermennene tafser på aksjer mens konene ser en annen vei. Og i finalen i årets politikerutgave av Paradise Hotel står plutselig Sindre og kona. I potten ligger aksjeutbytte – og svik.

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.

De er korrupte alle sammen, sa taxisjåføren. Ja, de er jo korrupte alle sammen, svarte jeg og ble sjokkert over min egen holdning. Jeg som alltid pleier å svare “nei, det stemmer ikke med alle”. Men nå har det rabla for partier på begge sider av vektskåla. Hva i alle dager er dette? tenkte jeg, mens jeg nikket og var enig i alt taximannen mente. Det har sjeldent skjedd før. Jeg har trodd at min oppgave i taxibil har vært å være venstresidas talerør i baksetets Politisk kvarter. 

Politisk Paradise Hotel

Lite visste vi at Sindre, selve Skybert i Høyres rekker, skyggen med innfatningsløse briller og grisk dialekt, var han som skulle lage den hittil største politiske bruduljen. Mannen med liten m, mest fordi Erna har vært stjerna hele deres ekteskap, hvert fall i Se og Hør og alle andre steder hun har kjørt sitt evinnelige folkelige opptog, stod plutselig i finalen med sin kone – og slapp troskapskula. Sindre har spilt spillet. Bak Ernas rygg. (For de uinnvidde i Paradise-universet betyr dette at pengene ikke blir delt mellom paret, men at den som slipper kula, tar det som ligger på bordet. Den i paret som står igjen, får ikke noe utenom svik.)

Det er umulig for folk å ikke tenke på hva Erna og Sindre har snakket om de siste ukene rundt middagsbordet.

Det er der de snakker, tipper jeg, for vi føler de sover på hvert sitt rom for tiden. Etter at Sindre slapp kula og tok alle penga og førsteplass i rassoppførsel. Nå er det så mange som bør ende opp på solo i dette spillet at vi bør droppe dobbeltrom i neste sesong av Politiske Paradise Hotel.

For når vi står i Finnes-gate med hakeslepp bør vi kanskje tenke: Hva blir det neste? Tenk at det skal komme politiske skandaler også etter en sånn sesong, det er nesten ikke til å fatte. Inhabile politikere og deres ektemenn. Hvor skal dette ende? Som psykologen min sa: “Sindre Finnes er vår Imelda Marcos, bare at han har byttet ut sko med aksjer. Mennene til sterke kvinner må også få kjede seg hjemme, da skjer dette”.

Kommentarfeltet i baksetet

Noe er råttent i politikerland, og det kjedelige er at nå skal de bruke skattepengene våre til å leie inn PR-folk for å få oss til å glemme at de er sleske folk så vi stemmer på dem igjen i 2025, sa jeg til taxisjåføren jeg satt på med, og ble nok en gang sjokkert over setningen jeg lirte av meg. Jeg hørtes ut som en avdanka Karpe-låt der jeg satt. Ut av kjeften på meg kom kommentarfeltkommentarer på løpende bånd.

Et speil på samfunnet

Jeg endte samtalen med å si at jeg kanskje ikke stemmer i 2025, så liten tiltro har jeg til den politiske eliten. Vi vet at politikerne skal speile samfunnet, og hvis vi er nødt til å se oss selv i speilet, så ser vi alle ganske stygge og skyldige ut. Er vi blitt et grabbete, grisk folkeslag som meler vår egen kake? Det er ikke så sunt.

For meg var det ikke et sjokk at Ola Flem og Sindre Finnes ikke klarer å holde fingra sine unna Børsen. Heller ikke at konene deres ikke gadd å følge med på den tafsingen de har drevet med på alle aksjene. Sjokket for meg er at jeg har mista trua på de vi har sett på som hyssingfargede, flinke politikere – og at jeg har begynt å gi flatt faen.

Bare ingen nå tipper over og begynner å lage kunsthandlenett og stiller ut med Morten Traavik.

Har pengene plassert

Jeg visste ikke at folk MÅTTE handle aksjer for å kjenne at de lever. Jeg føler meg rett og slett dum som ikke driver med dette selv.

Mine penger ligger i vaser fra Skeidar, rørospledd og telysholdere. En del risiko følger med det også, siden en ikke vet hva høstens interiørfarge er før det blåser hardt utenfor stuevinduet.

Etter en lang skandalesommer og valghøst har vi ingen side å heie på.

Jeg har begynt å sette meg i midten i baksetet på taxiene, for at vi alle skal finne en ny balanse.

Verden tåler ikke de store mengdene med tekstilavfall. Men hva vil erstatte det? Fremtiden er allerede på vei, og det er bra for miljøet. Denne saken ble først publisert i papirutgaven av ALTSÅ utgave 7 sommeren 2020. Tenk deg at du går inn i en klesbutikk. Du har med deg din gamle bukse som ikke […]

Gå av med AFP når du er 62? Da må du planlegge godt, særlig hvis du er kvinne.

Avtalefestet pensjon, forkortet AFP, er en ordning som gjør det mulig å gå av med pensjon allerede når du er 62 år. Men kvinner får ofte ikke denne muligheten. Idéen med AFP er at de som har hatt tøffe jobber skal kunne legge inn årene i arbeidslivet noen år tidligere. Men det fungerer ikke helt etter intensjonen, ifølge en ny rapport som er laget på bestilling fra Norsk Arbeidsmandsforbund, Handel og Kontor Norge og NHO Service og Handel. 

I rapporten «Privat AFP – ikke for alle» kommer det fram at ansatte innen handel og serviceyrkene i stor grad faller utenfor dagens AFP-ordning. Det er overvekt av kvinner i mange av disse yrkene, og de mister dermed muligheten til å gå ut av yrkeslivet med en god ordning når de er 62.

Dette er AFP:

Avtalefestet pensjon i offentlig sektor er en tidligpensjonsordning for de som er ansatt i offentlig sektor og mellom 62 og 67 år. For arbeidstakere født i 1963 og senere er ordningen lik den i privat sektor ved at den betales livet ut.

