Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.

«Men du kan ikke være autist? Du ligner ikke på niesa mi/kameraten til sønnen min/gammelonkelen til naboen min» (stryk det som ikke passer). Eller hva med «det virker som om alle skal ha en diagnose nå til dags, autisme har jo blitt det nye ADHD».

Høres dette ut som noe du kunne ha sagt eller tenkt? Du er ikke alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre tilsvarende kommentarer selv. Jeg forstår at det er godt ment og jeg forstår at utsagnene og tankene kommer fra et litt uvitende sted. Jeg er likevel ganske trøtt av å få dem. For meg er autisme noe ganske annet enn mote. 

Passer ikke inn i bildet

Med mitt relativt normale liv, med ektemann, to barn og boliglån ser jeg kanskje ikke ut som den autisten du visste om da du var barn, eller den du fremdeles ser for deg. Du vet, den autisten som mangler et språk du forstår og som kanskje bor i en omsorgsbolig eller annen institusjon. Som kanskje går på spesialskole, og som i hvert fall ikke hadde de samme kompetansemålene på videregående som deg.

Jeg kræsjer nok også med bildet av den autistiske savanten. For eksempel Raymond Babbit i filmen Rainman (1988). Jeg har ikke fotografisk hukommelse. Jeg har ikke doktorgrad i en snever utkant av astrofysikken, og heller ingen togtabeller lagret i hodet. Jeg har, når sant skal sies, svært begrenset interesse for kjøretøy generelt. Så lenge bilen min ruller og går, og så lenge kollektivtrafikken tar meg dit jeg skal når jeg skal, fyller jeg livet og hodet mitt med andre ting. 

Vanskelige år

Jeg har like fullt fått en autismediagnose, som jeg både vedkjenner meg og føler at stemmer. Den var ikke enkel å få. Bak meg har jeg mange vanskelige år, hvor følelsen av utenforskap og det at jeg ikke fikk til det «alle andre» fikk til stod sterkt. Arbeidslivshistorien min består for det meste av ulike praksisplasser i regi av Nav. Jeg fullførte ikke videregående før jeg var tjuetre. Det fikk jeg til fordi skolen jeg gikk på var en liten enhet med små grupper, rause lærere og hvor toleransen for det litt uvanlige var på plass.

Jeg har tre havarerte studieforsøk bak meg. Ingen av dem ble avsluttet fordi jeg gikk lei, fordi jeg var for dum eller fordi jeg var lat. Men i mangel på andre forklaringer, var det det jeg fortalte meg selv. Ettersom de jeg studerte sammen med for det meste fullførte, var det mest logiske, slik jeg så det, at jeg rett og slett var udugelig.

Fikk diagnosen som 39-åring

I mange år gikk jeg rundt og trodde jeg hadde de samme forutsetningene som de rundt meg. Jeg greide ikke for mitt bare liv å forstå hvorfor jeg ikke fikk til først skole, deretter arbeidslivet like greit som de rundt meg. At det hele bunnet i udiagnostisert autisme streifet meg ikke i det hele tatt. Diagnosen fikk jeg ikke før jeg var 39. Det å få den er en av de virkelig store milepælene i livet mitt.

For meg er diagnosen både svar og aksept. Jeg fikk endelig svar på hvorfor jeg ikke har fått til det jeg har ønsket å få til, selv med både evner og vilje på plass. Jeg fikk svar på hvorfor jeg plutselig kan kjenne meg akutt utslitt av lys, lyder, andre mennesker og hverdagens stadige sceneskift.

Lærer saktere

Jeg kunne endelig slutte å tro at min manglende tilknytning til arbeidslivet, mine utallige mageplask i forsøk på å lande Jobben skyldtes at jeg enten var lat eller bare ikke ville det nok. Med diagnosen som forklaring, greide jeg omsider å se at jeg, med mine kommunikasjonsutfordringer, overstimulerte sanser og livslange søvnvansker faktisk har et annet utgangspunkt enn de fleste jeg tidligere sammenlignet meg selv med.

