Har du noen gang tenkt eller sagt noe slikt? For meg er autismediagnosen noe ganske annet enn mote.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.

«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».

Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote. 

Passer ikke inn i bildet

Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.

Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting. 

Vanskelige år

Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.

Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.

Fikk diagnosen som 39-åring

I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.

For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.

Lærer saktere

Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.

 Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.

Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.

Slipper å finne på forklaringer 

I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.

Fortsatt er det kvinner som gjør mesteparten av det ulønnede arbeidet i landets husholdninger. Det har konsekvenser.

Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende e-post til redaktor@altsa.no.

Likestilling er et sentralt tema i Norges omdømmebygging og ofte fremhevet som en eksportvare i godt selskap med laksen. Samtidig har den såkalte arbeidslinja, målet om å få flest mulig ut i lønnet arbeid, tradisjonelt vært det fremste middelet for likestilling og integrering i Norge. 

For å oppnå dette har Norge implementert tiltak som bedre tilgang til utdanning, barnehageutbygging, foreldrepermisjon og fleksibel arbeidstid for å bedre kvinners deltakelse i arbeidslivet – også kjent som statsfeminisme.

Men selv om det ikke skorter på resultater som viser at disse tiltakene har hatt effekt, gjenstår det fortsatt ulikhet på arbeidsplassen.

MELLOM FIRE VEGGER

Kvinner tjener i gjennomsnitt rundt 88 prosent av menns gjennomsnittlige månedslønn i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2022. Core – Senter for likestillingsforskning sitt topplederbarometer fra 2022 viser at bare 27 prosent av topplederne i de 200 største selskapene i Norge, er kvinner. 

I tillegg er kvinner mer sykmeldt enn menn. Ifølge SSB var kvinners sykefraværsprosent i Norge i andre kvartal 2023 på 6,58 prosent, mens menns sykefraværsprosent var 5,06 prosent. En mulig årsak til dette kan være at kvinner opplever dobbeltarbeid og utmattelse. 

Kan årsaken og løsningen til denne ulikestillingen ligge mellom fire vegger?

HJEM KJÆRE HJEM

Hjemmet er ofte portrettert som en arena for kjærlighet, omsorg og trygghet. Det er sted for det sedvanlige, det rituelle – rødvin og Nytt på nytt fredag kveld og pinnekjøtt på julaften. Men hjemmet rommer også vaner og tradisjoner av mer beklagelig sort. Selv etter mange tiår med likestillingspolitikk, er det fortsatt kvinner som gjør mesteparten av det ulønnede arbeidet i landets husholdninger. 

I hjemmet viderefører vi tatt for gitt-heter, som at det er mor som har oversikt over bursdager i kommende kvartal, over hva som må gjøres av husarbeid og hva som må handles inn, og legger inn den største praktiske innsatsen i husarbeidet. Selv om denne omsorgen og dedikasjonen til familien er verdifull, har det også skapt et klima for kjønnsulikhet.

NESTEN EN TIME UBETALT HVER DAG

Den siste tidsbrukundersøkelsen fra SSB fra 2010 viser at kvinner bruker i snitt 50 minutter mer på husarbeid og ulønnet omsorgsarbeid enn menn. Dette inkluderer slikt som matlaging, renhold, klesvask, barnepass og pleie av familiemedlemmer. Ergo nedlegger kvinner nesten en time mer arbeid per dag. Det medfører en nokså betydelig forskjell på et år, for ikke å snakke gjennom et helt yrkesliv. Så lenge kvinner fortsatt i stor grad er ansvarlige for de fleste oppgaver knyttet til husholdning og omsorg for barn og eldre familiemedlemmer, selv om de også har deltids- eller heltidsjobber utenfor hjemmet, er de i større grad enn menn under et ekstra arbeidspress. 

Det er meget nærliggende at dette ekstra arbeidspresset kan ha negative konsekvenser for kvinners kapasitet i karrierelivet, og dermed også kvinners økonomi. 

DET ANDRE SKIFTET

For å forstå dybden av denne problematikken, er det verdifullt å se på arbeidet til sosiologen Arlie Russell Hochschild. I hennes bok fra 1989, The Second Shift: Working Parents and the Revolution at Home, undersøkte Hochschild hvordan amerikanske heltidsarbeidende middelklassepar med barn delte det ulønnede arbeidet i hjemmet. Studien baserte seg på intervjuer med 50 par gjennom 1970- og 80-tallet. Begrepet «the second shift», ble brukt av en av kvinnene som ble intervjuet for å beskrive det arbeidet som ventet henne hjemme etter en gjennomført arbeidsdag – «It feels like a second shift». 