Avtalefestet pensjon i privat sektor er en pensjonsordning for de som har fylt 62 år og jobber i en privat virksomhet med tariffavtale med AFP. Privat AFP betales livet ut. Man må ha vært ansatt i en bedrift med AFP-avtale i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. I privat sektor betaler staten en tredel av AFP-pensjonen, mens medlemsbedriftene og utbyttet av AFP-fondet betaler to tredeler.

(Kilder: NAV og Norsk Pensjon)

Disse faller utenfor

Rapporten viser at innen privat sektor er det noen yrkesgrupper som i stor grad får glede av AFP-ordningene, og andre som faller utenfor. 

– De som kommer godt ut, jobber innen olje og gass, industri og finans, sier Sissel Rødevand fra analyseselskapet Actecan.

Dette er typisk mannsdominerte yrker.

Eksempelberegninger i rapporten viser at en ingeniør kan ende med en pensjon på 800 000 kroner i året, mens pensjonen for en renholder kan være så lav som 250 000 i året. Å få avtalefestet pensjon vil bety mer for renholderen enn for ingeniøren, selv om ingeniøren får utbetalt mer i kroner. AFP kan med andre ord utgjøre stor forskjell for livskvalitet og økonomi på tampen av arbeidslivet, og som pensjonist.

Lav tilslutning til ordningen

Det er tre hovedfaktorer som avgjør om man får AFP. Den ene handler om at bedriften du jobber i, må være tilsluttet ordningen. Samlet sett anslår Nav at 37 prosent av private bedrifter er omfattet av AFP. Mens det er opp mot hundre prosent tilslutning i olje, gass, industri og finans, er det lav oppslutning innen handel og service.

Typiske næringer der ansatte ikke får AFP, er: Serveringssteder, frisør- og skjønnhetssalonger, vaskerier og restauranter. Og renhold.

– Det er mange bedrifter innenfor serviceyrkene som ikke har AFP-avtale for sine ansatte, sier Rødevand, og legger til at dette er yrker der det er overvekt av kvinner.

– Bare et mindretall av servitører og renholdere kan derfor regne med å få AFP, sier hun.

Skiftende eiere

I handels- og servicenæringene er det også slik at arbeidstakere er spesielt utsatt for å falle utenfor AFP-ordningen fordi det er så vanlig med virksomhetsoverdragelser.

Og da kan AFP-en falle bort selv om bedriften man ble ansatt i hadde ordningen, forklarer hun.

– Du mister for eksempel rettigheten til AFP når arbeidsplassen går fra en eier med AFP-ordning til en eier som ikke har en slik ordning, sier hun.

Rapporten peker nettopp på virksomhetsoverdragelse som en av fallgruvene for ansatte. Ett av kravene for å få AFP er at man har vært ansatt i en AFP-bedrift i sju av de siste ni årene før man fyller 62 år. Ved virksomhetsoverdragelser som ofte forekommer innen for eksempel renhold og kantine, vil det stadig skje at ansatte faller ut av AFP-ordningen.

Opptjening

En tredje hovedårsak til at ansatte faller utenfor AFP, er at de selv ikke oppfyller kriteriene for å få tidligpensjonen.

Det kan være at de ikke har jobbet lenge nok i samme bedrift. Turnover er særlig vanlig innen handel og service, påpeker rapporten. Opptjening til AFP starter fra man er 53 år. For å være kvalifisert, må man ha jobbet i en AFP-bedrift i minst sju år fra man er 53 til man er 62.

Det kan altså være et karriere-move å sikre seg jobb i en AFP-bedrift når man er i alderen 53 til 62?

– Ja, om du er frisør eller butikkmedarbeider og får karra deg inn i en AFP-bedrift de siste årene, da kan du være reddet, sier hun.

Dessuten er det krav om at man må ha jobbet minst 20 prosent stilling i de sju årene,  man må ha en minsteinntekt og man må kunne ta ut folketrygden. Det er heller ikke mulig å få AFP hvis man er fullt ufør og får utbetalt uføretrygd.

Et forslag fra 2021 går ut på at opptjeningstiden skal være gjennom hele arbeidslivet, ikke bare de ni siste årene før man fyller 62. Da vil kanskje flere bedrifter med unge arbeidstakere bli med i AFP-ordningen. Rapporten viser at ansatte i handel og service i så fall vil kunne tjene på dette når de blir pensjonister.

Det er stor splid i LO når det gjelder endringsforslaget. Noen forbund har medlemmer som taper på dagens ordning, mens andre har medlemmer som vil tape på en slik endring.

– Det er en utfordring å gi god nok pensjon til flere uten at noen må betale mer, om dette så er arbeidsgivere eller staten. Det er ikke uten grunn at diskusjonen har stått stille noen år, her må man tenke både pensjonsopptjening og finansiering, sier Rødevand.

Pensjon består av folketrygden, innskuddspensjon som arbeidsgiver betaler inn i pensjonssparing, og AFP for de som er kvalifisert for det.

Har du noen råd til kvinner for å sikre økonomien når de blir eldre?

– Generelt bør unge få vite at innbetalinger til pensjon som ung er en billig spareform. Innbetalingene får da mye renter og rentesrente, som igjen kan gi en god pensjon. Hvor god pensjonsordning du har hos arbeidsgiver betyr mye for økonomien når du blir eldre. Så det å stille krav til arbeidsgiver og vise interesse for innskuddsprosenten, kan jo være et poeng, sier hun, og legger til:

– Kvinner må også ta inn over seg at de fullt og helt må stole på egen opptjening til pensjon. Vi er nok ikke helt i mål der enda.

Aldri før har så mange kvinner vært på listetoppen ved et lokalvalg. En av tre som topper listene, er en kvinne.

Etter sist lokalvalg var 35 prosent av ordførerne her i landet kvinner. Aldri før har det vært så mange kvinner som har styrt ordførerklubba i Norge. Nå kan tallet bli enda høyere. For antallet kvinner som er listetopp for sitt parti, er i år rekordhøyt. 33 prosent av alle toppkandidatene er kvinner. Det er en økning på en prosent fra sist lokalvalg, viser en fersk statistikk fra Statistisk sentralbyrå.