 Under utredningen ble det også avklart at jeg av og til prosesserer informasjon langsommere enn majoriteten. Plutselig kunne jeg forstå hvorfor jeg i flere arbeidsforsøk har irritert vettet av både arbeidsledere og kolleger, som har fått den noe utakknemlige jobben å lære meg opp. Jeg har både lært langsommere enn det de (og jeg selv) har forventet, og det har vært et sprik mellom det jeg jo er, oppegående og normalt intelligent, og hvor raskt jeg faktisk har evnet å omsette teori i praksis.

Etter at jeg fikk konstatert at jeg er autist, og at jeg har en litt annerledes hjerne, greide jeg endelig å godta meg selv. Jeg greide å slippe tanken om at jeg var et evig prosjekt som aldri kunne bli godt nok.

Slipper å finne på forklaringer 

I diagnosemanualen heter det «autismespekterforstyrrelse». Mange autister, meg selv inkludert, foretrekker «autismespekterdiagnose» Vi trenger kanskje diagnosebokser, jeg har jo selv hatt stor nytte av å endelig finne en mal jeg føler jeg passer inn i. Men selv om jeg forstår at termen «forstyrrelse» ikke handler om meg, synes jeg likevel den er ganske fæl. Vi med autismediagnose er forskjellige. Noen foretrekker å kalles autist, andre sier at de har autisme. Selv foretrekker jeg å kalles ved navnet mitt, Stine. Det er likevel et poeng for meg å av og til dele at jeg er autist. Jeg slipper å finne på kvasiplausible forklaringer på hvorfor jeg ikke jobber. Jeg får forklart hvorfor akkurat den sangen gjør vondt i hele kroppen min, og jeg får forståelse for hvorfor jeg ikke kan vente i «bare ti minutter» når jeg er overstimulert og må vekk. Og nå som jeg har funnet en boks å plassere meg i, og et samfunn bestående av autister hvor de fleste strever med de samme utfordringene som meg selv, forstår jeg endelig at jeg slett ikke er en feilvare.

Studien Early Intervention after Rape, forkortet EIR, er en del av hennes doktorgrad.. Den er tilknyttet NTNU og St. Olavs hospital i Trondheim, og hensikten er å undersøke om eksponeringsbasert behandling på et tidlig tidspunkt etter voldtekten kan bidra til å forebygge posttraumatisk stresslidelse.

Snakk om det

Haugen peker på at voldtekt er et tabubelagt tema i samfunnet.

– Hvis du krasjer med bil på vei til jobben, så vil du antagelig fortelle om det etterpå. Du vil si det til alle du møter den dagen, du vil gjengi hendelsesforløpet, fortelle om hvor teit den andre sjåføren var, og hva som var årsaken til kollisjonen. Det er ingen stengsler for at du kan dele av den traumatiske erfaringen din. Kanskje innser du at du ble så rystet at du blir hjemme fra jobb noen dager for å slappe av og komme deg. Du behandler deg selv som om noe ekstraordinært har skjedd, sier Haugen.

Og nettopp det å forholde seg til en ekstraordinær hendelse som noe ekstraordinært er en del av naturlig tilfriskning i etterkant, forteller hun.

Men la oss si at traumet ikke er en bilulykke, men en voldtekt. Da håndterer de aller fleste dette helt annerledes.

– De fleste drar på jobb neste dag, og de sier ingenting til noen. De later som det ikke har skjedd noe ekstraordinært, sier hun, og forklarer at det er dette EIR-studien handler om.

I studien skal deltakerne trene på å forholde seg til overgrepet. Alle som deltar, får inntil fem timer med samtale, der hensikten er å trene seg til å forholde seg til det som har skjedd.

– Vi prøver å etterligne det som fører til naturlig tilfriskning etter et traume, sier Haugen.

Å bearbeide det som har skjedd er ett av de viktige temaene i ALTSÅs nye podkastserie En dag i august. Der forteller “Lea” om sin opplevelse med voldtekt, om egne reaksjoner og ikke minst om hvilken hjelp hun trengte for å komme seg videre i livet.

Du kan høre podkasten her, eller der du vanligvis hører podkast. Podkasten er gratis å lytte til.