Resultatet av studien viste at kvinner fortsatt tok seg av størstedelen av det ubetalte arbeidet i hjemmet, til tross for at begge var i arbeid. Hochschilds studie føyde seg dessuten inn i en rekke studier på kvinners liv på 1970- og 80-tallet.

I denne perioden bidro empiriske studier av kvinners ulønnede hus- og omsorgsarbeid til å utfordre den dominerende forståelsen av arbeid som lønnsarbeid. Det var slettes ikke bare den offentlige sfære som var arena for arbeid. Mellom fire vegger foregikk arbeid fra morgen til kveld, og slik er det fortsatt. 

DET TREDJE SKIFTET OG EMOSJONELT ARBEID

Debatten rundt ulønnet arbeid kommer stadig tilbake, og siden Hochschilds bidrag har et nytt begrep kommet på banen. «Det tredje skiftet» refererer til det usynlige tilretteleggingsarbeidet som gjøres i familier, som oppgaver knyttet til planlegging og koordinering av barneomsorg, deriblant bursdager, fritidsaktiviteter og oppfølging med skole og barnehage. 

Tilfører vi Hochschilds begrep «emosjonelt arbeid» til denne potten, sitter vi med en god mengde arbeid som kvinner sysler med både under og etter arbeidstid. Dette arbeidet stiller krav som trøst, smil, høflighet, engasjement og empati, uavhengig av dagsform og humør. Undersøkelser gjort av Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viser at arbeidstakere med denne type krav, har en økt risiko for sykefravær. Da kan vi tenke oss hva slags arbeidstrykk dette også medfører i hjemmet.

De tre begrepene illustrerer at ulikestillingen i hjemmet er et gjennomgående fenomen, de kan ikke bare reduseres til enkelterfaringer. 1970-tallsfeminismens slagord «Det personlige er politisk» er således stadig relevant.

PATRIARKATETS SISTE SKANSE

Familien som «patriarkatets siste skanse» er et begrep brukt av jusprofessor Hege Brækhus, som har forsket på likestilling i Norge siden 1970-tallet. Hun hevder at det er kvinners fortsatte omsorgsarbeid i familien som hindrer dem i å oppnå likestilling med menn. Det kan være at hjemmets ulikestilling har blitt oversett i favør av sterke politiske insentiver for å fremme kvinners deltakelse i arbeidslivet, for eksempel kvotering. Og det er kanskje ikke rart – å skulle innføre likestilling i hjemmene kan virke som en vidløftig ambisjon, uegnet til å oversette til konkrete statsfeministiske tiltak. 

Likevel er det på tide å adressere denne ulikheten.

TYNGET AV SKITTENTØY

Skeivfordeling av husarbeid har konsekvenser forbi at gnisten i parforholdet visner hen – det går utover kvinners samlede kapasitet og reelle evne til å realisere seg i karriere og samfunnsliv. Gjennom en mer likestilt fordeling av ansvar og oppgaver kan vi bidra til å bryte ned kjønnsbaserte ulikheter og skape et mer rettferdig og inkluderende samfunn. 

Hjemmet, som en grunnleggende enhet i samfunnet, har potensial til å være en katalysator for positiv endring. Ved å endre praksis og holdninger i våre nærmeste omgivelser, kan vi legge grunnlaget for en mer likestilt fremtid, der kvinner har like muligheter til å rykke fram i den offentlige sfære. La oss starte med å bygge et likestilt hjem, der kvinner ikke er tynget av skittentøy og en ulønnet stilling som administrerende direktør mellom fire vegger. Dette kan være startpunktet for å få bukt med patriarkatets siste skanse.

Jeg har gjort et realt forsøk på å bli kvitt angsten. Men er det egentlig det jeg trenger for å bli lykkelig? Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no. Overalt blir jeg minnet på at jeg alltid kan […]

Kerstin har for alltid fått nok av menn som tar seg til rette.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.

Mamma, jeg kan ikke bruke den rosa genseren min lenger, for jeg er en gutt!

Den krystallklare konstateringen kom fra min tre år gamle sønn etter en dag i barnehagen. Mitt fine barn som elsket den rosa genseren sin. Nå hadde det for alltid blitt forbudt å bruke den fargen. Dessuten opplevde han med dette sitt livs første sosiale skam – å ha begått et brudd mot samfunnets normer og regler. I barnehagen fikk han informasjonen om at rosa er en jentefarge, den har ikke han lov til å bruke.

Vil du passe inn, må du tilpasse deg.

Tidlig bevisst på urettferdighet

Kjønnskamp. Har jeg alltid visst at det finnes en kjønnskamp å kjempe, og når ble jeg bevisst at det er forskjell mellom jenter og gutter?