LES OGSÅ: (+) Ung ordførerkandidat har møtt hets

Færre kvinner på listene

Om årets valg vil bli en opptur eller nedtur for kvinnene i lokalpolitikken, gjenstår å se. Ved valget for fire år siden, var det rekordhøyt antall kvinner på listene totalt sett. I år er det noe færre kvinner som stiller til valg. 41,3 prosent av alle kandidatene er kvinner.

Andelen kvinner i kommunestyrene vil imidlertid etter all sannsynlighet bli lavere enn andelen kvinner som stiller til valg. For når Ola og Kari går inn i stemmeavlukkene, vil nesten halvparten endre på listene. Det vil si at de vil gi ekstrastemme til enkeltkandidater. Det kan de enten gjøre ved å sette kryss ved siden av ett eller flere navn på lista de stemmer på, såkalt kumulering. Dette innebærer at de som får et kryss, får en ekstra personstemme.

Et annet alternativ er å gi personstemme til en kandidat fra en annen liste.

Flere personstemmer til menn

Når stemmene blir talt opp, er det hvor mange personstemmer kandidatene har, som avgjør hvilken plass de får på den endelige lista til partiet sitt. Plassene i kommunestyrene blir fordelt ut fra hvor mange stemmer kandidatene på de ulike listene har fått.

All erfaring fra tidligere valg tilsier at det er menn som får flest personstemmer. Og at noen menn dermed går forbi kvinner på den endelige lista over hvem som får plass i kommunestyrene. Ifølge SSB-oversikten er det 21 prosent av kvinnene som blir forbigått på listen, mens tallet for menn er 15 prosent. Til sammenligning er det 40 prosent av mennene som får en høyere plass, mens det er 33 prosent av kvinnene som løftes oppover av velgerne.

–  Vi har studier på personstemmegivning fra Norge og Sverige som viser en tendens til at kampanjer for å få kvinner valgt inn, har hatt en effekt. Slike aktiviteter fører til at flere kvinner blir stemt inn. Om det ikke legges vekt på kjønn i valgkampen, ser vi at færre kvinner får stemmer, sier Ragnhild Louise Muriaas, professor i statsvitenskap på Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen.

Ved kommunevalget i 2015 ville det blitt nesten 43 prosent kvinner i kommunestyrene rundt omkring hvis ikke velgerne hadde endret på listene. Men det endte med 39 prosent kvinner, ifølge forsker ved Institutt for samfunnsforskning, Jo Saglie. Med andre ord ble det fire prosent færre kvinner i kommunestyrene fordi menn fikk flere personstemmer. Og den største taperen var eldre kvinner. De falt i størst grad ut av kommunestyrene til fordel for menn. 

Færre kvinner på listene enn i fjor

Til tross for at en del kvinner falt ut av kommunestyrene på grunn av personstemmer ved sist valg, ble det likevel satt rekord i hvor mange kvinner som var valgt inn i lokalpolitikken.

– Det ble en bratt økning i kvinneandelen av lokale politikere ved forrige kommunevalg, men det er ikke sikkert det blir slik nå, sier Ragnhild Louise Muriaas.

Hun forklarer at dette er avhengig av kjønnsbalansen på listene til de partiene som gjør det best i valget.

– Ikke alle partier er nøye på kjønnsbalanse på listene sine. Det er ganske stor forskjell på partiene når det handler om lik fordeling mellom menn og kvinner på personlistene. Om blå partier gjør det bra i år, vil det nok bli færre kvinner, sier hun, og forklarer:

– I 2019 var kvinneandelen høy først og fremst fordi både Arbeiderpartiet og SV gikk tydelig inn for å ha jevn kjønnsbalanse og hadde frivillig kjønnskvotering. Både Sp og Ap gjorde et godt valg, og siden de har tradisjon for å ha god balanse mellom kvinner og menn, fikk mange kvinner plass i fylkes- og kommunestyrer.

Og hvordan står det til i år?

– Partier uten mål om kjønnsbalanse har flest menn på listene. Ved lokalvalget i år er 73 prosent av dem som står på listene til Fremskrittspartiet, menn. Spesielt partiene på venstresida og i sentrum har lik fordeling på kjønn. Rødt og SV har ved valget i år flere kvinner enn menn på sine lister.

Ikke opptatt av kjønn

Oversikten til SSB viser at både menn og kvinner er mer opptatt av geografisk fordeling innad i kommunen enn av kjønn når de endrer på listene. Men kvinner er litt mer opptatt av kjønnsfordelingen i politikken enn det menn er. Og velgere på venstresiden er mer opptatt av lik fordeling mellom kvinner og menn enn det velgere på høyresiden er.

Norge ligger bak Sverige, Island og Frankrike når det gjelder kvinner i lokalpolitikken. Men godt foran land som Danmark, Nederland og Tyskland.

Til opplysning: Den ene av journalistene i denne saken, Nina Alida Nordbø, stiller til valg for MDG i sin hjemkommune Enebakk.

Hvordan vil Arbeiderpartiet redde jobbene når kunstig intelligens får innpass på norske arbeidsplasser? Det spør KI-forsker Inga Strümke. Nestleder i Arbeiderpartiet, Tonje Brenna, mener at norske arbeidstakere allerede er i gang med omstillingen.

En stor undersøkelse viser at hele 49 prosent er bekymret for at kunstig intelligens vil ta over jobbene deres. Førsteamanuensis og forsker innen kunstig intelligens ved Norwegian Open AI Lab på NTNU, Inga Strümke, spør hva som Arbeiderpartiets politikk er for å redde arbeidsplasser.

– De aller fleste som sier at de er skeptiske til kunstig intelligens, sier at de er redde for å miste jobben. Hvis ikke det her er en sak som snakker rett til Arbeiderpartiet sin kjernepolitikk, så vet ikke jeg, sier Strümke og understreker at ansvaret for å omstille seg i arbeidslivet ikke hører hjemme på individnivå, men bør være et politisk ansvar.  

– Vi omstiller oss hele tiden

Nestleder i Arbeiderpartiet og kunnskapsminister Tonje Brenna mener norsk arbeidsliv er godt i gang med den omstillingen Strümke etterlyser.

– Det som ofte skjer når vi snakker om omstilling, er at vi sier at vi må begynne med det. Men sannheten er at norsk arbeidsliv og norske arbeidstakere har omstilt seg hver eneste dag i veldig mange år allerede, mener Brenna. 

