Stikkord: Helse

(+) Frykter fødende kan blø i hjel

«Alle skal ha en diagnose nå til dags»
Har du noen gang tenkt eller sagt noe slikt? For meg er autismediagnosen noe ganske annet enn mote.
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.
«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».
Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote.
Passer ikke inn i bildet
Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.
Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting.
Vanskelige år
Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.
Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.
Fikk diagnosen som 39-åring
I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.
For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.
Lærer saktere
Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.
Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.
Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.
Slipper å finne på forklaringer
I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.

Derfor ble hun med i 16-ukers helvete
Å være med i 16-ukers helvete har forandret Martine Halvorsens forhold til egen kropp på spesielt et område.
I høst har Martine Halvorsen vært aktuell med serien 16 ukers helvete – bootcamp. Selv om hun er kjent for å fronte kroppspositivisme i sosiale medier, så har hun aldri definert seg selv som kroppspositivist. For Halvorsen har det kun handlet om å ha det bra med seg selv og egen kropp, og å vise at man fortjener å ha det bra – uavhengig av størrelse, form og fasong.
I høst har vi sett deg i serien 16 ukers helvete. Hvorfor ønsket du å delta i serien?
– Jeg var ute på en løpetur i februar, og da bestemte jeg meg. Det var som at jeg plutselig ble klar for å ta grep og ansvar for meg selv. Både fysisk og psykisk. Så da jeg fikk muligheten til å delta i 16 ukers helvete, så var det enkelt å takke ja. Jeg var kjempenervøs, men klar. For første gang i livet så satte jeg meg selv først.
Du er kjent for å fronte kroppspositivisme. Hvordan passer det med deltakelsen i dette programmet, tenker du?
– Jeg har aldri kategorisert meg selv som en kroppspositivist, det er det faktisk andre som har valgt å kalle meg. Det ser jeg absolutt på som en stor ære, men for meg har det vært viktig å bare eksistere, og vise at det er greit å se ut som man gjør, og at man fortjener å ha det bra, uavhengig av størrelse, former og fasong.
– Det at jeg mener at du og jeg er bra nok som vi er, er ikke et synonym med at vi ikke skal ta vare på oss selv. For meg har 16 ukers helvete handlet om nettopp det å ta vare på meg, og kroppen min, som er mitt mesterverk.
I serien har du vært nødt til å pushe deg selv ganske hardt både fysisk og psykisk. Har du lært noe nytt om deg selv?
– Masse. Jeg har lært at jeg tåler mer enn jeg trodde, at jeg fortjener å ha det bra og at mat er en venn, ikke en fiende.
Har forholdet ditt til egen kropp endret seg på noen som helst måte?
– Ja, det vil jeg si. Jeg har fått en ny respekt for kroppen min, og hva den fortjener. Jeg har blitt snillere med meg selv og jeg føler meg sterkere.
Hvordan vil du definere kroppspositivisme?
– Kroppspositivisme har skapt debatt flere ganger, og mange har vært uenige om hva det egentlig handler om, men også hvem bevegelsen er skapt for. For meg så handler det om at alle mennesker, uavhengig av størrelse, form, fasong, vekt og funksjonsnedsettelse, har rett til å føle seg bra. For meg personlig, så handler det om aksept. Både for meg selv og for andre.
Hvorfor er det viktig for deg å fronte dette?
– Fordi jeg har kastet bort nok tid på å tro at jeg ikke er bra nok, god nok eller fin nok.
I sosiale medier deler du også en del om psykisk helse. Hva er ditt beste råd for å ivareta egen mental helse?
– Ikke vær så streng mot deg selv, frisk luft hjelper alltid og prat med noen.
Hvilken nedtur har du lært mest av?
– Det er et godt spørsmål. Jeg føler man lærer noe av alle oppturer og nedturer. Jeg vet ikke om det er én konkret nedtur som har lært meg mest, men jeg forsto at jeg hadde mistet meg selv tidligere i år, og det har vært utfordrende å finne veien tilbake til hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Jeg føler egentlig at jeg fortsatt står i det, så det er kanskje ikke en nedtur som har lært meg mest enda, men jeg har vært mye utenfor komfortsonen i år og det lærer jeg alltid mye av.
Hva skulle du ønske du visste da du var 16, som du vet nå?
– At jeg kom til å finne mine mennesker, mine behov og meg selv. At ting ikke er så nøye og at alt kommer til å ordne seg.
Du har en ledig time tidlig på kvelden. Hva bruker du den til?
– Da setter jeg på meg headsettet mitt, en deilig spilleliste og får orden hjemme. Orden hjemme er lik orden i topplokket.
Tre kvinner å merke seg for framtida
– Lillesøsteren min, Pernille. Venninnen min og artist, Victoria Nadine. Manageren min, Silje Kim.

Hvilken behandling hjelper egentlig etter voldtekt?
Voldtekt rammer en av fem kvinner i løpet av livet. Og likevel vet vi ikke hvilken behandling som faktisk hjelper. Men nå jobber norske forskere med saken.
– Helsevesenet har krav til at behandling skal være kunnskapsbasert, og det pøses inn penger for å sikre dette. Heldigvis. Men dette er ikke tilfellet når det gjelder traumebehandling etter voldtekt. Der har vi ikke god nok kunnskap om hva som faktisk hjelper, sier psykologspesialist og doktorgradsstipendiat Tina Haugen.
Studien Early Intervention after Rape, forkortet EIR, er en del av hennes doktorgrad.. Den er tilknyttet NTNU og St. Olavs hospital i Trondheim, og hensikten er å undersøke om eksponeringsbasert behandling på et tidlig tidspunkt etter voldtekten kan bidra til å forebygge posttraumatisk stresslidelse.
Snakk om det
Haugen peker på at voldtekt er et tabubelagt tema i samfunnet.
– Hvis du krasjer med bil på vei til jobben, så vil du antagelig fortelle om det etterpå. Du vil si det til alle du møter den dagen, du vil gjengi hendelsesforløpet, fortelle om hvor teit den andre sjåføren var, og hva som var årsaken til kollisjonen. Det er ingen stengsler for at du kan dele av den traumatiske erfaringen din. Kanskje innser du at du ble så rystet at du blir hjemme fra jobb noen dager for å slappe av og komme deg. Du behandler deg selv som om noe ekstraordinært har skjedd, sier Haugen.
Og nettopp det å forholde seg til en ekstraordinær hendelse som noe ekstraordinært er en del av naturlig tilfriskning i etterkant, forteller hun.
Men la oss si at traumet ikke er en bilulykke, men en voldtekt. Da håndterer de aller fleste dette helt annerledes.
– De fleste drar på jobb neste dag, og de sier ingenting til noen. De later som det ikke har skjedd noe ekstraordinært, sier hun, og forklarer at det er dette EIR-studien handler om.
I studien skal deltakerne trene på å forholde seg til overgrepet. Alle som deltar, får inntil fem timer med samtale, der hensikten er å trene seg til å forholde seg til det som har skjedd.
– Vi prøver å etterligne det som fører til naturlig tilfriskning etter et traume, sier Haugen.
Å bearbeide det som har skjedd er ett av de viktige temaene i ALTSÅs nye podkastserie En dag i august. Der forteller “Lea” om sin opplevelse med voldtekt, om egne reaksjoner og ikke minst om hvilken hjelp hun trengte for å komme seg videre i livet.
Du kan høre podkasten her, eller der du vanligvis hører podkast. Podkasten er gratis å lytte til.
Unngår å tenke på det
En studie fra WHO har vist at av alle typer traumer, er voldtekt en av de som gir høyest risiko for å utvikle posttraumatiske stressplager i etterkant. Studier viser at 30-70 prosent får PTSD-symptomer etter overgrep.
– Med EIR-studien vil vi undersøke om tidlig intervensjon kan forebygge PTSD hos overgrepsutsatte, forklarer Haugen.
Deltakerne blir rekruttert blant kvinner som oppsøker tre ulike overgrepsmottak her i landet. Ved disse mottakene har ansatte fått opplæring i en behandlingsform som heter Prolonged Exposure (PE), en type eksponeringsterapi. Denne behandlingen skal hjelpe kvinnene til å forholde seg til voldtekten, til å forstå egne reaksjoner og til å gjenvinne funksjoner de hadde før voldtekten. I PE blir det jobbet med tanker knyttet til skyld og skam, og å redusere unnvikelse.
– Etter et overgrep er det mange som unngår å tenke på overgrepet. Mange vil også unngå ting som kan minne om det som har skjedd, og det er vanlig å holde seg opptatt av andre ting for å unngå sine egne tanker og følelser. Det kan være å jobbe mye, være sosial hele tiden eller scrolle i alle ledige øyeblikk, forklarer Haugen.
Andre, sier hun, kan bli mindre aktive, og unngår på den måten alt som kan minne om det som har skjedd.
– Dette kan bli en ond sirkel av unnvikelse som påvirker funksjonen i dagliglivet, sier hun.