Jeg er født i 1977 i et lite samfunn i Sverige, nesten like langt til Stockholm som til Göteborg. Min beste venn het Mattias. Vi lekte ofte sammen, for han bodde i nærheten. Noen ganger lekte vi med hans biler, og iblant bygde vi hytter i skogen. Lek hadde ingenting med kjønn å gjøre, slik jeg husker det.

Min interesse for sosial urettferdighet ble vekket i tidlig alder og jeg har alltid visst at jeg skulle ha et menneskenært yrke. Min kamp startet med en kamp mot urettferdighet, og har med årene gradvis utviklet seg til en kamp med feministisk fortegn.

Metoo-reaksjon

Metoo. Da bevegelsen satte i gang etter en tweet fra en kjent amerikansk skuespiller, tolket jeg først oppstandelsen som en tilfeldig døgnflue. Budskapet var så selvfølgelig, så fullstendig normalisert. Jeg hadde vanskelig for å ta inn hvorfor verden reagerte sånn på denne opplevelsen som er så vanlig for jenter og kvinner. Men media bidro til oppmerksomhet om seksuelle overgrep, og ingen var uberørt av alle historiene som ble delt av både kjendiser og venner.

Selv kan jeg ikke nevne en eneste utekveld sammen med venninnene mine hvor vi har vært på byen for å danse eller feste sammen, og jeg ikke har blitt tatt på eller snakket til av en mann med seksuelle fortegn. Det har skjedd i køen for å komme inn, i køen for å henge fra oss jakken, i baren for å kjøpe et glass vin eller ved det litt bortgjemte toalettet, for å nevne noen steder.

Skamfull etter overgrep

På dansegulvet gjelder det å ha kontroll både på seg selv og sine venninner, for rett som det er kommer det en mann som tar seg friheten å legge hånden på rumpa, eller en som danser med skrittet mot min bak og ignorerer både verbale og ordløse signaler om min totale mangel på interesse. Det tristeste er at jeg gjennom alle tider har følt meg skyldig, skamfull og skitten etter at disse overgrepene har funnet sted.

På vei hjem snakker jeg ikke med venninnene mine om det, heller ikke med kjæresten min. Det er som om jeg bare må akseptere dette. Fordi jeg har en seksualitet, blir det oppfattet som at jeg inviterer til at man kan ta for seg av kroppen min. Det at jeg har sminket meg og kledd meg fint for en kveld ute, har liksom lokket til seg disse mennene som ikke kan annet enn å gjøre et forsøk på seksuell tilnærming.

Det var aldri noe alternativ å protestere mot denne oppførselen. Det ville bare gjøre meg til en masekopp, en som tror jeg er noe.

Vold som kjønnsproblem

I over tolv år har jeg jobbet aktivt med spørsmål om vold i nære relasjoner gjennom en virksomhet som heter Utväg (På norsk: Utvei). Nesten samtlige av de som søker hjelp som voldsutsatte, er kvinner. Like mange som søker hjelp for å ha utøvd vold mot en partner, er menn. Vold i nære relasjoner er ikke en problematikk som er likestilt. Dette er en av vårt samfunns store folkehelseproblemer, og det er et problem som er nært forbundet med kjønnsnormer.

Det finnes naturligvis håp for fremtiden. Det går an å bryte en voldsadferd, og bare fordi noen har vokst opp med en voldelig forelder, må ikke arven videreføres. Men det må skje gjennom et aktivt valg om å ta avstand fra vold, trusler og undertrykkelse. Vårt felles ansvar er å si fra og ikke akseptere kvinneundertrykkende og diskriminerende spøker, samt være gode og forutsigbare forbilder for barna våre.

Den nye generasjonen menn

Vi fikk aldri sønnen vår til å ta på seg den rosa genseren igjen. Pappaen hans kledde seg i rosa skjorter og t-skjorter for å være et godt forbilde, men skaden var allerede skjedd.

Vi har tre fantastiske sønner. De er fantastiske akkurat slik de er, og de har tre helt ulike personligheter. Men vi har alltid hatt en veldig bevisst oppdragelse for våre barn, også ut fra at de er nettopp gutter og skal bli den nye generasjonens menn og forbilder. Vi har alltid snakket med dem om utfordringer i samfunnet og hvordan handlinger kan oppfattes ulikt av mennesker. En bevisst del av vår oppdragelse er at våre barn ikke får banne.

Mange av svenskenes banneord er nedsettende ord om kvinner og det kvinnelige kjønn. Jævla fitte. Hore. Lytt rundt deg i en skolegård eller på en fotballbane. Når barn blir opprørt over en lek eller en kamp, ropes banneord og kjønnsord. Dette har jeg nulltoleranse for. Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store.