Kunnskapsministeren anerkjenner at kunstig intelligens vil påvirke arbeidslivet på en annen måte enn før, og at vi vil stå overfor nye typer endringer enn det vi har erfart tidligere, men også dette kommer vi til å klare, mener hun.  

Har Arbeiderpartiet noen konkrete tiltak for å ivareta arbeidstakere i de endringene som kommer i arbeidsmarkedet med kunstig intelligens?

– Vi vet at KI vil bety omstilling for mange arbeidstakere, og nettopp for å ruste oss for dette legger regjeringen nå frem en egen KI-milliard. Sammen med partene i arbeidslivet skal vi bruke denne til å få bedre kunnskap og forskning, og dette vil også føre til mer kompetanse i arbeidslivet.

Gode forutsetninger

Brenna vektlegger viktigheten av det tette samarbeidet mellom myndigheter, arbeidslivets parter, næringsliv og utdanningsinstitusjoner. Det er dette samarbeidet vi må bruke godt i omstillingen, mener hun. Etter hennes mening gjør dette samarbeidet at vi har verdens beste forutsetning for å takle endringene som kommer.

Her er også utdanningssystemet et viktig ledd, mener Brenna, og forteller at det oppdateres hele tiden i tråd med de nye teknologiske endringene og ny utvikling. 

– På mitt felt jobber vi mye med digitalisering av skolen. Der er jo partene inne og diskuterer med oss, da inviterer jeg som kunnskapsminister kommunene, lærerorganisasjonene, skoleforbundet, ulike interessenter, forskere, de som jobber på høyskole og universitet, og så sammen diskuterer vi hvordan vi håndterer den nye teknologien inn i skolen. Så dette gjør vi hver eneste dag allerede.

Nye jobber krever ny kompetanse

KI-forsker Strümke ser imidlertid ikke noe til at den kompetansen som vil kreves for de nye jobbene som vil oppstå, er underveis.

– Ja, det kommer til å oppstå nye jobber, men det betyr jo ikke at den nye kompetansen til de nye jobbene bare oppstår.  

Under den første industrielle revolusjonen, da vevemaskinene kom, måtte arbeiderne flytte tilbake til bygda. Vi trengte ikke lenger mennesker til å veve, forteller hun.

– Hva er tilsvarende situasjon nå? Hvordan ivaretar vi disse menneskene? spør Strümke.

Er det noe vi kan gjøre som enkeltpersoner for å være mer rustet i jobbmarkedet?

– Jeg mener at ansvaret ikke hører hjemme på individnivået i det hele tatt. Ingen enkeltpersoner kan for eksempel løse klimakrisen. Kjøttbransjen er jo det mest uetiske vi noen gang har skapt. Det at enkeltpersoner bestemmer seg for å spise mindre kjøtt, er en veldig lite koordinert, lite robust måte å løse det på. 

Når ansvaret først havner på individnivå, slik som nå, mener Strümke at det viktigste vi gjør er å skjønne hva som foregår. Eksempelvis er det viktig å være bevisst på at kunstig intelligens manipulerer oss gjennom databaserte anbefalingssystemer. Vi kan være bevisst på at vi blir manipulerte når vi ikke klarer slutte å scrolle.

– Dette er likevel en skjør løsning på et stort problem, understreker hun.

Politikerne har ansvar for offentlig sektor

Kunnskapsminister Tonje Brenna mener at politikernes ansvar er å levere et godt innhold i skolen.

Tenker du at politikerne har et ansvar for å endre kompetansen i arbeidslivet med de endringene som kommer med kunstig intelligens?

– For private bedrifter vil det gå over ende hvis de ikke henger med, så de må omstille seg. Det politiske ansvaret handler om å levere kompetente medarbeidere som har gått skoleløp hvor de håndterer den digitale virkeligheten de skal ut i, og det mener jeg norsk skole er veldig godt skikka til, mener Brenna. 

– Vi leverer også verdens beste arbeidstakere til offentlig sektor. I offentlig sektor har vi et større politisk ansvar for å sørge for å omstille arbeidstakere.

Brenna forteller at regjeringen derfor har begynt med en stor, ny digital strategi for offentlig sektor. 

– Vi har sagt at vi skal bruke en milliard kroner på forskning på blant annet kunstig intelligens de neste fem årene. For å både ta innover oss hva det betyr, hva det krever av oss og hvilke politiske beslutninger vi må ta, sier Brenna.

I tillegg foregår et tett samarbeid med EU, forteller hun. Fordi kunstig intelligens har en grenseoverskridende natur, er vi helt avhengig av samarbeid, mener hun.

Regulering av kunstig intelligens

Reguleringer vil gi et regelverk for hvordan kunstig intelligens skal utvikles og brukes. I dag lener Norge seg på EU-kommisjonens utvikling av regelverk for KI. Strümke mener vi har kompetanse nok i Norge til å lage egne reguleringer av kunstig intelligens, men vi er allerede for langt bakpå til å skulle begynne med det nå, påstår hun.  

Har du noen tanker om hvorfor Norge er bakpå her?

– Det ene er jo at vi har en regjering med partier som ikke tradisjonelt har vært veldig teknologi-bejaende. Og det forundrer meg, for jeg tenker jo at Arbeiderpartiet har drømmesaken sin her nå.

– Kanskje det bare er litt mangel på… Jeg har ikke lyst til å si kriseforståelse, men mangel på forståelse for hvor viktig dette er nå. 

Deepfakes og desinformasjon

En av Strümkes bekymringer er at det ikke finnes regulering av falskt innhold på nettet. I dag florerer det av falskt innhold, forteller Strümke. Blant annet deepfakes, som er AI-genererte bilder og videoer som fremstår ekte.

– Det er jo megaforbudt å forfalske i den fysiske verden, mens i den digitale verden har det blitt sånn at alle bare sier å nei, nå er det masse falske greier. Men man kunne jo tenkt da at man kunne si at det ikke er lov å forfalske. 

Hadde det vært en løsning å forby digital forfalskning?

– Altså, det er masse utfordringer rundt det. Det ene er jo hvordan skal du regulere noe på internett og i den digitale verden? Hvordan skal du ettergå det her? Skal politiet begynne å forfølge alle sammen som legger ut AI-genererte bilder? 