Unngår å tenke på det

En studie fra WHO har vist at av alle typer traumer, er voldtekt en av de som gir høyest risiko for å utvikle posttraumatiske stressplager i etterkant. Studier viser at 30-70 prosent får PTSD-symptomer etter overgrep.

– Med EIR-studien vil vi undersøke om tidlig intervensjon kan forebygge PTSD hos overgrepsutsatte, forklarer Haugen.

Deltakerne blir rekruttert blant kvinner som oppsøker tre ulike overgrepsmottak her i landet. Ved disse mottakene har ansatte fått opplæring i en behandlingsform som heter Prolonged Exposure (PE), en type eksponeringsterapi. Denne behandlingen skal hjelpe kvinnene til å forholde seg til voldtekten, til å forstå egne reaksjoner og til å gjenvinne funksjoner de hadde før voldtekten. I PE blir det jobbet med tanker knyttet til skyld og skam, og å redusere unnvikelse.

– Etter et overgrep er det mange som unngår å tenke på overgrepet. Mange vil også unngå ting som kan minne om det som har skjedd, og det er vanlig å holde seg opptatt av andre ting for å unngå sine egne tanker og følelser. Det kan være å jobbe mye, være sosial hele tiden eller scrolle i alle ledige øyeblikk, forklarer Haugen.

Andre, sier hun, kan bli mindre aktive, og unngår på den måten alt som kan minne om det som har skjedd.

– Dette kan bli en ond sirkel av unnvikelse som påvirker funksjonen i dagliglivet, sier hun.

Trener på å forholde seg til voldtekten

I behandling med PE trener deltakerne på å opprettholde tidligere funksjon i stedet for å unngå steder og aktiviteter som minner om overgrepet. De lærer at det ikke er farlig å tenke på det som har skjedd, selv om det føles vondt. Ved å snakke om det, kan deltakerne ta stilling til urealistiske overbevisninger som ofte oppstår etter voldtekt: Var det min skyld? Var jeg tydelig nok? Jeg burde ikke vært så  full.

– Vi vet at mange har følelser som skyld og skam etter en voldtekt. Dette kan være en årsak til at det er vanskelig å snakke om det. Man er redd for å få bekreftet fra andre at den vonde opplevelsen faktisk var ens egen feil, sier psykologen.

Men når man ikke forholder seg til det som skjedde, får man heller aldri muligheten til å ta stilling til det, eller utfordret de tankene som har oppstått, påpeker psykologen.

– Ved å snakke om hendelsen, kan man lettere også vurdere hva som skjedde og hva som eventuelt burde vært gjort annerledes . Og følelsen kan lettere slippe taket, sier Haugen.

Ulik behandling

Halvparten av de som sier ja til å være med på studien, får tilbud om PE-behandling. Den andre halvparten får den behandlingen som alle andre får ved det aktuelle overgrepsmottaket. På denne måten håper forskerne å finne ut om behandlingen med eksponering er effektiv for å forhindre PTSD hos overgrepsutsatte.

Tilbudet rundt om på overgrepsmottakene varierer, opplyser Haugen. Med denne forskningen ønsker hun at vi skal få mer kunnskapsbasert behandling, og at den skal gis til alle som oppsøker overgrepsmottak hvis studien viser at den fungerer.

– Vi skulle aller helst også nådd de som aldri kommer til noe overgrepsmottak og som aldri forteller det til noen. Men nå vil vi forhåpentligvis få bedre kunnskap om hva som hjelper og hvem som har best utbytte av denne typen behandling, sier hun.

Du kan høre hva som hjalp «Lea» i podkasten En dag i august.

Det var knyttet stor spenning til om det ville være penger i statsbudsjettet til en ekstrainnsats for å eliminere livmorhalskreft. Men de som håpet på dette, ble skuffet. Tove Steen har selv kjent på kroppen hvor ubarmhjertig livmorhalskreft kan være da hun mistet datteren Thea Steen i 2016. Thea Steen valgte å være åpen om sin kreftdiagnose, og hun var frontfigur for #sjekkdeg-kampanjen. Etter at hun døde, ble det opprettet et minnefond i Thea Steens navn. Minnefondet har laget et opprop og samlet inn 5000 underskrifter for å be regjeringen om å bevilge pengene som skal til for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Underskriftene er kommet på mindre enn en uke, og Thea Steens Minnefond håper på mange flere signaturer i dagene som kommer.