Ikke min skam

Mitt høyeste ønske er at mine barns barn kommer til å gå i en barnehage der de kan ha på seg hvilken farge de vil på genseren sin, uten at de blir lekset opp og informert om at de har valgt feil ut fra kjønnet de er født som.

Jeg kommer aldri til å avslutte denne kampen. Jeg sitter aldri mer stille når det blir fortalt diskriminerende vitser eller når kvinner snakkes ned av den enkle grunn at de er kvinner. Skammen er ikke min å bære.

Ansvaret mitt er at de guttene jeg har født til jorden skal føre ansvaret videre og være med å gjøre verden til et mer likestilt og bedre sted!

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Anne-Marie vil vise de yngre kvinnene at de ikke trenger å finne seg i spillereglene. Anne-Marie Helland. Direktør. Sankthanshaugen Jeg har selvfølgelig reflektert over alderen, men jeg føler ikke så stor forskjell. Plutselig har det slått meg at jeg ikke er den yngste på arbeidsmarkedet lengre. Ikke det at jeg har tenkt å bytte jobb, […]

Om det går like fort å lage tomatsuppe fra grunnen av? Denne teksten ble først publisert i ALTSÅs utgave nr 2, høsten 2019. Teksten var en av finalistene i en skrivekonkurranse. Å lage tomatsuppe fra grunnen av går like kjapt som å åpne en pakke posesuppe, sier entusiastiske TV-kokker og matbloggere med oppskrifter rettet mot […]

Menn er tydelige, kvinner er krasse. Det er fortsatt trangere rom for kvinner som uttrykker meningene sine, både i privatlivet og på jobb. Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no. «Fordi du er jente» Jeg vokste opp i […]

Ytringsfriheten er grunnstenen i demokratiet vårt. Tør du å bruke den? Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 1. Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no. Ja, du kan si hva du vil i vårt frie land. […]

Politikermennene tafser på aksjer mens konene ser en annen vei. Og i finalen i årets politikerutgave av Paradise Hotel står plutselig Sindre og kona. I potten ligger aksjeutbytte – og svik.

Dette er en kronikk. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.

De er korrupte alle sammen, sa taxisjåføren. Ja, de er jo korrupte alle sammen, svarte jeg og ble sjokkert over min egen holdning. Jeg som alltid pleier å svare “nei, det stemmer ikke med alle”. Men nå har det rabla for partier på begge sider av vektskåla. Hva i alle dager er dette? tenkte jeg, mens jeg nikket og var enig i alt taximannen mente. Det har sjeldent skjedd før. Jeg har trodd at min oppgave i taxibil har vært å være venstresidas talerør i baksetets Politisk kvarter. 

Politisk Paradise Hotel

Lite visste vi at Sindre, selve Skybert i Høyres rekker, skyggen med innfatningsløse briller og grisk dialekt, var han som skulle lage den hittil største politiske bruduljen. Mannen med liten m, mest fordi Erna har vært stjerna hele deres ekteskap, hvert fall i Se og Hør og alle andre steder hun har kjørt sitt evinnelige folkelige opptog, stod plutselig i finalen med sin kone – og slapp troskapskula. Sindre har spilt spillet. Bak Ernas rygg. (For de uinnvidde i Paradise-universet betyr dette at pengene ikke blir delt mellom paret, men at den som slipper kula, tar det som ligger på bordet. Den i paret som står igjen, får ikke noe utenom svik.)

Det er umulig for folk å ikke tenke på hva Erna og Sindre har snakket om de siste ukene rundt middagsbordet.

Det er der de snakker, tipper jeg, for vi føler de sover på hvert sitt rom for tiden. Etter at Sindre slapp kula og tok alle penga og førsteplass i rassoppførsel. Nå er det så mange som bør ende opp på solo i dette spillet at vi bør droppe dobbeltrom i neste sesong av Politiske Paradise Hotel.

For når vi står i Finnes-gate med hakeslepp bør vi kanskje tenke: Hva blir det neste? Tenk at det skal komme politiske skandaler også etter en sånn sesong, det er nesten ikke til å fatte. Inhabile politikere og deres ektemenn. Hvor skal dette ende? Som psykologen min sa: “Sindre Finnes er vår Imelda Marcos, bare at han har byttet ut sko med aksjer. Mennene til sterke kvinner må også få kjede seg hjemme, da skjer dette”.

Kommentarfeltet i baksetet

Noe er råttent i politikerland, og det kjedelige er at nå skal de bruke skattepengene våre til å leie inn PR-folk for å få oss til å glemme at de er sleske folk så vi stemmer på dem igjen i 2025, sa jeg til taxisjåføren jeg satt på med, og ble nok en gang sjokkert over setningen jeg lirte av meg. Jeg hørtes ut som en avdanka Karpe-låt der jeg satt. Ut av kjeften på meg kom kommentarfeltkommentarer på løpende bånd.