– Det er veldig mange praktiske utfordringer her. Men det jeg liker veldig dårlig er at vi sier hm, det blir vanskelig, la oss ikke engang diskutere det. Det er trist at vi ikke er i gang med de diskusjonene engang. For det kommer til å bli vanskelig, men det blir ikke noe lettere å la være.

Kunstig intelligens eksisterer ikke i et lovløst rom

Brenna oppfatter ikke behovet for regulering av kunstig intelligens på samme måte som Strümke. 

– Alle opplever nå at utviklingen går fort, uansett hvor mange lovforslag noen legger frem, så føles det likevel som at det går veldig fort, mener Brenna. 

Det vi må huske på, vektlegger hun, er at kunstig intelligens ikke opererer i et lovløst rom. 

– Reglene for personvern, likestilling og diskriminering gjelder. Forbrukerrettighetene dine gjelder også enten de kommer til uttrykk i et digitalt rom eller analogt rom, så vi må ikke heller snakke om kunstig intelligens som noe som skjer på siden av alt annet.

Det finnes jo en del ny utvikling med generativ AI, der det ikke finnes reguleringer. Som for eksempel ved deepfakes og desinformasjon. Hva tenker du om det?

– Nei, og det er åpenbart en del dilemmaer knyttet til dette. For eksempel at veldig mange av de plattformene som brukes for å formidle ting som kanskje ikke er lovlige, de er ikke i Norge, men som nordmenn kan man likevel finne de plattformene gjennom sine digitale verktøy. 

Det at vi bruker sosiale medier som tilhører helt andre steder i verden gjør at samarbeidet med EU og andre land er desto viktigere, påstår Brenna.  

– Og så mener jeg at det understreker en veldig viktig ting; nemlig at vi må lære barna våre å tenke kritisk, og vi som voksne må fortsette å tenke kritisk, og tenke gjennom: er det jeg ser sant? Og gjøre hverandre i stand til å tyde og tenke kritisk om informasjonen vi får.

Hva vil dere gjøre for å hindre at det havner for mye ansvar på enkeltindividet?

– Jeg tror det viktigste vi gjør alle sammen, det er når vi scroller oss ned og godtar et eller annet premiss for å logge inn et sted, så må vi vite hva vi har lest. Det tror jeg nesten ingen av oss kan ha samvittighet på, at vi faktisk leser hva vi godtar. Det er jo liksom regel nummer en for oss alle.

I fjor var hun med på å blokkere motorveien i Stockholm. Mandag står Kjersti Aspheim tiltalt for sabotasje i Sverige. Hun er klimaaktivist på heltid, og tyr til sivil ulydighet når hun mener det trengs. Som for eksempel i Stockholm i fjor, der hun og et tjuetalls andre gikk ut på Centralbron og sperret motorveien […]

Vi må passe på at kunstig intelligens ikke blir en teknologi som forsterker sosial ulikhet, mener tech-gründer Isabelle Ringnes. TEMA KUNSTIG INTELLIGENS: Tre eksperter om sine fem største bekymringer knyttet til kunstig intelligens. I dag: Isabelle Ringnes LES OGSÅ: (+) De som bruker AI, vinner kampen om jobbene i framtida – ALTSÅ(+) – Aldri i […]

Kunstig intelligens har allerede begynt å endre hvordan det amerikanske rettssystemet fungerer. Det er en kjent sak at en svart person oftere blir kjent skyldig enn en hvit person i amerikanske domstoler. Amerikanske dommere har i mange år allerede brukt et system som heter COMPAS til å sortere store datamengder, og beregne hvor sannsynlig det […]

Hvordan kan ofre beskytte seg hvis det ikke finnes beviser for overgrepet? Grünerløkka Geriiljateater har tatt voldtekt til scenen. Teaterstykket heter Veps, og temaet er rettssikkerheten til voldtektsofre. Eller snarere rettsstatens dilemma ved voldtekt. For hvordan kan en som blir forsøkt voldtatt, men greier å komme seg unna ved å gå til motangrep, faktisk bevise […]

Alle bør å ta i bruk kunstig intelligens. Så fort som mulig. Ellers er teknologiekspert Silvija Seres redd for konsekvensene. TEMA KUNSTIG INTELLIGENS: Tre eksperter om sine fem største bekymringer knyttet til kunstig intelligens. I dag: Silvija Seres Matematiker, forfatter og teknologiinvestor Silvija Seres mener det er nytteløst å forsøke å stoppe bruken av kunstig […]

Når det er ein storm på veg, blir det sett krisestab medan folk pakkar ned trampolinene og ladar powerbanken. Kvifor er det ingen som bryr seg om klimaet på same måte?

Dette er eit debattinnlegg. Synspunkta gjev uttrykk for forfattarens meining. Dette innlegget blei fyrst publisert på forfattarens Facebook-side. Vil du delta i debatten, send ein e-post til redaktor@altsa.no.

«Vi holder pusten». «Rødt farevarsel». «Det er en veldig alvorlig situasjon». «Har satt krisestab».

Ekspertane åtvarar, og folk pakkar villig ned trampolinene sine, sikrar kjellaren sin, ladar powerbanken og planlegg for heimekontor. Fordi det er ein storm på veg.

Kor er krisestaben for klimaet?

Kvifor i all verda klarar me ikkje å få folk til å bry seg om klimakrisa på same måte? Farevarsla er eldraude og ekspertane ropar så høgt dei berre kan, men kor er krisestaben og den folkelege mobiliseringa?

Skogar brenn ned, jord tørkar ut, elvar fløymer over og artar døyr ut. Det finst snart ikkje normalvèr lenger, berre ekstremvèr, og matproduksjonen kjem til å bli vanskeleg mange plassar og umogleg andre plassar. Folk mistar heimane sine og jobbane sine, og millionar av menneske kjem til å blir tvungne ut på flukt.

Presset på landa som framleis er nokolunde stabile og levelege kjem til å bli enormt. Tolmodet, tilliten og demokratiet kjem til å bli sett på prøve. Og så vidare og så vidare og så vidare.

Så ja – me held pusten.