– Det dreier seg om en engangskostnad på 400 millioner kroner. Gevinsten er sparte utgifter på 400 millioner årlig i ti år. Dette er penger man ikke lenger vil trenge å bruke på behandling av livmorhalskreft, og som man kan bruke på andre ting. Alle økonomer jeg kjenner ville sett på dette som en gavepakke, sier Steen.

Store omkostninger

Hun stiller seg undrende til at tiltaket ikke er blitt prioritert.

–– I tillegg til at staten vil tjene inn igjen de pengene de bruker på kort tid, vil det spare mange kvinner for alvorlig sykdom. 70 kvinner dør hvert år av denne sykdommen. De som overlever livmorhalskreft, får i mange tilfeller senskader som hindrer dem i å få barn, delta i arbeidslivet og ha et samliv. Livmorhalskreft rammer i hovedsak unge kvinner, og omkostningene av sykdommen er store. Her har man muligheten til å utrydde en hel kreftform, sier Steen.

Hvis regjeringen ikke gjør noe annet enn å vaksinere skolebarn mot HPV, er det beregninger som viser at livmorhalskreft vil være utryddet i 2039. Alle norske jenter og gutter får tilbud i barnevaksinasjonsprogrammet om HPV-vaksine. Jentene har fått det siden 2009, og guttene har fått det siden 2018. 

Kjente virkemidler

Men med en ekstrainnsats der man over en kort periode tilbyr HPV-test til kvinner mellom 20 og 30 år, og samtidig vaksinerer kvinner og menn i samme aldersgruppe, vil livmorhalskreft kunne utryddes mange år før.

Forskere ved Kreftregisteret har beregnet at dette vil være en svært effektiv måte å eliminere denne kreftformen på.

– Det er ikke en gang snakk om ny forskning eller ny teknologi. Det er bare å ta i bruk og intensivere virkemidler vi allerede har, sier Steen.

– I Sverige gjør de dette nå. Jeg skjønner ikke hvorfor Norge ikke gjør det samme. Vi kan bli kvitt livmorhalskreft på fem år, sier Tove Steen.

Planen er å overrekke underskriftene til helseministeren innen kort tid. Målet er å få inn 10 000 underskrifter.

– Da kan hun få en forståelse av engasjementet og hvordan stemningen er på grasrota, sier Steen.

Hun legger til at gevinsten ved en slik engangsinnsats også vil komme menn til gode, ved at det vil føre til sterk reduksjon også i andre HPV-relaterte kreftformer. Mange av disse rammer menn.

– Dette er rett og slett vinn-vinn for absolutt alle. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan si nei til det. Det er en for god deal, sier hun.

Vi synes det er gledelig å høre at Helse- og omsorgsdepartementet vil komme med nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, slik vi kan lese på altså.no. 

Vi har stor respekt for at tiltak for å utrydde livmorhalskreft er en politisk avgjørelse. Men hvor fort vi eliminerer livmorhalskreft i Norge, er faktisk også et valg – man kan velge å vente til 2039, eller man kan velge å gjøre det raskere. Vi har konkrete forslag til hvordan,  og tidsvinduet er ikke åpent langt frem i tid.

Livmorhalsprogrammet har en stabil dekningsgrad på rundt 70 prosent, og det jobbes kontinuerlig med å nå målet på over 80 prosent. Dessverre har man sett over lengre tid at det er de yngste som har lavest oppmøte. Sverige har en oppslutning på 90 prosent i denne aldersgruppen. Planen om innføring av hjemmetest i Norge gjelder ikke for alle kvinner. Prosjektet er for kvinner som ikke har tatt test de siste ti årene og for spesielt utsatt grupper. Vi ser behov for å utvide dette tilbudet drastisk.