Et speil på samfunnet

Jeg endte samtalen med å si at jeg kanskje ikke stemmer i 2025, så liten tiltro har jeg til den politiske eliten. Vi vet at politikerne skal speile samfunnet, og hvis vi er nødt til å se oss selv i speilet, så ser vi alle ganske stygge og skyldige ut. Er vi blitt et grabbete, grisk folkeslag som meler vår egen kake? Det er ikke så sunt.

For meg var det ikke et sjokk at Ola Flem og Sindre Finnes ikke klarer å holde fingra sine unna Børsen. Heller ikke at konene deres ikke gadd å følge med på den tafsingen de har drevet med på alle aksjene. Sjokket for meg er at jeg har mista trua på de vi har sett på som hyssingfargede, flinke politikere – og at jeg har begynt å gi flatt faen.

Bare ingen nå tipper over og begynner å lage kunsthandlenett og stiller ut med Morten Traavik.

Har pengene plassert

Jeg visste ikke at folk MÅTTE handle aksjer for å kjenne at de lever. Jeg føler meg rett og slett dum som ikke driver med dette selv.

Mine penger ligger i vaser fra Skeidar, rørospledd og telysholdere. En del risiko følger med det også, siden en ikke vet hva høstens interiørfarge er før det blåser hardt utenfor stuevinduet.

Etter en lang skandalesommer og valghøst har vi ingen side å heie på.

Jeg har begynt å sette meg i midten i baksetet på taxiene, for at vi alle skal finne en ny balanse.

Hvordan kjenner man hvor man kommer fra når man har mange hjemland? Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 4, vår 2020. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Du vokser opp i Østerrike, i et annet land enn der jeg vokste opp, akkurat som jeg vokste opp i et annet land enn foreldrene mine. […]

Hun ville bli kjent med folk i den nye hjembygda, og engasjerte seg i lokalpolitikken. Men hun var ikke forberedt på reaksjonene fra bygdefolk.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.

For fjorten år siden tok jeg med meg barn og mann fra travelhet i Kristiansand til en roligere hverdag i Rakkestad. Som ny, og på jakt etter en hobby hvor jeg kunne bruke engasjementet mitt og bli kjent med bygda og folkene, ble jeg med i lokalpolitikken.

I 2011 ble jeg valgt inn i formannskap og kommunestyre. Majoriteten i mitt kommunestyre var født og oppvokst i bygda, de var menn og de hadde vært med i politikken i både ett og to tiår. Historien lå tungt over statuttene. De uskrevne reglene kunne du bare glemme å rokke ved. Ikke bare i kommunestyret, men i hele bygda.

«En fare for Rakkestad»

Fra å trå varsomt og ydmykt frem i starten, ble jeg snart mer kritisk, frempå og synlig. Frem til da hadde jeg aldri hatt en fiende, aldri opplevd å bli sett på som et problem. Jeg syntes det var fryktelig ubehagelig da jeg ble kalt både «en fare for Rakkestad», «en bitch» og «en som trodde jeg eide hele bygda».

Jeg ville allikevel ikke helt slutte å være slitsom. Mange støttet og heiet. Og det var så mye å kjempe for! Ikke bare i politikken, men på jobb, på nettet, i Rakkestad, Norge og hele verden. Etter mer enn ti år i det brennende engasjementets tjeneste, krøp til slutt disse menneskenes synlige irritasjon over mitt slitsomme engasjement under huden, inn i hjertet og jeg ble totalt utslitt.

I godt selskap

En morgen våknet jeg med noe interessant svevende rundt i topplokket. Jeg kan komme på mange slitsomme kvinner! Sigrid Bonde Tusvik, Amal Aden, Lise Klaveness, Martha Leivestad, Inga Marte Thorkildsen, Lan Marie Berg, Anette Sagen, Maren Lundby, Kadra Yusuf og mange flere! Massevis av modige, flotte, kloke, fantastiske kvinner som jeg ser opp til og beundrer, og som får andre til å rase. Jeg er slitsom sammen med alle dem! 

Den høstmorgenen i 2022 fikk jeg ideen om å danne Foreningen for slitsomme kvins. Jeg sendte melding til Bonde Tusvik og Aden om å være med. Da de sa ja, ble jeg både overrasket, veldig glad og kjempemotivert. Dette kunne jo bli til noe!

Mange slitsomme kvinner

Nå har jeg vært så slitsom at jeg har fått fantastiske damer til å skrive om sine erfaringer som kvinne, og sine tanker om likestillingskampen. En kamp som må tas igjen og igjen til vi er i mål, for i mål skal vi. Jeg vil nemlig at mine barn skal oppleve en litt bedre verden enn min, og deres barn en enda litt bedre verden enn dem igjen. Her i Norge, og over hele kloden.