Trener på å forholde seg til voldtekten
I behandling med PE trener deltakerne på å opprettholde tidligere funksjon i stedet for å unngå steder og aktiviteter som minner om overgrepet. De lærer at det ikke er farlig å tenke på det som har skjedd, selv om det føles vondt. Ved å snakke om det, kan deltakerne ta stilling til urealistiske overbevisninger som ofte oppstår etter voldtekt: Var det min skyld? Var jeg tydelig nok? Jeg burde ikke vært så full.
– Vi vet at mange har følelser som skyld og skam etter en voldtekt. Dette kan være en årsak til at det er vanskelig å snakke om det. Man er redd for å få bekreftet fra andre at den vonde opplevelsen faktisk var ens egen feil, sier psykologen.
Men når man ikke forholder seg til det som skjedde, får man heller aldri muligheten til å ta stilling til det, eller utfordret de tankene som har oppstått, påpeker psykologen.
– Ved å snakke om hendelsen, kan man lettere også vurdere hva som skjedde og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes . Og følelsen kan lettere slippe taket, sier Haugen.
Ulik behandling
Halvparten av de som sier ja til å være med på studien, får tilbud om PE-behandling. Den andre halvparten får den behandlingen som alle andre får ved det aktuelle overgrepsmottaket. På denne måten håper forskerne å finne ut om behandlingen med eksponering er effektiv for å forhindre PTSD hos overgrepsutsatte.
Tilbudet rundt om på overgrepsmottakene varierer, opplyser Haugen. Med denne forskningen ønsker hun at vi skal få mer kunnskapsbasert behandling, og at den skal gis til alle som oppsøker overgrepsmottak hvis studien viser at den fungerer.
– Vi skulle aller helst også nådd de som aldri kommer til noe overgrepsmottak og som aldri forteller det til noen. Men nå vil vi forhåpentligvis få bedre kunnskap om hva som hjelper og hvem som har best utbytte av denne typen behandling, sier hun.
Du kan høre hva som hjalp «Lea» i podkasten En dag i august.

(+) Den hvite flekken på kartet

Sjokkerende lite kvinnehelse i statsbudsjettet

– Her har man mulighet til å utrydde en hel kreftform
– Jeg skjønner ikke hvorfor regjeringen ikke tar denne muligheten, sier Tove Steen, moren til Thea Steen som døde av livmorhalskreft i 2016. Nå samler Thea Steens Minnefond inn underskrifter for å legge press på helseministeren til å utrydde livmorhalskreft.
Det var knyttet stor spenning til om det ville være penger i statsbudsjettet til en ekstrainnsats for å eliminere livmorhalskreft. Men de som håpet på dette, ble skuffet. Tove Steen har selv kjent på kroppen hvor ubarmhjertig livmorhalskreft kan være da hun mistet datteren Thea Steen i 2016. Thea Steen valgte å være åpen om sin kreftdiagnose, og hun var frontfigur for #sjekkdeg-kampanjen. Etter at hun døde, ble det opprettet et minnefond i Thea Steens navn. Minnefondet har laget et opprop og samlet inn 5000 underskrifter for å be regjeringen om å bevilge pengene som skal til for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Underskriftene er kommet på mindre enn en uke, og Thea Steens Minnefond håper på mange flere signaturer i dagene som kommer.
– Det dreier seg om en engangskostnad på 400 millioner kroner. Gevinsten er sparte utgifter på 400 millioner årlig i ti år. Dette er penger man ikke lenger vil trenge å bruke på behandling av livmorhalskreft, og som man kan bruke på andre ting. Alle økonomer jeg kjenner ville sett på dette som en gavepakke, sier Steen.
Store omkostninger
Hun stiller seg undrende til at tiltaket ikke er blitt prioritert.
–– I tillegg til at staten vil tjene inn igjen de pengene de bruker på kort tid, vil det spare mange kvinner for alvorlig sykdom. 70 kvinner dør hvert år av denne sykdommen. De som overlever livmorhalskreft, får i mange tilfeller senskader som hindrer dem i å få barn, delta i arbeidslivet og ha et samliv. Livmorhalskreft rammer i hovedsak unge kvinner, og omkostningene av sykdommen er store. Her har man muligheten til å utrydde en hel kreftform, sier Steen.
Hvis regjeringen ikke gjør noe annet enn å vaksinere skolebarn mot HPV, er det beregninger som viser at livmorhalskreft vil være utryddet i 2039. Alle norske jenter og gutter får tilbud i barnevaksinasjonsprogrammet om HPV-vaksine. Jentene har fått det siden 2009, og guttene har fått det siden 2018.
Kjente virkemidler
Men med en ekstrainnsats der man over en kort periode tilbyr HPV-test til kvinner mellom 20 og 30 år, og samtidig vaksinerer kvinner og menn i samme aldersgruppe, vil livmorhalskreft kunne utryddes mange år før.
– Det er ikke en gang snakk om ny forskning eller ny teknologi. Det er bare å ta i bruk og intensivere virkemidler vi allerede har, sier Steen.
– I Sverige gjør de dette nå. Jeg skjønner ikke hvorfor Norge ikke gjør det samme. Vi kan bli kvitt livmorhalskreft på fem år, sier Tove Steen.
Planen er å overrekke underskriftene til helseministeren innen kort tid. Målet er å få inn 10 000 underskrifter.
– Da kan hun få en forståelse av engasjementet og hvordan stemningen er på grasrota, sier Steen.
Hun legger til at gevinsten ved en slik engangsinnsats også vil komme menn til gode, ved at det vil føre til sterk reduksjon også i andre HPV-relaterte kreftformer. Mange av disse rammer menn.
– Dette er rett og slett vinn-vinn for absolutt alle. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan si nei til det. Det er en for god deal, sier hun.