LES OGSÅ:

Kan utrydde livmorhalskreft

Gir ingen løfter om livmorhalskreft-satsing

Meningsløst at norske kvinner skal fortsette å få livmorhalskreft

De yngste får ikke hjemmetest

I juli 2023 ble HPV-test også et tilbud til de yngste kvinnene i Livmorhalsprogrammet, fordi man her så en økning av livmorhalskreft. En HPV-test kan gjennomføres hjemme og sendes til analyse på et laboratorium. Dette var ikke mulig med cytologi-testen som er brukt til nå. Med ny teknologi kommer nye løsninger.

Men de yngste kvinnene får ikke tilbud om hjemmetest, de må fortsatt gå til lege, noe mange av ulike grunner ikke gjør. Problemet er også at det vil ta minst tre år før alle kvinner har fått tilbud om HPV-test, slik løpet er lagt opp nå. Et tilbud om hjemmetest til alle som en kampanje vil være en enkel, rask og konstandseffektiv løsning.

Norge ligger bak Sverige og Danmark

Sverige og Danmark ligger foran Norge når det gjelder å eliminere livmorhalskreft blant annet fordi de startet opphentingsvaksinen tidligere og ga et bredere tilbud.  Men det er flere forskjeller i HPV-vaksinasjonsstrategien. Danmark begynte aller først med opphentingsvaksinasjon, mens Sverige fulgte noen år senere. Sverige startet etter Norge med å inkludere HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet. Norge har faktisk høyere vaksinasjonsdekning enn både Sverige og Danmark.

Imidlertid har de andre landene satset sterkt på HPV-basert screening og hjemmetesting. Sverige har nå også satt i gang en ekstra innsats hvor de inkluderer HPV vaksinasjon samtidig med hjemmetest. På den måten forebygger de livmorhalskreft samtidig som årsaken til sykdommen, nemlig HPV, fjernes fra samfunnet.  Eliminering av livmorhalskreft går derfor raskere.

En god investering

Vi foreslår videre at alle menn <30 år også vaksineres mot HPV. Det finnes ingen screening for HPV relatert kreft hos menn, og alle menn over 17 år er uvaksinerte. HPV-forårsaket kreft hos menn, spesielt i munn og svelg, er sterkt økende og snart like vanlig som livmorhalskreft hos kvinner. Vaksinering av menn 18-30 år nå vil forhindre et stort antall krefttilfeller om 10-30 år. Det er en god investering.

Ved å vaksinere både kvinner og menn hvor viruset er i omløp, kan man, på samme måte som for Covid-19, få R-tallet under 1. Da vil viruset forsvinne av seg selv, og årsaken til HPV-relatert kreft er fjernet.

Forskerne oppgir at Kreftregisteret administrerer Livmorhalsprogrammet og mottar finansiering for forskningsarbeid på langtidseffekt av HPV vaksiner fra MSD.

Statssekretær Truls Vasvik opplyste til ALTSÅ tidligere denne uken at regjeringen vil vurdere nye tiltak for å forebygge HPV-relatert kreft, uten at han kunne love noen konkrete planer for dette.

Forskere ved Kreftregisteret har tatt til orde for å sette i gang massevaksinering av alle under 30 samtidig med tilbud om hjemmetest for alle kvinner. De ser for seg at dette kan gjøres etter samme modell som covid-responsen. Dette er også den metoden svenskene bruker for å utrydde livmorhalskreft.

En gavepakke

Ross tror en del politkere er engstelige fordi de nå ser en presset helsetjeneste med press på mange tjenester og ansatte som løper stadig fortere.

– Men prisen for denne satsingen på å utrydde livmorhalskreft vil på kort tid være tjent inn igjen, sier hun, og mener fordelen ved en slik engangssatsing er tredelt:

– For det første vil kvinner slippe å få kreft. Det er den aller viktigste fordelen. Men i tillegg vil samfunnet tjene dette inn igjen raskt fordi det er mye dyrere å behandle kreftsykdom enn å vaksinere og teste. Og for det tredje vil det avlaste helsetjenesten at færre trenger behandling for kreftsykdom. Hvis jeg var politker, ville jeg tenkt at dette var en gavepakke, sier hun.