Det var viktig for meg at tekstene de slitsomme kvinnene skrev, på en eller annen måte ble utgitt. Jeg er veldig glad for at ALTSÅ publiserer noen av dem i sitt nettmagasin.

LES OGSÅ: «Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk» – ALTSÅ 

De viktige forbildene

Dersom jeg skal si noe helt konkret om hva jeg mener må til for å oppnå full likestilling, hvor alle behandles rettferdig over alt, uansett hvem eller hva de er, er det to grupper mennesker jeg mener må trå til litt ekstra.

Jeg vil først og fremst henvende meg til alle som er eller skal bli foreldre. Foreldre har enorm påvirkning på sine barns holdninger. Foreldres ord og handlinger blir barnas ord og handlinger, som de igjen tar med seg overfor andre, inn i sitt voksenliv og gir videre til sine barn. Du må være den voksne du vil at barnet ditt skal bli.

I tillegg må dere som har et synlig ansikt i offentligheten, med makt over andre og stor mulighet for påvirkning, hele tiden tenke, snakke og være slik vi ønsker at verden en dag skal se ut.

Alt dette blodet, tek det aldri slutt? Eg har blødd i tre månader. Denne teksten vart fyrst publisert i papirmagasinet ALTSÅ si utgåve 2. Teksten er vinnar av ein skrivekonkurranse. Teksten er ein kommentar og gjev uttrykk for skribentens meining. Eg er glad for at sjukepleiaren har fortalt meg at det er eit langt klede, […]

– Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet, skriver Amal Aden.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.

Jeg har vokst opp i et land der jeg som barn fikk høre at dersom det ikke kom regn, var det fordi kvinner ikke dekket hodet med hijab. Da jeg vokste opp, lærte vi at kvinner er til for å tilfredsstille mannens behov, kvinner burde helst være inne, lage mat, ta vare på mann og barn. Kvinnen er skapt for å tjene en mann, enten det er en far, en ektemann eller en bror. Som kvinne skal du ikke ha egne meninger, det er alltid en mann som skal bestemme for deg.

Ses på som en slitsom kvinne

Jeg har vokst opp som foreldreløs i et krigsherjet land, så derfor slapp jeg å bli den stakkarslige jenta som måtte beskyttes av menn – jeg måtte beskytte meg selv. Derfor har jeg i manges øyne gått fra å være en plagsom jente til en slitsom kvinne.

I hele mitt liv har jeg kjempet imot patriarkatet i en kultur og en religion som mener kvinner har mindre verdi enn menn. Kvinner arver mindre enn menn, kvinner skal ikke ha egne meninger og i alle fall ikke ha noen seksualitet. Til og med her i Norge er det vanskelig å frigjøre seg for kvinner med somalisk bakgrunn.

Et miljø som overvåker andre

Jeg kommer fra et miljø der det er vanskelig å frigjøre seg, et miljø der man ofte overvåker hverandre. Et miljø med mange rykter. En del personer som har kommet til Norge fra mitt fødeland Somalia, har tatt på seg et ansvar for å være et slags moralpoliti. Disse personene overvåker andre, ikke bare personer de kjenner, men også andre som har samme kulturbakgrunn som dem. Ofte er deres mål å passe på at kvinner ikke blir for norske.

Disse mennene er raske til å spre rykter. De kan ringe familiemedlemmer til personer i Somalia og fortelle at deres kvinner har kjærester eller har blitt horer her i Norge. Disse mennene kan for eksempel ta bilde hvis de ser en kvinne og en mann holde hender og spre disse bildene i miljøet. Flere kvinner jeg har snakket med kommer fra veldig religiøse og kontrollerende hjem, og forteller at hvis noen sprer slike bilder av dem, kan livet deres være i fare.

Vanskelig å ha meninger

Dette skaper store utfordringer for de som gjerne vil være en del av det norske samfunnet, for eksempel ungdom som vil leve som andre nordmenn, jenter som vil være frie.

I en kollektivistisk kultur kan det være vanskelig å være fri. Det er vanskelig å være en fri kvinne, det er vanskelig å være en kvinne med egne meninger. Fordelen med å være en del av en kollektivistisk kultur er at mange kan stille opp for deg når du trenger det – de er din storfamilie.