Etter åtte uker begynte blødningene – hun spontanaborterte for andre gang
Lisbeth er en av alle kvinnene som har opplevd spontanabort. – Å føde barn er det vi er laget for, opprinnelig. Og så var ikke jeg i stand til det. Det var fælt.
Utdrag fra boken Avbrutt – fortellinger om abort av June Holm og Vilde Bratland Hansen. Utgitt på Res Publica forlag. Gjengitt med tillatelse.
«Er du sikker på at du er 12 uker på vei?» Jordmoren beveget ultralydapparatet frem og tilbake, som om hun lette etter noe. Lisbeth nikket bekreftende, hun visste at hun var et sted mellom svangerskapsuke 11 og 13. Jordmoren fjernet blikket fra skjermen og rettet det mot Lisbeth og samboeren: «Jeg kan nemlig ikke finne noen hjertelyd. Jeg ser bare en fostersekk. Det kan se ut som at fosteret sluttet å utvikle seg for to uker siden og er dødt.»
Tårene kom umiddelbart og rant nedover kinnene på Lisbeth. Hun hadde ikke engang tenkt at dette kunne skje. Det kjentes som om kroppen hadde lurt henne. Lisbeth hadde verken hatt blødninger eller andre symptomer på spontanabort. Jordmoren forklarte at spontanaborter som regel skjer av en grunn: «Noen ganger har embryoet en kromosomfeil og er ikke levedyktig.»
Det var snakk om en «missed abortion», der fosteret er dødt i livmoren, men kroppen fremdeles tror at den er gravid og ikke støter fosteret ut.61 Denne formen for spontanabort oppdages gjerne på ultralyd og krever at kvinnen fjerner fosteret kirurgisk eller ved hjelp av medikamenter.
Lisbeth husker at jordmoren ville ta en blodprøve for å måle svangerskapshormonet hCG så hun kunne være helt sikker på at fosteret var dødt, men at hun var klar på at paret ikke burde ha for høye forhåpninger. Det bar mot provosert abort på sykehuset. Det døde fosteret måtte fjernes.
Lisbeth skulle på jobb etter ultralyden. «Ring sjefen og si at du er syk», rådet samboeren. Han mente at de burde dra hjem og snakke ut. Lisbeth ristet på hodet. Det var bedre å gjøre noe konkret enn å ligge på sofaen og gråte. Idet hun møtte kollegaen sin, som også var en god venninne, forstod hun at det var en dårlig idé. «Hvordan går det?» spurte kollegaen. Lisbeth sank sammen på gulvet og hulket. Venninnen var klar i talen da hun fikk vite hvorfor: «Dra hjem og ta vare på deg selv», sa hun.
Den medikamentelle aborten på sykehuset var uproblematisk. Fosteret ble fjernet, og Lisbeth følte seg godt ivaretatt. Men sorgen var hun ikke forberedt på: «Jeg ble jo bare sendt hjem, som om jeg hadde sydd et par sting. Vi hadde mistet et elleve uker gammelt foster, men for meg var det hele verden. Det var det ingen som snakket med meg om», sier Lisbeth i samtale med oss.
Flere måneder etter aborten følte hun seg fortsatt knust. Verken kjæresten, bonusdatteren eller lange dager på jobb fikk henne på andre tanker. Alt Lisbeth og samboeren hadde sett for seg og drømt om, det som skulle bli deres nye liv, var revet vekk. Noen måneder senere ble Lisbeth gravid igjen. Etter åtte uker begynte blødningene – hun spontanaborterte for andre gang. «Prøv igjen, det går nok bra neste gang», lød beskjeden fra fastlegen.
Paret gjorde som legen sa, men da graviditet nummer tre var et faktum, var Lisbeth bestemt på ikke å fortelle noen at de ventet barn. Det var nok å håndtere egne følelser. I svangerskapsuke ni spontanaborterte hun igjen. «Det må være noe alvorlig galt som feiler meg. Alle andre klarer det jo», hulket Lisbeth til samboeren en kveld de satt i sofaen.
På sosiale medier ble hun daglig minnet om følelsen av egen utilstrekkelighet: Venninner la ut bilder av flotte gravidmager. Lisbeth var over 30 år. Langt yngre kvinner var tydelig stolte av en datter eller sønn som nettopp hadde begynt i barnehagen. Kom hun til å bli en av dem som måtte leve resten av livet som ufrivillig barnløs?
Siden Lisbeth hadde opplevd spontanabort tre ganger, noe som kalles habituell abort, fikk hun tilbud om en utredning bestående av vaginal undersøkelse, innvendig ultralyd og blod- og urinprøve.
Det var ingenting som feilte henne. I perioden som fulgte, var Lisbeth på symptomjakt. Ville det gå neste gang, eller
ville de bli skuffet igjen? Hun googlet og leste på diverse kvinneforum om hvordan hun best kunne tilpasse livet for å bli gravid. Tusenvis av kroner ble brukt på eggløsningstester og ulike kosttilskudd.
Lisbeth hadde nemlig fått med seg at multivitaminer og mineraltilskudd anbefales når man prøver å bli gravid. Folat kan for eksempel bidra til å forebygge alvorlige skader som ryggmargsbrokk hos barnet.
Lisbeth er ikke den eneste som har investert voldsomt med tid og penger i håp om å bli gravid etter én eller flere spontanaborter. For noen blir ønsket om å lykkes så altoppslukende at alternative metoder uten dokumentert effekt tas i bruk. Vaginal damping, som går ut på å sitte over dampende vann med ulike urter, er et eksempel på en slik udokumentert metode. Den er blitt populær etter at kjendisskuespilleren Gwyneth Paltrow sverget til den,
men ingenting tyder på at damping øker sjansen for å bli gravid. Tvert imot kan det øke risikoen for vaginal infeksjon og gi brannskader.
Når kvinner som har vært gjennom flere spontanaborter, blir gravide, er mange så bekymret for veien videre at de mer enn gjerne betaler for flere private ultralyder, som koster over 1000 kroner per undersøkelse. Alt for å være på den sikre siden. Andre frykter at en ultralyd kan skade fosteret, selv om undersøkelsen er helt trygg, også når flere gjennomføres.
En del kvinner som opplever habituell abort, velger å vente med å prøve å bli gravid igjen. De trenger tid for å hente seg inn, både fysisk og psykisk. Lisbeth begynte aldri på prevensjon etter den tredje spontanaborten, men bestemte seg for å «gi litt faen» i prosjekt barn og heller prioritere karriere. Det var da det skjedde.
Midt i en travel arbeidsperiode løp hun inn på toalettet for å kaste opp baguetten hun nettopp hadde spist til lunsj. Graviditetstesten var positiv. Hun klarte likevel ikke å kjenne på glede. På ultralyd i uke åtte smilte jordmoren og sa at hun kunne høre hjerteslag.
Lisbeth trodde ikke på det. «Jeg kan også se og høre det», forsikret samboeren. «Hvis dere ser det, så stemmer det sikkert», snufset hun.
Jordmoren forklarte at risikoen for spontanabort fremdeles var der, men at den sank drastisk for hver dag. Dette er viktig å vite for alle som tror at det bare er «den magiske grensen» på 12 uker som er avgjørende: Så fort en graviditet når åtte uker, er sjansen for at det skal gå bra, på omkring 98 prosent, gitt at det ikke er snakk om et risikosvangerskap.
Sannsynligheten for at det skal gå galt, er imidlertid større for dem som har flere spontanaborter bak seg. Kvinner som tidligere har spontanabortert, opplever oftere dødfødsel, for tidlig fødsel, problemer med morkaken samt lav fødselsvekt hos barnet og har høyere risiko for en ny spontanabort. Lisbeth og samboeren fikk derfor tilbud om to nye ultralyder i svangerskapsuke 11 og 14.
Alt så fint ut, og Lisbeth ble betrygget over at hun fortsatt kastet opp. I de tre andre svangerskapene hadde hun nemlig ikke opplevd å være uvel. Etter fire måneder tok kvalmen slutt. «Nå er det kjørt», tenkte Lisbeth. Ukene frem mot ordinær ultralyd i svangerskapsuke 18 ble et mareritt. Hun var livredd for en ny abort, selv om hun visste at det er normalt at svangerskapskvalmen går over etter cirka tre måneder. I forkant av rutineundersøkelsen satt hun på venterommet og skalv.
Da den nyfødte sønnen omsider lå på brystet hennes, etter flere år med blødninger, smerte og knuste drømmer, kjente Lisbeth på en helt euforisk følelse. Lille Max var livets største seier. Hun lo og gråt om hverandre, holdt det lille nurket hardt inntil seg. «Vi klarte det. Tenk at dette er vår baby», utbrøt hun til samboeren.
Først etter at Lisbeth fikk barn, har hun vært i stand til å fortelle om spontanabortene. Flere kvinner som har opplevd å abortere flere ganger, sier det samme: De måtte lykkes før andre kunne få vite – trolig fordi de kobler eget selvbilde opp mot evnen til å få barn. Mange opplever det som uutholdelig å se dem rundt seg få barn, mens de selv må forholde seg til smerte, tapte drømmer og en konstant frykt for at neste toalettbesøk vil resultere i blodbad.
Når man har spontanabortert for ellevte gang – slik en kvinne vi har snakket med, erfarte – oppleves det naturligvis som et knyttneveslag å få det beryktede spørsmålet om når man har tenkt å få barn. Mange synes at det er lettere å tie enn å svare. Lisbeth oppsummerer det slik: «Vi er jo kvinner. Å føde barn er det vi er laget for, opprinnelig. Og så var ikke jeg i stand til det. Det var fælt.»