Ingen å miste

Uten en ekstra satsing for å utrydde livmorhalskreft, er det beregnet at denne kreftformen vil være utryddet i Norge i 2039.

– Men hvorfor skal vi bruke lengre tid enn vi behøver, spør hun.

– I Sverige regner de med å utrydde livmorhalskreft på fem år. I Norge sier man at det vil ta 15 år. Det kan vi ikke være bekjent av. Vi har ingen å miste, sier hun.

Statsbudsjettet blir lagt fram i morgen fredag 6. oktober klokken 10.

Det var forsker ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, som i ALTSÅ kunne fortelle at mulighetene til å utrydde livmorhalskreft nå er innen rekkevidde innen få år. Det kan skje ved samtidig screening med hjemmetest av alle kvinner under 30 og massevaksinasjon av unge voksne.

– V i har ingen tid å miste, uttalte hun til ALTSÅ.

Les hele saken her: – Kan utrydde livmorhalskreft

Hjemmetest neste år

Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, Truls Vasvik, opplyser til ALTSÅ på e-post at det er planer om å innføre hjemmetesting neste år til alle kvinner som ikke har tatt HPV-prøve hos lege. Allerede i år er det bevilget åtte millioner kroner til et prøveprosjekt med hjemmetest i samarbeid med fastlegene.

– Høsten 2023 pågår det en utprøving av HPV-hjemmetest via fastleger til kvinner over 25 år som har ulike utfordringer med gynekologisk undersøkelse. Kvinner som ikke har tatt en livmorhalsprøve de siste ti årene vil fra utgangen av 2024 motta en HPV-hjemmetest i posten. Målet er å øke deltakelsen i programmet og at færre kvinner på sikt skal utvikle livmorhalskreft, skriver han.

Bak Sverige og Danmark

Uten ekstra innsats er det beregnet at livmorhalskreft vil være utryddet i Norge i 2039. Det vil skje fordi effekten av barnevaksinasjonsprogrammet blir større og større ettersom flere og flere som er vaksinert blir voksne. Ifølge forskeren ved Kreftregisteret, Thea Falkenthal, vil det være mulig å utrydde livmorhalskreft mye tidligere ved å sette inn en kortvarig ekstrainnsats. Ifølge kreftforskeren innebærer det å vaksinere alle voksne under 30 år i en massevaksinasjon etter modell fra covid-responsen. Samtidig med vaksine må kvinner få hjemmetester for HPV, slik at de som er positive, kan følges nøye og man kan forhindre at de utvikler kreft. De som er negative for HPV og som får vaksine, behøver i prinsippet ikke behøve å tenke mer på HPV resten av livet, ifølge Falkenthal.

Sverige er allerede i gang med en slik satsing. I både Sverige og Danmark har tilfeller med livmorhalskreft gått raskere ned i enn i Norge fordi de kom tidligere i gang med opphentingsvaksiner enn Norge. Det forklarer statssekretær Truls Vasvik.

– Danmark og Sverige startet tidligere med opphentingsvaksinasjon, og ga et bredere tilbud. Det fører til en raskere nedgang av HPV-relatert kreft. Vi forventer en lik effekt i Norge, men Sverige og Danmark ser ut til å nå målet om eliminasjon tidligere, skriver han.

Vurderer tiltak

Han legger til at også Helse- og omsorgsdepartementet i Norge vurderer å sette inn flere tiltak for å forsere utryddelsen av livmorhalskreft. Han sier imidlertid ikke noe om eventuelt tidspunkt for dette, eller hvilke tiltak som blir vurdert.

– Vi vil også vurdere nye tiltak i videre forebyggingsarbeid mot HPV-relatert kreft, sier han.

Kreftforsker Falkenthal understreket for ALTSÅ at en ekstraordinær innsats slik hun beskriver også vil være en fordel for menn og for kvinner som rammes av annen HPV-relatert kreft enn livmorhalskreft. Massevaksinasjon av alle under 30, både kvinner og menn, vil på sikt gi en positiv effekt på tilfeller av HPV-relatert kreft i penis, i endetarm, i munn og svelg, i vagina og i vulva.