Men hva skjer hvis man ikke lenger ønsker å være en del av denne storfamilien? Eller hvis man som kvinne vil kle seg annerledes enn de andre kvinnene i storfamilien? Ta av seg hijaben, gå med bukser, klippe håret kort? Hva hvis en kvinne vil gå sine egne veier, eller at kvinnen prater høyt om egne tanker og hva hun selv tenker er best for henne?  Kvinner med slike tanker og holdninger kan fort bli erklært som en fiende av familien og miljøet. Disse kvinnene kan bli sett på som dårlige forbilder, som prøver å splitte familien og miljøet.

Mange lever dobbeltliv

Familiene til slike kvinner skammer seg over valgene de har tatt. Som kvinne blir du sett på som et dårlig menneske, en vantro eller en dårlig muslim.

Jeg snakker stadig med både kvinner og menn med opprinnelse i Somalia som for eksempel ikke er troende muslimer lenger. De fleste av disse er livredde for at andre skal få vite dette – selv om de bor i Norge.  

Det er kvinner i det somaliske miljøet som hater å gå med hijab, men som ikke tør å ta den av. De frykter rykter, sjikane og hat. Mange kvinner sier at selv om de lever i et fritt land, føler de seg ikke fri, de tør ikke leve det livet de egentlig ønsker. Jeg kjenner mange som lever dobbeltliv i konstant frykt for å bli oppdaget av miljøet. Noen har kjæreste, noen drikker alkohol, noen har forhold til noen av samme kjønn, men er gift med en av motsatt kjønn.

Jeg er alt som ikke er lov

Personlig har jeg valgt å være fri. Jeg nekter å leve et dobbeltliv eller være ulykkelig bare fordi personer fra Somalia skal akseptere meg. Jeg er alt som ikke er lov; jeg fordømmes på måten jeg kler meg på – at jeg ikke går med hijab, men med bukse og skjorte – det anses som en skam. Jeg er kvinne og har kort hår – det anses som en skam. Og på toppen av det, jeg er gift med en kvinne – det anses ikke bare som en skam, det er forbudt.

Ofte er det visst vanskelig for en del menn å forstå at kvinner har en seksualitet. Mange menn ser meg ikke bare som en slitsom kvinne med altfor mange meninger, men de ser meg også som en slags trussel. Jeg har fått høre at hvis jeg ble voldtatt noen ganger, så ville jeg til slutt like menn.

Jeg mener menn stadig overvurderer seg selv, de tror ikke en kvinne klarer seg uten dem. Menn har sendt meg bilder av «deres edlere deler» for å friste meg. Jeg ble kvalm, ikke fristet. Jeg har fått høre at jeg er djevelens verk, hvordan kan jeg være sammen med en annen kvinne og ikke skamme meg?

Må lære om likestilling

Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men vi er ikke helt i mål. Vi trenger slitsomme kvinner i alle miljøer som prater høyt. Siden jeg selv har minoritetsbakgrunn, har jeg alltid vært opptatt av minoritetskvinner i Norge.

For å få til en bedre likestilling i minoritetsmiljøer må vi starte tidlig. Personer som er nye i Norge, må få informasjon om kvinnekampen i Norge. Mange kommer fra land som aldri har hørt om likestilling. Jeg tror både nye kvinner og menn vil ha nytte av å lære om likestilling med en gang de kommer hit. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for en del å leve det livet de selv ønsker.

Denne teksten er en del av en serie samlet inn av Sølvi Brekklund Sæves. Hensikten er å høre erfaringene til kvinner som oppfattes som «slitsomme».

Malins historie om overspising ble brukt i en Dagbladet-sak om slanking. Det gjør henne rasende.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.

Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.

I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.

Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.

Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.

For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?

Se Dagbladets svar lenger ned i saken.

Lite kunnskap

Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.

Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.

MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.

Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.

Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.

Tynnfiksert kultur

Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.

Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.

Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.

Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.

Telte kalorier som 13-åring

Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.

Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.

La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.

For kropper ER forskjellige. Og det er greit.

Stopp å fronte slanking!

Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.

Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.

Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!

Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.

Slik svarer Dagbladet

Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:

– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

Når det er ein storm på veg, blir det sett krisestab medan folk pakkar ned trampolinene og ladar powerbanken. Kvifor er det ingen som bryr seg om klimaet på same måte?

Dette er eit debattinnlegg. Synspunkta gjev uttrykk for forfattarens meining. Dette innlegget blei fyrst publisert på forfattarens Facebook-side. Vil du delta i debatten, send ein e-post til redaktor@altsa.no.

«Vi holder pusten». «Rødt farevarsel». «Det er en veldig alvorlig situasjon». «Har satt krisestab».

Ekspertane åtvarar, og folk pakkar villig ned trampolinene sine, sikrar kjellaren sin, ladar powerbanken og planlegg for heimekontor. Fordi det er ein storm på veg.

Kor er krisestaben for klimaet?