Veit ikkje kva som er skumlast

For kvifor høyrer ikkje folk etter når ekspertane åtvarar? Kvifor gjer me ikkje som dei ber oss om? Og kor er solidariteten med alle dei som allereie er, og kjem til å bli, råka? Eg veit ikkje kva som er skumlast og vondast – er det forskarane sine spådommar og framskrivingar, eller er det å leve i eit land der så mange vel å drite i dei rundt oss og dei etter oss, trass tiår med åtvaringar og oppfordringar?

Førre veke skreiv NRK at apatien og mistilliten hos unge aukar, og at «klimaengasjementet» har blitt mindre. Kva trudde de? At me «engasjerte oss» fordi det var kjekt? At millionar tok til gatene og la om livsstilen sin fordi dei ikkje hadde noko betre å bruke tida si på?

At ungdommar skriv kronikkar, skulkar skulen og sperrar motorvegar fordi dei ønskar seg ein klapp på skuldra? At me hadde lege vakne og skrive teite hjartesukk dersom me sov godt om natta?

Vel, beklager å måtte seie det, men me har aldri vore «engasjerte». Me er redde og triste og sinte.

Ikkje vits i lenger

Men no er det altså mange unge som føler at det ikkje er noko vits i å prøve lenger. Som sluttar å lese nyheiter fordi det gjer vondt. Som sluttar å demonstrere fordi dei same slagorda har blitt ropt i fleire tiår utan at det har blitt gjort noko nemneverdig. Som sit heime og lurar på kva dei skal leve av og for når ingenting er som før. Som drit i å vere flinke og fornuftige fordi det følest meiningslaust.

«Verden går under om 50 år uansett», som ein 19-åring svara Aftenposten i ein reportasje om kor skadeleg unge si festrøyking er (takk for omtanken, Aftenposten, men sigg hamnar godt nedpå lista over bekymringar, eit par hakk bak for eksempel ferskvatnkrigar, flyktningstraumar og høgreekstremistar på frammarsj).

Ikkje legg ansvaret på politikarane

Det er ufatteleg at ikkje fleire vaksne, opplyste og priviligerte nordmenn skjerpar seg. Dei aller, aller fleste klarar å forstå at me ikkje kan halde fram som før, og at klimaløysingar inneber at ein må minske sitt eige forbruk drastisk. Det nyttar ikkje å berre leggje ansvaret på politikarane eller å skulde på næringslivet.

Politikarar må føre politikken veljarane vil ha, og bedrifter produserer varene forbrukarar vil kjøpe, så så lenge folk protesterar mot endringar og tviheld på overforbruket sitt, kjem politikarar og maktpersonar til å gjere det same.

Det kjennest som eit hån når de seier at «håpet ligg i ungdommen», og samstundes gjer det så vanskeleg for oss å ha noko å håpe på. Alle dei vanskelege vala og kutta de ikkje orkar å ta, blir me nødt til å ta. Me orkar faen ikkje å bere håpet dykkar i tillegg.

Føder ikkje ein framtidig helsearbeidar

Eg fattar ikkje kva me kan seie eller gjere for at fleire skal endre kurs. Utallige vitskapsartiklar, demonstrasjonar, oppfordringar og hjartesukk har tydelegvis ikkje gjort inntrykk nok. I nokre små, radikale grupperingar blir det no kviskra om å bruke vald, trugslar og sabotasje for å få folk til å høyre etter. Eg forstår fortvilinga deira, men fordømmer idèane.

Men andre meir stilleteiande reaksjonar og protestar tvingar seg også fram frå byllen av sinne og redsel: Eg og mange med meg fødar ikkje eit einaste barnebarn eller ein framtidig helsearbeidar inn i denne verda før de byrjar å bry dåke også om vår alderdom.

Kvinner som har monotone jobber, venter lengre med å gå ut av yrkeslivet enn menn med en monoton arbeidshverdag. I andre typer jobber er situasjonen helt motsatt.

Kvinner over 60 år står lengre i jobb når jobben er monoton enn det menn gjør, skriver forskning.no. Det viser en fersk studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) som er publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health. Forskningen er gjort på 145 000 norske kvinner og menn mellom 62 og 67 år, og viser at det finnes kjønnsforskjeller innenfor noen typer jobber.

Forskerne har undersøkt ulike typer jobber, og delt inn etter hvilke typer belastninger ulike jobber har. Det dreier seg om både fysiske belastninger, psykososiale og psykiske belastninger. De har videre sett på hvor lenge arbeidstakere over 60 år har stått i jobb innenfor de ulike kategoriene av arbeid. Hensikten er å finne ut hva som kan få eldre arbeidstakere til å jobbe lengre, og om det er spesielle tiltak man kan gjøre for å få personer til å være yrkesaktive lengre. Det finnes bare noen få studier fra før som har undersøkt kjønnsforskjeller.

En av kategoriene der det var størst forskjell mellom kvinner og menn i denne undersøkelsen, var innenfor monotont arbeid. Forskerne fant at kvinner som jobber med monotone arbeidsoppgaver, står i jobb lengre enn menn med en monoton arbeidshverdag.

Hvorfor det er slik, kan ikke forskerne svare helt tydelig på. Men de foreslår i den publiserte studien at det har betydning hvilke typer jobber kvinner og menn med monoton arbeidsbelastning har. I studien peker de på at kvinner i denne kategorien gjerne jobber i butikk, mens menn typisk jobber på lager.

Rollene snudd

Et helt motsatt funn i studien er at menn i jobber med høye jobbkrav, har senere avgang fra yrkeslivet enn kvinner i lignende jobber. I denne type stilling er rollene altså snudd. Dette funnet skiller seg fra tidligere forskning, som sier at både kvinner og menn i jobber med høye krav står lenge i jobb.

Forskerne skriver i studien at en forklaring kan være at kvinner i større grad påvirkes psykisk av høye jobbkrav ved at de også ofte er dobbeltarbeidende. Men de understreker at dette bare er en mulig forklaring.

Hovedforsker bak studien, Karina Undem, sier til forskning.no at det er viktig med mer forskning for å kunne trekke konklusjoner.