– Jeg var ikke forberedt på tomhetsfølelsen etter aborten
Selv om June Holm kjente at det var riktig for henne å ta abort, så fikk hun sterke følelser etterpå.
Da June Holm ble gravid kort tid etter at hun var blitt kjent med sin nye kjæreste, valgte hun å ta abort. Hun savnet informasjon om hva hun kunne forvente, og hun skulle ønske hun kunne lese om andres erfaringer. Det ville gjort henne mer forberedt, og hun ville ikke følt seg så alene gjennom prosessen.
– En av tre kvinner opplever abort, enten provosert eller spontan. Dette er er så vanlig, og likevel snakkes det så lite om, sier hun.
Nå har hun skrevet den boken hun selv savnet. Sammen med Vilde Bratland Hansen har hun nylig lansert boken Avbrutt – fortellinger om abort. Holm og Hansen har basert boken på 200 kvinners historier i tillegg til intervju med fagpersoner.
Vil nyansere bildet
– Jeg håper boken vil bidra til å nyansere oppfatningen av hvordan en abort oppleves, sier Vilde Bratland Hansen.
Den store variasjonen i hvordan kvinner har opplevd det å gå gjennom en abort, har overrasket forfatterne. De opplever at det er en forventning om at kvinner enten kjenner på lettelse eller anger etter en provosert abort.
– I stedet ser vi at alle historiene er unike. Det er ulike årsaker til at kvinner velger å ta abort, og opplevelsen av aborten er også helt individuell, sier Hansen.
Bærer med seg valget
Selv om både årsakene til at kvinnene har valgt abort og selve opplevelsen av aborten er svært ulik, så forteller de fleste kvinnene at det har preget dem i ettertid.
– Mange som har tatt kontakt med oss for å fortelle sin aborthistorie, sier at de fremdeles bærer med seg opplevelsen, selv om det kan være mange år siden det skjedde, forteller hun.
– Det er nok det som har gjort størst inntrykk på meg i arbeidet med boken. Hvor mye det har preget livet til kvinnene i ettertid. Det har vært mye følelser i samtalene vi har hatt med kvinner, legger hun til.
Fortalte det ikke til noen
De har begge blitt berørt av mange av historiene de har fått høre i arbeidet med boken.
– En kvinne fortalte at hun ikke hadde fortalt mannen sin om aborten en gang. Hun hadde ME og allerede en sønn som hun syntes det var krevende å ha krefter til å ta seg av. Da hun ble uplanlagt gravid, ble mannen glad, for han ønsket seg flere barn. Men hun valgte å ta abort fordi livet allerede var så vanskelig. Til mannen sa hun at hun hadde spontanabortert. Hun fortalte om en enorm skam for dette valget. Hennes historie gjorde sterkt inntrykk på meg, forteller Holm.
Hansen samtykker i at noen av historiene har satt sterke spor. Hun synes også det er påfallende hvor mange som har hatt et bilde av hva som kjennetegner kvinner som tar abort.
– Mange har tenkt at en kvinne som tar abort er en uansvarlig og løssluppen tenåringsjente, og har hatt problemer med å identifisere seg selv som en “sånn kvinne”. Men kvinner fra alle samfunnslag, i ulik alder, med ulik psykisk og fysisk helse og med helt forskjellig bakgrunn tar abort. Hver aborterfaring er unik, sier Hansen.
Samlebånd
Et annet fellestrekk ved mange av historiene, er at kvinnene har opplevd å bli dårlig møtt i helsevesenet.
– Mange beskriver at de har følt seg som på samlebånd. Det er også mange som forteller om store og langvarige blødninger, om veldig sterke smerter og for lite smertestillende. Noen tror de har fått lite smertestillende som en slags straff for å ha satt seg selv i den situasjonen at de trengte å ta abort, sier Hansen.
Hun etterlyser samtidig en nasjonal standard for hvordan abort blir gjennomført.
– Noen får paracet, andre får morfin, sier hun.
Hun og Holm håper boken kan bidra til å gjøre kvinnene som skal ta abort mer informert i valget sitt. Mange er for eksempel ikke klar over at de kan velge om de ønsker medisinsk eller kirurgisk abort.
– De fleste forteller at de ikke har fått et valg, sier Hansen.
Skammen
Abortdebatten i Norge er som, i store deler av verden ellers, preget av om man er for eller imot. Forfatterne ønsker at boken skal utvide fortellingen om abort, og også fjerne skamfølelser omkring det å ta abort. Mange av kvinnene har fortalt at de har vegret seg for å fortelle noen om aborten, for de er redde for å bli fordømt.
– Abort er underkommunisert og tabubelagt. Jeg tror denne boken kan bidra til å gjøre en forskjell, sier June Holm som torsdag fikk Jenteprisen for sitt arbeid for åpenhet om seksuelle overgrep og også for å bidra til åpenhet om abort.
Like følelser
I boken skriver Holm og Hansen både om erfaringer med provosert abort og spontanabort.
– Vi lurte lenge på om vi skulle ha med begge deler i samme bok. Nå er jeg veldig glad for at det ble slik. Mange kvinner har opplevd begge deler. Og opplevelsene påvirker hverandre, sier Holm.
– Ved medisinsk abort er det som skjer i kroppen veldig likt som en spontanabort..De følelsene kvinnene beskriver, er også overraskende like enten de har vært gjennom provosert eller spontan abort, forteller Hansen.
– Jeg var ikke forberedt på tomhetsfølelsen som kom etter aborten. Eller hvor trist jeg ble. Disse følelsene kom selv om jeg ikke angret på valget mitt. Og det er mange som forteller om lignende reaksjoner, sier Holm.
Forfatterne håper boken kan være en støtte til kvinner som går gjennom abort. Den er også ment for helsepersonell.
– Og for folk flest. Når hver tredje kvinne opplever abort, betyr det at alle er berørt av det. Alle har noen i sin nærhet som opplever abort, sier Vilde Bratland Hansen.