Kvifor i all verda klarar me ikkje å få folk til å bry seg om klimakrisa på same måte? Farevarsla er eldraude og ekspertane ropar så høgt dei berre kan, men kor er krisestaben og den folkelege mobiliseringa?

Skogar brenn ned, jord tørkar ut, elvar fløymer over og artar døyr ut. Det finst snart ikkje normalvèr lenger, berre ekstremvèr, og matproduksjonen kjem til å bli vanskeleg mange plassar og umogleg andre plassar. Folk mistar heimane sine og jobbane sine, og millionar av menneske kjem til å blir tvungne ut på flukt.

Presset på landa som framleis er nokolunde stabile og levelege kjem til å bli enormt. Tolmodet, tilliten og demokratiet kjem til å bli sett på prøve. Og så vidare og så vidare og så vidare.

Så ja – me held pusten.

Veit ikkje kva som er skumlast

For kvifor høyrer ikkje folk etter når ekspertane åtvarar? Kvifor gjer me ikkje som dei ber oss om? Og kor er solidariteten med alle dei som allereie er, og kjem til å bli, råka? Eg veit ikkje kva som er skumlast og vondast – er det forskarane sine spådommar og framskrivingar, eller er det å leve i eit land der så mange vel å drite i dei rundt oss og dei etter oss, trass tiår med åtvaringar og oppfordringar?

Førre veke skreiv NRK at apatien og mistilliten hos unge aukar, og at «klimaengasjementet» har blitt mindre. Kva trudde de? At me «engasjerte oss» fordi det var kjekt? At millionar tok til gatene og la om livsstilen sin fordi dei ikkje hadde noko betre å bruke tida si på?

At ungdommar skriv kronikkar, skulkar skulen og sperrar motorvegar fordi dei ønskar seg ein klapp på skuldra? At me hadde lege vakne og skrive teite hjartesukk dersom me sov godt om natta?

Vel, beklager å måtte seie det, men me har aldri vore «engasjerte». Me er redde og triste og sinte.

Ikkje vits i lenger

Men no er det altså mange unge som føler at det ikkje er noko vits i å prøve lenger. Som sluttar å lese nyheiter fordi det gjer vondt. Som sluttar å demonstrere fordi dei same slagorda har blitt ropt i fleire tiår utan at det har blitt gjort noko nemneverdig. Som sit heime og lurar på kva dei skal leve av og for når ingenting er som før. Som drit i å vere flinke og fornuftige fordi det følest meiningslaust.

«Verden går under om 50 år uansett», som ein 19-åring svara Aftenposten i ein reportasje om kor skadeleg unge si festrøyking er (takk for omtanken, Aftenposten, men sigg hamnar godt nedpå lista over bekymringar, eit par hakk bak for eksempel ferskvatnkrigar, flyktningstraumar og høgreekstremistar på frammarsj).

Ikkje legg ansvaret på politikarane

Det er ufatteleg at ikkje fleire vaksne, opplyste og priviligerte nordmenn skjerpar seg. Dei aller, aller fleste klarar å forstå at me ikkje kan halde fram som før, og at klimaløysingar inneber at ein må minske sitt eige forbruk drastisk. Det nyttar ikkje å berre leggje ansvaret på politikarane eller å skulde på næringslivet.

Politikarar må føre politikken veljarane vil ha, og bedrifter produserer varene forbrukarar vil kjøpe, så så lenge folk protesterar mot endringar og tviheld på overforbruket sitt, kjem politikarar og maktpersonar til å gjere det same.

Det kjennest som eit hån når de seier at «håpet ligg i ungdommen», og samstundes gjer det så vanskeleg for oss å ha noko å håpe på. Alle dei vanskelege vala og kutta de ikkje orkar å ta, blir me nødt til å ta. Me orkar faen ikkje å bere håpet dykkar i tillegg.

Føder ikkje ein framtidig helsearbeidar

Eg fattar ikkje kva me kan seie eller gjere for at fleire skal endre kurs. Utallige vitskapsartiklar, demonstrasjonar, oppfordringar og hjartesukk har tydelegvis ikkje gjort inntrykk nok. I nokre små, radikale grupperingar blir det no kviskra om å bruke vald, trugslar og sabotasje for å få folk til å høyre etter. Eg forstår fortvilinga deira, men fordømmer idèane.

Men andre meir stilleteiande reaksjonar og protestar tvingar seg også fram frå byllen av sinne og redsel: Eg og mange med meg fødar ikkje eit einaste barnebarn eller ein framtidig helsearbeidar inn i denne verda før de byrjar å bry dåke også om vår alderdom.

– Ironien er at da jeg handlet aller mest, følte jeg meg også dårligst kledd, skriver tidligere modell Vigdis Bonvik. Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no. Vi er mange som mener det er mulig å skape en […]