Jenter fikk tilbud om HPV-vaksine i barnevaksinasjonsprogrammet i 2009. Gutter fikk tilbudet i 2018. Jentene fikk i to år, 2016 og 2017, også tilbud om å ta gratis opphentingsvaksine. Den ble gitt til de som var for gamle til å få vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet, men som var født i 1991 eller senere. Gutter har ikke fått tilbud om opphentingsvaksine.

God oppslutning

Statssekretær Truls Vasvik understreker at det er god oppslutning om HPV-vaksinen som blir tilbudt til jenter og gutter på sjuende trinn.

– Det er først nå vi kan begynne å se effektene av vaksinasjonsprogrammet på forekomsten av livmorhalskreft. Med HPV-vaksine, et screeningprogram med høy deltakelse og riktig behandling, har vi et mål om å utrydde livmorhalskreft. Modelleringer viser at målet kan nås i 2039, skriver han.

Han poengterer også at det er god oppslutning om Livmorhalsprogrammet. 71 prosent av kvinner som er omfattet av programmet tester seg jevnlig.

– Livmorhalsprogrammet, som inkluderer kvinner mellom 25-69 år, redder hvert år minst 700 kvinner i Norge fra å få livmorhalskreft. Fra januar 2023 ble HPV-test innført for aldersgruppen 25-33 år. Dette gjøres blant annet fordi det har vært en økt forekomst av livmorhalskreft blant unge kvinner i Norge de siste årene, særlig blant de uvaksinerte, opplyser han.

– Når kompetansetjenesten blir godkjent og igangsatt vil det bety enormt mye for pasientgruppen. Det er et første skritt i riktig retning, sier styreleder Elisabeth Raasholm Larby til VG.

Omtrent en av ti kvinner har endometriose og enda flere har adenomyose. Endometriose fører til sterke smerter ved menstruasjon og for mange gir det også vanskeligheter med å bli gravid. Det skyldes at vev som ligner på det som er i livmorslimhinnen, vokser utenfor livmoren. Det kan vokse inn i buken eller inn i andre organer som blære og tarmer. Adenomyose innebærer at vev som pleier å vokse i livmorslimhinnen, vokser inn i livmorveggen. Også dette kan gi voldsomme menstruasjonssmerter og også svært kraftige blødninger i tillegg til en rekke andre plager fra underlivet. også denne sykdommen kan gjøre det vanskelig å få barn.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.

Jeg er frustrert og sint på alle medier og journalister som spyr ut slankesaker. Likevel ble plutselig min historie brukt i en sånn sak. Jeg brenner for å spre kunnskap og åpenhet om overspisingslidelse – en spiseforstyrrelse som rammer tre prosent av befolkningen og preges av mye hemmelighold, tabu og skam.

I mai ble jeg intervjuet av Dagbladet om overspising og det ble publisert en nettsak. Tre måneder senere hentet de opp saken og trykket den på papir – denne gangen utvidet med såkalte ekspertråd mot overspising.

Men disse rådene handlet om vektregulering, IKKE hvordan man kan overkomme en overspisingslidelse eller et overspisingsproblem.

Overskriften på forsiden av avisa “Ekspertråd mot overspising – Bli kvitt de ekstra kiloene” gjør meg rasende.

For en person med overspisingslidelse gjør ofte slanking vondt verre. Det har de til og med tatt med i saken, og likevel deler de slanketips?

Se Dagbladets svar lenger ned i saken.

Lite kunnskap

Dagbladet har i ettertid forklart at det som skjedde var at de satte sammen to gamle nettsaker, og at hvis “ekspertrådene” i saken som ble trykket på papir var feil, så var de nok også det den gangen de laget nettsaken “ekspertråd mot overspising”.

Creds til Dagbladet for å innrømme feil og for å lytte til tilbakemeldinger om hva som ble feil og hva de bør gjøre annerledes neste gang. For jeg håper virkelig de vil skrive flere saker om overspising, med hjelp av gode eksperter på feltet.