– At arbeidsmiljøfaktorene er knyttet til ulik risiko for avgang for kvinner og menn, tyder på at vi også bør ta kjønn med i betraktningen når vi ser på tiltak for å forebygge tidlig avgang fra arbeidslivet, sier hun.

Et annet funn i undersøkelsen fra STAMI er at kvinner og menn oppgir ulike grunner til at de slutter å jobbe. Et klart flertall av kvinnene oppgir høy følelsesmessig belastning som årsak. For menn er det manglende støtte fra ledelsen som er den viktigste årsaken til at de gir seg i arbeidslivet.

Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.

Klokka er 01.30 og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. La oss kalle henne Rigmor. De siste fire timene har jeg lyttet til hvordan hun puster og beveger seg. Gir beskjed til sykepleier om det virker som hun har smerter. Rigmor er ikke lenger kontaktbar, men innimellom bekrefter jeg med rolig stemme at jeg er her. Hørselen er nemlig noe av det siste vi mister før vi dør. Rigmor har som alle andre nemlig en rett til å bli behandlet som et levende menneske til hun dør.

Når morgenen melder sin ankomst, sovner Rigmor stille inn. Det var en fredelig død. Det vet vi fordi det var noen til stede da Rigmor døde. Jeg er takknemlig for at jeg kunne få være sammen med Rigmor til hun forlot oss. Men allikevel spinner tankene videre til noe annet. 

Basert på frivillige

Dette er nemlig frivillig. Jeg er verken helsepersonell eller utdannet. Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

For slik det er nå, er det nettopp en realitet at mennesker dør alene. Hva hadde skjedd om ingen andre frivillige kunne ta vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse i natt? 

Retten til en verdig død

FN har utarbeidet en erklæring om døendes rettigheter (The Bill of Rights). Dette er rettigheter vi har når vi alle må forholde oss til at vi snart skal møte døden. Vi har en rett til å slippe å dø alene. Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet.

Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet? I fjor døde over 45 000 mennesker i Norge. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvor mange av disse døde alene? Og hva kan Norge gjøre for at vi ikke skal fortsette å bryte disse rettighetene? 

Et presset helsevesen

I de samme rettighetene står det at vi har en rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå våre behov, og som vil oppleve det som givende å hjelpe oss å møte vår død. Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død.

Men når systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen, hvor sykepleiere allerede har dårlig samvittighet og ikke føler de strekker til, hvor mye vil da kunne falle sammen under arbeidsdagen dersom de mister en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten?

Hvor mange pasienter på samme avdeling vil da kunne miste sine behov?

Ulik praksis i kommunene

Når mennesker er døende, er det mulig å leie inn fastvakt som da sitter sammen hos den døende og observerer. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på stedene som bruker dette aktivt og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.

Men det holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn.

For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med frivilligheten som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok. 

Kan ikke basere seg på pårørende

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by, noen som kan stille opp eller har pårørende i det hele tatt. For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp.

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig.

Vi kan ikke godta at økonomi gjør at mennesker ikke får god behandling, og jeg oppfordrer alle som opplever dette å varsle, særlig når yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at sykepleiere har plikt til å varsle “..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.”. 

Vil ha ny lov

Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter.

Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig, etterlatte og pårørende sine behov dekket og ikke minst gjøre det mulig for sykepleiere å kunne få bistand i en allerede overarbeidet arbeidsdag.

Kvinner som fra før levde i voldelige forhold, fikk ingen steder å gå, og hadde også dårligere tilgang på helsehjelp.

– Vi vet fra før at vold mot kvinner øker i kriser. Da må vi skru opp innsats, informasjon og tilbud, sier forfatter og fagrådgiver Kristine Bjartnes. Hun lanserer bok i neste uke, Kvinnehelse i krisetid – Pandemiens konsekvenser i Norge og verden. Der skriver hun blant annet om hvordan pandemien førte til en markant økning i vold mot kvinner, i alle deler av verden.

Også i Norge. En undersøkelse som ble gjort av politiet i Trøndelag viste at antall anmeldelser for partnervold økte med 54 prosent i pandemiens første år. Undersøkelsen viste også at volden var grovere, og den viste en økning i antall kvinner som ble anmeldt for å utøve vold mot partner. Flertallet av anmeldelsene gjaldt likevel menn.

Farligere for kvinner

FN har også konkludert med at vold mot kvinner økte kraftig på verdensbasis under pandemien. Mens land etter land stengte ned, og påla folk å holde seg hjemme, ble voldsutsatte kvinner tvunget til å oppholde seg hjemme sammen med en voldelig partner. Det, hevder FN-rapporten, gjorde livet til mange kvinner farligere. I tillegg viser Bjartnes i boken sin hvordan mange land stengte helse- og hjelpetilbud til voldsutsatte kvinner. I mange land var det portforbud eller kraftige restriksjoner på hvor man fikk lov å ferdes. Det ble vanskeligere å komme seg unna voldsutøver.

I Norge holdt krisesentrene åpent. Men regjeringen Solberg fikk kritikk for ikke å opplyse om dette på pressekonferansene sine. I en Bufdir-rapport blir det poengtert at dette kunne ført til at flere voldsutsatte hadde visst om at de hadde et sted å reise til, selv om samfunnet ellers var nedstengt. Krisesentrene opplevde en sterk nedgang i antallet kvinner som overnattet på sentrene, men de hadde i stedet en stor økning i telefonhenvendelser. 

Rettigheter under press

I boken sin skriver Bjartnes også om hvordan tilgangen på trygg abort, prevensjon og svangerskaps- fødsels- og barselhjelp ble påvirket av pandemien. Hun konkluderer med at det på verdensbasis ble dårligere forhold for kvinners tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, i tillegg til at volden mot kvinner økte.

Hva tenker du om funnene dine?

– Pandemien har fungert som et forstørrelsesglass, der vi ser at brudd på kvinners rettigheter har økt og urettferdigheten i verden er blitt forsterket. Samtidig har pandemien bare gjort de allerede eksisterende manglene i kvinners tilgang på helsetjenester i verden synligere. 

– Jeg tenker derfor at funnene egentlig ikke er noe særlig unikt for pandemien, koronaen har snarere vært en påminner om at kvinners rettigheter har vært nedprioritert over lang tid, sier hun.