(+) Til helvete og tilbake i 13 episoder

Hvor fort vi eliminerer livmorhalskreft i Norge, er et valg
En HPV-kampanje nå er en god investering, skriver forskere fra Kreftregisteret i denne kronikken.
KRONIKK: Innholdet gir uttrykk for forfatternes mening.
Vi synes det er gledelig å høre at Helse- og omsorgsdepartementet vil komme med nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, slik vi kan lese på altså.no.
Vi har stor respekt for at tiltak for å utrydde livmorhalskreft er en politisk avgjørelse. Men hvor fort vi eliminerer livmorhalskreft i Norge, er faktisk også et valg – man kan velge å vente til 2039, eller man kan velge å gjøre det raskere. Vi har konkrete forslag til hvordan, og tidsvinduet er ikke åpent langt frem i tid.
Livmorhalsprogrammet har en stabil dekningsgrad på rundt 70 prosent, og det jobbes kontinuerlig med å nå målet på over 80 prosent. Dessverre har man sett over lengre tid at det er de yngste som har lavest oppmøte. Sverige har en oppslutning på 90 prosent i denne aldersgruppen. Planen om innføring av hjemmetest i Norge gjelder ikke for alle kvinner. Prosjektet er for kvinner som ikke har tatt test de siste ti årene og for spesielt utsatt grupper. Vi ser behov for å utvide dette tilbudet drastisk.
LES OGSÅ:
Gir ingen løfter om livmorhalskreft-satsing
Meningsløst at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft
De yngste får ikke hjemmetest
I juli 2023 ble HPV-test også et tilbud til de yngste kvinnene i Livmorhalsprogrammet, fordi man her så en økning av livmorhalskreft. En HPV-test kan gjennomføres hjemme og sendes til analyse på et laboratorium. Dette var ikke mulig med cytologi-testen som er brukt til nå. Med ny teknologi kommer nye løsninger.
Men de yngste kvinnene får ikke tilbud om hjemmetest, de må fortsatt gå til lege, noe mange av ulike grunner ikke gjør. Problemet er også at det vil ta minst tre år før alle kvinner har fått tilbud om HPV-test, slik løpet er lagt opp nå. Et tilbud om hjemmetest til alle som en kampanje vil være en enkel, rask og konstandseffektiv løsning.
Norge ligger bak Sverige og Danmark
Sverige og Danmark ligger foran Norge når det gjelder å eliminere livmorhalskreft blant annet fordi de startet opphentingsvaksinen tidligere og ga et bredere tilbud. Men det er flere forskjeller i HPV-vaksinasjonsstrategien. Danmark begynte aller først med opphentingsvaksinasjon, mens Sverige fulgte noen år senere. Sverige startet etter Norge med å inkludere HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet. Norge har faktisk høyere vaksinasjonsdekning enn både Sverige og Danmark.
Imidlertid har de andre landene satset sterkt på HPV-basert screening og hjemmetesting. Sverige har nå også satt i gang en ekstra innsats hvor de inkluderer HPV vaksinasjon samtidig med hjemmetest. På den måten forebygger de livmorhalskreft samtidig som årsaken til sykdommen, nemlig HPV, fjernes fra samfunnet. Eliminering av livmorhalskreft går derfor raskere.
En god investering
Vi foreslår videre at alle menn <30 år også vaksineres mot HPV. Det finnes ingen screening for HPV relatert kreft hos menn, og alle menn over 17 år er uvaksinerte. HPV-forårsaket kreft hos menn, spesielt i munn og svelg, er sterkt økende og snart like vanlig som livmorhalskreft hos kvinner. Vaksinering av menn 18-30 år nå vil forhindre et stort antall krefttilfeller om 10-30 år. Det er en god investering.
Ved å vaksinere både kvinner og menn hvor viruset er i omløp, kan man, på samme måte som for Covid-19, få R-tallet under 1. Da vil viruset forsvinne av seg selv, og årsaken til HPV-relatert kreft er fjernet.
Forskerne oppgir at Kreftregisteret administrerer Livmorhalsprogrammet og mottar finansiering for forskningsarbeid på langtidseffekt av HPV vaksiner fra MSD.

– Meningsløst at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft
– Sverige vil utrydde livmorhalskreft på fem år. I Norge har politkerne sagt at det skal ta 15 år. Det kan vi ikke være bekjent av, sier generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross.
Hvert år får 300 norske kvinner livmorhalskreft. Kreftformen rammer særlig unge kvinner. I Sverige har politikerne tilført ekstra ressurser i en kort periode for å utrydde sykdommen. Målsetningen der er å eliminere livmorhalskreft i løpet av fem år.
– Det er en offensiv satsing. I Norge er det beregnet at det vil ta 15 år å utrydde denne kreftformen. Vi ønsker oss en tilsvarende satsing i Norge som de har i Sverige. Da vil livmorhalskreft kunne utryddes mye raskere enn på 15 år, sier leder i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross.
Forventninger til statsbudsjettet
Hun har store forventninger til at regjeringen setter av penger til en lignende satsing også i Norge til neste år.
– Det er meningsløst at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft når det er mulig å unngå det. Her må Norge også ha en offensiv holdning, sier Ross.
Når statsbudsjettet legges fram i morgen, er dette en av satsingene lederen i Kreftforeningen kommer til å se etter.
– Jeg blir veldig skuffet hvis det ikke er satt av penger til dette. Men jeg blir ikke så overrasket . Så langt har vi ikke fått tydelige signaler om at de ønsker å prioritere dette, sier hun.
Statssekretær Truls Vasvik opplyste til ALTSÅ tidligere denne uken at regjeringen vil vurdere nye tiltak for å forebygge HPV-relatert kreft, uten at han kunne love noen konkrete planer for dette.
Forskere ved Kreftregisteret har tatt til orde for å sette i gang massevaksinering av alle under 30 samtidig med tilbud om hjemmetest for alle kvinner. De ser for seg at dette kan gjøres etter samme modell som covid-responsen. Dette er også den metoden svenskene bruker for å utrydde livmorhalskreft.
En gavepakke
Ross tror en del politkere er engstelige fordi de nå ser en presset helsetjeneste med press på mange tjenester og ansatte som løper stadig fortere.
– Men prisen for denne satsingen på å utrydde livmorhalskreft vil på kort tid være tjent inn igjen, sier hun, og mener fordelen ved en slik engangssatsing er tredelt:
– For det første vil kvinner slippe å få kreft. Det er den aller viktigste fordelen. Men i tillegg vil samfunnet tjene dette inn igjen raskt fordi det er mye dyrere å behandle kreftsykdom enn å vaksinere og teste. Og for det tredje vil det avlaste helsetjenesten at færre trenger behandling for kreftsykdom. Hvis jeg var politker, ville jeg tenkt at dette var en gavepakke, sier hun.
Ingen å miste
Uten en ekstra satsing for å utrydde livmorhalskreft, er det beregnet at denne kreftformen vil være utryddet i Norge i 2039.
– Men hvorfor skal vi bruke lengre tid enn vi behøver, spør hun.
– I Sverige regner de med å utrydde livmorhalskreft på fem år. I Norge sier man at det vil ta 15 år. Det kan vi ikke være bekjent av. Vi har ingen å miste, sier hun.
Statsbudsjettet blir lagt fram i morgen fredag 6. oktober klokken 10.