Bjartnes, som til daglig jobber med seksualitet og reproduksjon i FN i New York, understreker at det hadde vært mulig å unngå at pandemien gikk ut over kvinner slik den gjorde.

– Hadde kvinners rettigheter og helse blitt prioritert før pandemien, hadde pandemien kanskje ikke hatt så dramatiske utslag, sier hun.

Godt etablert kunnskap

Bjartnes peker på at det lenge har vært kjent at kvinner er særlig utsatt i kriser. Man har lenge visst at vold mot kvinner øker når det er en eller annen form for krise.

– Mange ledere hadde denne kunnskapen. Men mange beslutningstakere glemte det, eller prioriterte det bort, sier hun.

Bjartnes viser videre til at det har vært få kvinner involvert i arbeidsgruppene som har ledet pandemihåndteringen på verdensbasis. Kun 24 prosent har vært kvinner, ifølge en studie fra UN Women og UNDP.

– Det er menn som har ledet covid-responsen. Når kvinner ikke har hatt representasjon, betyr det at mange av kvinnenes behov ikke har blitt ivaretatt, og viktige kjønnsperspektiver som skal ivareta kvinners økonomiske sikkerhet, gi beskyttelse mot vold og overgrep og sikre tilgang til helsetjenester, er uteblitt. Det er svært kritikkverdig, sier hun.

Nedgang i aborter

Bjartnes skriver også om hvordan stengte landegrenser gjorde tilgangen til trygg abort dårligere i mange land der det ikke er tilgang på dette. Det samme var utfallet av at flere land stengte abortklinikker eller omdisponerte helsepersonellet som utførte abort. I Norge ble tilgangen til abort opprettholdt, men Abortregisteret viste en nedgang i aborter i årene 2020 og 2021, sammenlignet med årene før. Først i 2022 var aborttallene igjen oppe på nivå med tallene før pandemien brøt ut.

Assisterende daglig leder i Sex og Politikk, Kjersti Augland, stiller spørsmål om restriksjonene gjorde at noen ikke fikk den tilgangen til abort som de hadde behov for.

– Tilgangen til abort i Norge var relativt god. De globale trendene er at tilgangen på trygge aborter ble begrenset. Men man kan stille spørsmålet om det gjaldt noen i Norge også, sier hun, og utdyper:

– Unge opplevde at skolene stengte ned og at skolehelsetjenesten også ble borte. Da kan noen ha mistet tilgangen på trygt helsepersonell, sier hun.

Mindre tilgang på prevensjon

Forfatter Kristine Bjartnes skriver også om hvordan tilgangen på prevensjon ble dårligere for verdens kvinner under koronaen. Når det gjelder situasjonen i Norge, så viser hun til at særlig mange helsesykepleiere i skolehelsetjenesten ble omdisponert til å jobbe med pandemihåndtering.

– Mange unge får sine prevensjonsmidler gjennom helsesykepleierne på skolen. På grunn av omdisponeringen av disse kan det tenkes at særlig unge kvinner i Norge har hatt dårligere tilgang til prevensjonsmidler i perioden med nedstengning. Mange unge mistet også viktig samtaletilbud og en trygg voksenperson når helsesykepleiere ble omdisponert, sier hun, og legger til: 

– Hvilket helsepersonell som ble omdisponert sier også noe interessant om hvem man anser som mindre viktig.

Sterke krefter

Du skriver i boken din at det som skjedde under pandemien er en konsekvens av sterke krefter som ønsker å svekke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Hvilke krefter sikter du til?

– Jeg snakker om den store anti gender-bevegelsen. Den består av organisasjoner, politikere og også statsledere. Dette er en bevegelse som jobber mot kvinners rettigheter. De er for tradisjonelle familieverdier, og ser på seksuelle rettigheter for kvinner som en trussel mot menneskeheten, sier hun.

Bjartnes legger til at de jobber svært aktivt mot abort, skeives rettigheter, homofile ekteskap og transkjønnedes rettigheter.

– De er ekstremt godt organisert på tvers av land, og har massevis av penger, sier hun.

Med dette bakteppet, er du pessimistisk for fremtiden?

– Under pandemien finnes det mange eksempler på ledere, helsepersonell og sivilsamfunn som har jobbet beinhardt for å opprettholde kvinners rettigheter i mange land. De har jobbet på, og hadde det ikke vært for dem, så hadde situasjonen sett langt verre ut mange steder. Disse folkene gjør at jeg er optimistisk, sier hun. Og blir stille litt, før hun legger til:

– Eller, de gjør at jeg ikke er bare pessimistisk i alle fall.

Få yrkesgrupper har måttet tåle så sterk motstand som kvinnelige prester. Fremdeles må kvinner brøyte vei i kirken. Doff, daff, doff, daff. Ledende domkirkeprest Valborg Orset Stene sine svarte joggesko lander mykt mot Oslo domkirkes steingulv. Den rolige og taktfaste lyden matcher nøkkelknippet hun bærer med seg og bekrefter hvordan embetet hennes gir makt til […]

Moteskaper Louise Xin sprer oppmerksomhet om uigurenes tvangsarbeid i klesindustrien. – Fast fashion er ikke billig. Noen andre betaler prisen. – Alle i bransjen sa at det er det dummeste du kan gjøre. At man ikke skal blande mote og politikk, sier Louise Xin. Den svensk-kinesiske motedesigneren er lekkert antrukket i svart-hvitt. Når ALTSÅ møter […]

Arbeiderpartipolitiker Kamzy Gunaratnam kjemper kampen for Oslo øst, kvinner og mangfold. I 2025 stiller hun igjen som kandidat til Stortinget. Politiker og stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam har nesten ti år bak seg som nestleder i Oslo Arbeiderparti, og i 2025 stiller hun på nytt som kandidat til Stortinget. Det er det dype engasjementet og kampen for […]

Unge politikere utsettes for mer hat og trakassering enn eldre. – Et stort problem for demokratiet, mener Marianne Rossevatn, som kan bli landets yngste ordfører – Det har vært mye fokus på alderen min, men det er jo ikke det som er drivkraften. Det jeg ønsker, er å jobbe for gode tjenester til dem som […]