Gir ingen løfter om livmorhalskreft-satsing
Regjeringen vil vurdere tiltak for å utrydde livmorhalskreft raskere, men gir ingen løfter om å sette inn full innsats med samtidig screening og vaksinering av alle under 30 år.
Det var forsker ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, som i ALTSÅ kunne fortelle at mulighetene til å utrydde livmorhalskreft nå er innen rekkevidde innen få år. Det kan skje ved samtidig screening med hjemmetest av alle kvinner under 30 og massevaksinasjon av unge voksne.
– V i har ingen tid å miste, uttalte hun til ALTSÅ.
Les hele saken her: – Kan utrydde livmorhalskreft
Hjemmetest neste år
Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Truls Vasvik, opplyser til ALTSÅ på e-post at det er planer om å innføre hjemmetesting neste år til alle kvinner som ikke har tatt HPV-prøve hos lege. Allerede i år er det bevilget åtte millioner kroner til et prøveprosjekt med hjemmetest i samarbeid med fastlegene.
– Høsten 2023 pågår det en utprøving av HPV-hjemmetest via fastleger til kvinner over 25 år som har ulike utfordringer med gynekologisk undersøkelse. Kvinner som ikke har tatt en livmorhalsprøve de siste ti årene vil fra utgangen av 2024 motta en HPV-hjemmetest i posten. Målet er å øke deltakelsen i programmet og at færre kvinner på sikt skal utvikle livmorhalskreft, skriver han.
Bak Sverige og Danmark
Uten ekstra innsats er det beregnet at livmorhalskreft vil være utryddet i Norge i 2039. Det vil skje fordi effekten av barnevaksinasjonsprogrammet blir større og større ettersom flere og flere som er vaksinert blir voksne. Ifølge forskeren ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, vil det være mulig å utrydde livmorhalskreft mye tidligere ved å sette inn en kortvarig ekstrainnsats. Ifølge kreftforskeren innebærer det å vaksinere alle voksne under 30 år i en massevaksinasjon etter modell fra covid-responsen. Samtidig med vaksine må kvinner få hjemmetester for HPV, slik at de som er positive, kan følges nøye og man kan forhindre at de utvikler kreft. De som er negative for HPV og som får vaksine, behøver i prinsippet ikke behøve å tenke mer på HPV resten av livet, ifølge Falkenthal.
Sverige er allerede i gang med en slik satsing. I både Sverige og Danmark har tilfeller med livmorhalskreft gått raskere ned i enn i Norge fordi de kom tidligere i gang med opphentingsvaksiner enn Norge. Det forklarer statssekretær Truls Vasvik.
– Danmark og Sverige startet tidligere med opphentingsvaksinasjon, og ga et bredere tilbud. Det fører til en raskere nedgang av HPV-relatert kreft. Vi forventer en lik effekt i Norge, men Sverige og Danmark ser ut til å nå målet om eliminasjon tidligere, skriver han.
Vurderer tiltak
Han legger til at også Helse- og omsorgsdepartementet i Norge vurderer å sette inn flere tiltak for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Han sier imidlertid ikke noe om eventuelt tidspunkt for dette, eller hvilke tiltak som blir vurdert.
– Vi vil også vurdere nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, sier han.
Kreftforsker Falkenthal understreket for ALTSÅ at en ekstraordinær innsats slik hun beskriver også vil være en fordel for menn og for kvinner som rammes av annen HPV-relatert kreft enn livmorhalskreft. Massevaksinasjon av alle under 30, både kvinner og menn, vil på sikt gi en positiv effekt på tilfeller av HPV-relatert kreft i penis, i endetarm, i munn og svelg, i vagina og i vulva.
Jenter fikk tilbud om HPV-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet i 2009. Gutter fikk tilbudet i 2018. Jentene fikk i to år, 2016 og 2017, også tilbud om å ta gratis opphentingsvaksine. Den ble gitt til de som var for gamle til å få vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet, men som var født i 1991 eller senere. Gutter har ikke fått tilbud om opphentingsvaksine.
God oppslutning
Statssekretær Truls Vasvik understreker at det er god oppslutning om HPV-vaksinen som blir tilbudt til jenter og gutter på sjuende trinn.
– Det er først nå vi kan begynne å se effektene av vaksinasjonsprogrammet på forekomsten av livmorhalskreft. Med HPV-vaksine, et screeningprogram med høy deltakelse og riktig behandling, har vi et mål om å utrydde livmorhalskreft. Modelleringer viser at målet kan nås i 2039, skriver han.
Han poengterer også at det er god oppslutning om Livmorhalsprogrammet. 71 prosent av kvinner som er omfattet av programmet tester seg jevnlig.
– Livmorhalsprogrammet, som inkluderer kvinner mellom 25-69 år, redder hvert år minst 700 kvinner i Norge fra å få livmorhalskreft. Fra januar 2023 ble HPV-test innført for aldersgruppen 25-33 år. Dette gjøres blant annet fordi det har vært en økt forekomst av livmorhalskreft blant unge kvinner i Norge de siste årene, særlig blant de uvaksinerte, opplyser han.

– Kan utrydde livmorhalskreft
Hvis Norge gjør som Sverige, så kan vi utrydde livmorhalskreft og HPV-relatert kreft. – Vi har ingen tid å miste, sier forsker ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal.
Årlig får rundt 600 norske kvinner og menn, jenter og gutter, HPV-relatert kreft. Litt over halvparten av disse krefttilfellene er livmorhalskreft. Resten er kreft i munn og svelg, i endetarm, penis, vulva eller vagina.
– Det er mulig å bli kvitt kreft forårsaket av HPV hvis vi gjør en stor innsats med intensiv HPV-screening og samtidig vaksinering nå. Vi har ingen tid å miste, sier Thea Falkenthal.
Hun har jobbet mange år som kreftlege med livmorhalskreftpasienter. Nå er hun forsker ved Kreftregisteret og leder blant annet et stort prosjekt på HPV, finansiert av MSD som står bak HPV-vaksinen Gardasil, og har sammen med to kollegaer gått i bresjen for at Norge skal følge Sveriges eksempel i kampen mot HPV-relatert kreft. I Sverige ble det i 2021 bevilget ekstra penger til å satse på massevaksinasjon og screening, og de har som mål å utrydde livmorhalskreft innen fem år. Uten noen ekstra innsats vil dette ta 16 år i Norge. Men hvis vi starter nå, har vi enda mulighet til å ta innpå det forspranget som Sverige har, mener forskerne.
Beskytte de unge voksne
Bakgrunnen for forslaget til forskerne er at Norge har en stor gruppe voksne som ikke ble omfattet av barnevaksinasjonsprogrammet, og som kan utvikle kreft i løpet av noen år. Det tar mange år å utvikle både livmorhalskreft og annen HPV-relatert kreft. Det første kullet med jenter som fikk vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet, er nå 25 år. Det første kullet med gutter er 17 år.
– I Danmark vaksinerte myndighetene unge voksne parallelt med at de vaksinerte barn allerede i 2008. I Sverige og Norge tok det flere år før unge kvinner fikk tilbud om en opphentingsvaksine. I Norge varte dette tilbudet kun i to år. Norske gutter fikk ikke et slik tilbud i det hele tatt. Derfor er det en ganske stor gruppe voksne i Norge som ikke er beskyttet mot HPV, og det er disse vi nå ønsker å beskytte før de utvikler kreftsykdom, forklarer Falkenthal.
Selvtest
Forslaget fra forskerne går ut på at alle under 30 år får tilbud om gratis vaksine. Kvinner skal også samtidig få tilbud om testing for viruset. Slik massetesting av en stor gruppe i befolkningen kalles screening.
– I Sverige startet de med selvtest for HPV-viruset under pandemien. Det viste seg at oppslutningen om screeningen da økte, slik at flere testet seg. Hjemmeprøvetaking innføres nå gradvis i Norge, men vårt forslag vil bidra til at dette skjer veldig rask og gir oss mulighet til å følge de HPV-positive videre gjennom screeningprogrammet. sier hun.
Testen foregår ved at du tar en q-tiplignende testpinne og fører den opp i skjeden. Testpinnen legges så i liten beholder og blir sendt inn til analyse. En slik test er like sikker som tester som tas hos lege eller gynekolog.
– Kvinner som er HPV-negative og som får vaksine, trenger da i prinsippet ikke tenke mer på HPV, sier hun.
Hvis man er HPV positiv, så følges man nøye videre gjennom Livmorhalsprogrammet. På denne måten vil man på samme tid kunne hindre spredning av viruset og forebygge HPV-relatert kreftsykdom, påpeker hun.
– HPV er et seksuelt overførbart virus, og det er i aldersgruppen 20 til 30 år at R-tallet er høyest. Det er fordi dette er i den alderen det er mest vanlig å ha mange sexpartnere, sier Falkenthal.
R-tallet forteller hvor mange en person som er smittet, selv fører smitten videre til. Er R-tallet under 1, vil viruset etter hvert bli borte.
Ingen test for gutter
Guttene kom inn i barnevaksinasjonsprogrammet for HPV-vaksine sju år etter jentene, og de eldre guttene har ikke fått tilbud om gratis opphentingsvaksine. Det er ingen test som viser om gutter har en HPV-infeksjon eller om de har forstadier til kreft.
– I USA er nå antallet som får annen HPV-relatert kreft høyere enn livmorhalskreft. Denne utviklingen ser vi også i Norge. Forekomsten av HPV-relatert kreft hos menn er stigende, og denne trenden vil fortsette fordi guttene ikke har fått tilbud om opphentingsvaksine. I tillegg så vet vi at gutter som foretrekker gutter har en ekstra høy risiko for HPV-relatert kreft, og de har heller ingen nytte av flokkimmunitet fra de vaksinerte jentene.
– Trenger ikke vente
Verdens helseorgansiasjon (WHO) regner en sykdom for å være eliminert, altså utryddet, når mindre enn fire per 100 000 får den per år. Uten noen form for ekstra innsats er det forventet at livmorhalskreft vil være utryddet i Norge i 2039.
Vi trenger imidlertid ikke vente så lenge, ifølge forskerne ved Kreftregisteret. De mener vi kan forsere en utryddelse av denne kreftformen.
– Vi vet hva som skal til for å bli kvitt livmorhalskreft. Vi lærte av covid-responsen at det er mulig å vaksinere og teste et stort antall personer på kort tid. Så her er det bare å sette i gang. Helst i går, sier Falkenthal.
Med en ekstra innsats for eksempel til neste år, med intensiv HPV testing og samtidig vaksinering, vil utrydding av livmorhalskreft gå raskere, forklarer hun. Screeningen er viktigst for å redusere krefttilfellene, mens vaksinasjon er viktig for å unngå ytterligere spredning av viruset. Jo flere som tar imot tilbudet, dess raskere vil sykdommen kunne utryddes. Hvis halvparten av de aktuelle årskullene av unge kvinner og menn under 30 år blir vaksinert, vil det være snakk om 420 000 personer.
– Vi har gjort noen grove beregninger over kostnadene, og de viser at dette i løpet av få år vil lønne seg. Kreftbehandling er dyrt, det samme er behandling for celleforandringer og andre HPV-relaterte tilstander. Så dette vil også lønne seg økonomisk. I tillegg vil mange mennesker bli spart for alvorlig sykdom. Det eneste som mangler, er en politisk beslutning, sier Falkenthal.
Beregningene hun viser til, tar utgangspunkt i en vaksinepris på et sted mellom 100 og 500 kroner per dose og to doser per person. Da vil dette koste 80-400 millioner i vaksineutgifter som en engangskostnad. Falkenthal forteller at til sammenligning koster HPV-relatert kreft, forstadier, kjønnsvorter og andre HPV-relaterte sykdommer over 300 millioner per år bare i behandlingsutgifter. Kostnader knyttet til arbeidsuførhet kommer i tillegg. Hun understreker at dette er grove beregninger.
– Likevel er det liten tvil om at en slik engangskampanje med vaksinering av alle kvinner og menn mellom 20 og 30 år samtidig med at kvinnene får tilbud om HPV selvtest vil lønne seg, og det etter bare noen få år, sier hun.

Ja til kompetansesenter for endometriose
Helseminister Ingvild Kjerkhol har gitt klarsignal til etablering av et kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Senteret skal etableres ved Oslo universitetssykehus.
Kompetansesenteret skal stå klart for pasienter i løpet av 2024. Det skriver Helse- og omsorgsdepartementet i en pressemelding.
– Kvinner med sykdommene endometriose og adenomyose må få bedre hjelp. Jeg er derfor fornøyd med at det nå kommer på plass en nasjonal kompetansetjeneste for disse pasientene, sier helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
Skal få bedre behandling
Klarsignalet for det nye kompetansesenteret er gitt etter at helseforetakene har fått i oppdrag å utrede hvordan pasienter kan bli sikret god og riktig behandling lokalt. Kompetansesenteret skal behandle pasienter med endometriose og adenomyose, og det skal også bidra til å gi helsepersonell rundt i landet økt kompetanse på disse svært vanlige kvinnelidelsene, understreker helseministeren. Bakgrunnen for denne etableringen er at kunnskapsnivået om endometriose og adenomyose er svært varierende blant helsepersonell. Det tar i gjennomsnitt sju år å stille diagnosen endometriose.
Med etableringen av et kompetansesenter ønsker helseministeren å sikre kvinner rundt om i Norge en bedre og mer lik behandling for disse sykdommene.
Starten på en endring
Endometrioseforeningen i Norge har jobbet lenge for å få på plass en bedre behandling for alle kvinnene som lider av endometriose og adenomyose.
– Når kompetansetjenesten blir godkjent og igangsatt vil det bety enormt mye for pasientgruppen. Det er et første skritt i riktig retning, sier styreleder Elisabeth Raasholm Larby til VG.
Omtrent en av ti kvinner har endometriose og enda flere har adenomyose. Endometriose fører til sterke smerter ved menstruasjon og for mange gir det også vanskeligheter med å bli gravid. Det skyldes at vev som ligner på det som er i livmorslimhinnen, vokser utenfor livmoren. Det kan vokse inn i buken eller inn i andre organer som blære og tarmer. Adenomyose innebærer at vev som pleier å vokse i livmorslimhinnen, vokser inn i livmorveggen. Også dette kan gi voldsomme menstruasjonssmerter og også svært kraftige blødninger i tillegg til en rekke andre plager fra underlivet. også denne sykdommen kan gjøre det vanskelig å få barn.

(+) 10 råd for bedre orgasme

(+) Historia om ein spontanabort

(+) Den umulige bevisbyrden

– For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre
Malins historie om overspising ble brukt i en Dagbladet-sak om slanking. Det gjør henne rasende.
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.
Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.
I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.
Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.
Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.
For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?
Se Dagbladets svar lenger ned i saken.
Lite kunnskap
Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.
Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.
MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.
Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.
Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.
Tynnfiksert kultur
Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.
Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.
Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.
Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.
Telte kalorier som 13-åring
Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.
Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.
La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.
For kropper ER forskjellige. Og det er greit.
Stopp å fronte slanking!
Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.
Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.
Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!
Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.
Slik svarer Dagbladet
Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:
– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

– Når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?
Silje Løkeng ble helt perpleks da hun opplevde at noen sa til henne at hun burde bruke protese, slik at ikke andre behøvde å se at hun har fjernet det ene brystet.
– Det fikk meg til å skamme meg over å mangle et bryst, sier hun.
Silje Løkeng har valgt å være åpen om brystkreften hun fikk i 2019, og om opp og nedturer etter det. Hun har blant annet vist hvordan man sjekker brystet sitt på God Morgen Norge, og hun har instagramkontoen @expeditionpinkribbon der hun deler fra livet sitt som kreftoverlever, og om forberedelser og gjennomføring av en stor ekspedisjon over Grønland som hun tok initiativ til. I vår krysset hun grønlandsisen sammen med andre kreftoverlevere, og målet har vært å samle inn penger til kreftforskning.
Løkeng har valgt ikke å rekonstruere brystet, og hun bruker ikke protese for å skjule at brystet er fjernet.
– Da jeg måtte fjerne brystet, fikk jeg et stort behov for å lære den nye kroppen min å kjenne, akseptere den og bli stolt av den. Og det er jeg i dag. Jeg er veldig stolt av kroppen min, sier hun.
Men noen ganger møter hun folk som gjør at hun likevel føler seg liten og usikker, usikker på kroppen sin og på selvbildet sitt.
Ubehagelig for dem
Det var nettopp det som skjedde for få dager siden. Løkeng forteller at hun var på et event, og at en person som også deltok der, sa at hun burde gå med protese for ikke å “flashe” at hun bare har ett bryst.
– Det var tydelig at vedkommende mente jeg skulle bruke protese fordi det var ubehagelig for andre å se på kroppen min, forteller Løkeng.
– Som om jeg kan noe for at jeg måtte fjerne et bryst.
I øyeblikket ble hun helt perpleks.
– Men jeg kjente at det traff meg. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg kjente plutselig på skam over at jeg mangler en kroppsdel.
I ettertid har hun reflektert over sin egen reaksjon i øyeblikket, der hun nærmest fleipet det bort.
– Det var nok pleaseren i meg som ikke ønsker å være ubehagelig for andre. Men jeg burde sagt ifra med en gang. For når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?

Fint med mangfold
Hun understreker at de aller fleste mennesker ikke har slike holdninger til annerledeshet.
– De fleste møter meg med nysgjerrighet. Da svarer jeg uten noen problemer på det de lurer på, og så går vi videre.
Men noen folk har problematiske holdninger til at folk er annerledes, mener hun.
– Dette er noe mange som på en eller annen måte er annerledes, har erfart. Og det er veldig trist. Det fine i samfunnet vårt er jo mangfoldet.
Mange kjenner seg igjen
Styreleder i Brystkreftforeningen, Ellen Harris Utne, forteller at mange av de 55 000 som lever med ettervirkninger av brystkreft, vil kunne kjenne seg igjen i det Silje Løkeng har opplevd.
– Slike holdninger er en ekstra belastning i tillegg til selve sykdommen, sier hun.
Utne tror på åpenhet som virkemiddel, og roser Silje Løkeng for hennes bidrag til å skape mer åpenhet rundt brystkreft.
– De som synes det er ubehagelig å se på en kropp med bare en pupp, de får holde seg unna. Vi må leve med dette, og jeg synes ikke det er greit at vi blir sett på som freaks. Det må være aksept for alle kropper, dette er også en del av livet, sier hun.

Viser fram puppen
Utne forteller at hun selv måtte fjerne et bryst, og at det ikke var mulig å rekonstruere på grunn av stråleskader. Hun bruker selv protese, men viser også fram både protesen og arret der brystet var til barn som lurer.
– Barn spør, og da svarer jeg, og viser fram, sier hun, og tror at det bidrar til å gjøre sykdommen og kroppen mindre mystisk.

I denne typen jobb holder kvinner lengre enn menn
Kvinner som har monotone jobber, venter lengre med å gå ut av yrkeslivet enn menn med en monoton arbeidshverdag. I andre typer jobber er situasjonen helt motsatt.
Kvinner over 60 år står lengre i jobb når jobben er monoton enn det menn gjør, skriver forskning.no. Det viser en fersk studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) som er publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health. Forskningen er gjort på 145 000 norske kvinner og menn mellom 62 og 67 år, og viser at det finnes kjønnsforskjeller innenfor noen typer jobber.
Forskerne har undersøkt ulike typer jobber, og delt inn etter hvilke typer belastninger ulike jobber har. Det dreier seg om både fysiske belastninger, psykososiale og psykiske belastninger. De har videre sett på hvor lenge arbeidstakere over 60 år har stått i jobb innenfor de ulike kategoriene av arbeid. Hensikten er å finne ut hva som kan få eldre arbeidstakere til å jobbe lengre, og om det er spesielle tiltak man kan gjøre for å få personer til å være yrkesaktive lengre. Det finnes bare noen få studier fra før som har undersøkt kjønnsforskjeller.
En av kategoriene der det var størst forskjell mellom kvinner og menn i denne undersøkelsen, var innenfor monotont arbeid. Forskerne fant at kvinner som jobber med monotone arbeidsoppgaver, står i jobb lengre enn menn med en monoton arbeidshverdag.
Hvorfor det er slik, kan ikke forskerne svare helt tydelig på. Men de foreslår i den publiserte studien at det har betydning hvilke typer jobber kvinner og menn med monoton arbeidsbelastning har. I studien peker de på at kvinner i denne kategorien gjerne jobber i butikk, mens menn typisk jobber på lager.
Rollene snudd
Et helt motsatt funn i studien er at menn i jobber med høye jobbkrav, har senere avgang fra yrkeslivet enn kvinner i lignende jobber. I denne type stilling er rollene altså snudd. Dette funnet skiller seg fra tidligere forskning, som sier at både kvinner og menn i jobber med høye krav står lenge i jobb.
Forskerne skriver i studien at en forklaring kan være at kvinner i større grad påvirkes psykisk av høye jobbkrav ved at de også ofte er dobbeltarbeidende. Men de understreker at dette bare er en mulig forklaring.
Hovedforsker bak studien, Karina Undem, sier til forskning.no at det er viktig med mer forskning for å kunne trekke konklusjoner.
– At arbeidsmiljøfaktorene er knyttet til ulik risiko for avgang for kvinner og menn, tyder på at vi også bør ta kjønn med i betraktningen når vi ser på tiltak for å forebygge tidlig avgang fra arbeidslivet, sier hun.
Et annet funn i undersøkelsen fra STAMI er at kvinner og menn oppgir ulike grunner til at de slutter å jobbe. Et klart flertall av kvinnene oppgir høy følelsesmessig belastning som årsak. For menn er det manglende støtte fra ledelsen som er den viktigste årsaken til at de gir seg i arbeidslivet.

Hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet?
Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.
Klokka er 01.30 og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. La oss kalle henne Rigmor. De siste fire timene har jeg lyttet til hvordan hun puster og beveger seg. Gir beskjed til sykepleier om det virker som hun har smerter. Rigmor er ikke lenger kontaktbar, men innimellom bekrefter jeg med rolig stemme at jeg er her. Hørselen er nemlig noe av det siste vi mister før vi dør. Rigmor har som alle andre nemlig en rett til å bli behandlet som et levende menneske til hun dør.
Når morgenen melder sin ankomst, sovner Rigmor stille inn. Det var en fredelig død. Det vet vi fordi det var noen til stede da Rigmor døde. Jeg er takknemlig for at jeg kunne få være sammen med Rigmor til hun forlot oss. Men allikevel spinner tankene videre til noe annet.
Basert på frivillige
Dette er nemlig frivillig. Jeg er verken helsepersonell eller utdannet. Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.
For slik det er nå, er det nettopp en realitet at mennesker dør alene. Hva hadde skjedd om ingen andre frivillige kunne ta vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse i natt?
Retten til en verdig død
FN har utarbeidet en erklæring om døendes rettigheter (The Bill of Rights). Dette er rettigheter vi har når vi alle må forholde oss til at vi snart skal møte døden. Vi har en rett til å slippe å dø alene. Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet.
Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet? I fjor døde over 45 000 mennesker i Norge. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvor mange av disse døde alene? Og hva kan Norge gjøre for at vi ikke skal fortsette å bryte disse rettighetene?
Et presset helsevesen
I de samme rettighetene står det at vi har en rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå våre behov, og som vil oppleve det som givende å hjelpe oss å møte vår død. Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død.
Men når systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen, hvor sykepleiere allerede har dårlig samvittighet og ikke føler de strekker til, hvor mye vil da kunne falle sammen under arbeidsdagen dersom de mister en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten?
Hvor mange pasienter på samme avdeling vil da kunne miste sine behov?
Ulik praksis i kommunene
Når mennesker er døende, er det mulig å leie inn fastvakt som da sitter sammen hos den døende og observerer. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på stedene som bruker dette aktivt og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.
Men det holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn.
For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med frivilligheten som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok.
Kan ikke basere seg på pårørende
Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by, noen som kan stille opp eller har pårørende i det hele tatt. For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp.
Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig.
Vi kan ikke godta at økonomi gjør at mennesker ikke får god behandling, og jeg oppfordrer alle som opplever dette å varsle, særlig når yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at sykepleiere har plikt til å varsle “..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.”.
Vil ha ny lov
Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter.
Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig, etterlatte og pårørende sine behov dekket og ikke minst gjøre det mulig for sykepleiere å kunne få bistand i en allerede overarbeidet arbeidsdag.

(+) Skal tette kunnskapshull om kvinnehelse

(+) Tourettes fra et kvinnelig perspektiv

Jaktet en forvrengt maskulinitet
Han ville trene mye og vise fram kroppen, han ville lykkes med damer, med venner og med studier. Og mest av alt ville han ikke vise frykt. Nå har Kasper Kristoffersen forkastet sitt gamle ideal, og fått kontakt med følelsene sine.

– De fleste adopterte bærer på dette traumet
Det har vært en vanlig oppfatning at adopterte ikke husker noe fra adskillelsen fra sin biologiske mor. Nyere forskning viser at vi må tenke om igjen på dette, og gi adopterte hjelp til å håndtere separasjonstraumet sitt, skriver Sofie Andelic.

– Et mangelfullt kosthold kommer ikke av at noen er vegetarianer
Er det mulig for gravide å få i seg nok næring uten å spise rødt kjøtt? Helt klart, mener vegetarentusiast Hanne-Lene Dahlgren.

Kritiserer kostråd om rødt kjøtt: – Kvinner trenger animalsk mat
Spis mindre rødt kjøtt, anbefaler Helsedirektoratet. Artist Susanne Sundfør er uenig. Særlig mener hun det er viktig at kvinner får i seg rødt kjøtt før, under og etter en graviditet.

(+) Else Kåss Furuseth har funnet sin egen rus