MEN. Denne glippen fra Dagbladet tydeliggjør ikke bare den lave kunnskapen om overspising og overspisingslidelse, som til og med strekker seg til helsevestenet.

Den tydeliggjør også medienes villighet til å lage slankesaker, her med Dagbladet som eksempel og syndebukk.

Jeg regner med at slankesaker selger, og at nok en forside som lover “ekspertråd for å bli kvitt de ekstra kiloene” lokker til seg lesere som har et vanskelig forhold til egen vekt.

Tynnfiksert kultur

Jeg slanket meg første gang da jeg var 13 år, og holdt på i MANGE år med jojo-slanking. Vet du hvorfor? Fordi vi lever i en tynnfiksert kultur som fortalte meg at jeg ikke var bra nok fordi jeg var tjukk. Og vet du hvem som i stor grad er med på å skape og formidle kulturen? Media.

Medienes fremstilling av idealkroppen og medienes evige mas om slanking og dietter dikterer i stor grad befolkningens virkelighetsoppfatning av at den tynne kroppen er mer verdt enn den tjukke kroppen, og at hvis du er tjukk så bør du slanke deg.

Men slanking funker veldig dårlig. Av de som slanker seg er det ytterst få som holder vekten, og fryktelig mange som går opp igjen mer enn de først gikk ned.

Så de prøver en ny diett eller slankekur. Kanskje en de har lest om i en avis eller et blad? Og ja: De går ned i vekt mens de holder seg til regimet, men resultatet er dømt til å bli midlertidig så lenge reglene de følger ikke er endringer i kostholdet som de faktisk trives med.

Telte kalorier som 13-åring

Det er helt ubeskrivelig trist at jeg allerede som barn visste at jeg var for tjukk og at jeg begynte å telle kalorier som 13-åring. Og vet du hva? Jeg klandrer media. Og vet du hva mer? Nå får det være nok.

Jeg vil ikke at mine søte små barnehagebarn skal vokse opp i en kultur hvor et menneskes verdi blant annet måles i kroppsstørrelse. Jeg vil ikke at neste generasjon skal vokse opp med all den kroppsmisnøyen og alle de spiseforstyrrelsene som min generasjon har levd og fortsatt lever med.

La barna vokse opp med en helsefremmende livsstil for kropp og psyke fylt av glede og mestring. Men ikke la trening eller mat handle om hvor tynn kroppen kan bli.

For kropper ER forskjellige. Og det er greit.

Stopp å fronte slanking!

Å fronte slanking og dietter er ikke helsefremmende, det er helseskadelig. Slanking virker i de fleste tilfeller mot sin hensikt ved å føre til vektøkning via jojo-slanking.

Favorisering av den tynne kroppen og oppfordring til slanking fører også til dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser hos mange, både voksne og barn.

Så til journalister, aviser, blader, magasiner og TV-programmer som promoterer slanking direkte eller indirekte: Stopp med en gang!

Og til deg som venn, familiemedlem, kollega eller nabo: Hvordan du forholder deg til kropp og mat påvirker de rundt deg. Vær forsiktig.

Slik svarer Dagbladet

Redaktør for Dagbladet Pluss, Bjørn Carlsen, svarer slik på kritikken:

– Overvekt og fedme er et utbredt og økende folkehelseproblem i Norge. Vi mener det er viktig å opplyse og gi kunnskap og råd til våre lesere her, siden vi vet det kan hjelpe mange til bedre livskvalitet. Når det kommer til dette konkrete oppslaget om overspising, så erkjenner vi at for en del som lider under dette, så er det først og fremst kognitive metoder, blant annet terapi, som kan gi god og varig hjelp. Vi forstår godt at dette for Malin og andre i hennes situasjon kan være svært komplekse problemer, og det var overhodet ikke vår mening å gi løsninger som for dem oppleves irrelevante.

Silje Løkeng har valgt å være åpen om brystkreften hun fikk i 2019, og om opp og nedturer etter det. Hun har blant annet vist hvordan man sjekker brystet sitt på God Morgen Norge, og hun har instagramkontoen @expeditionpinkribbon der hun deler fra livet sitt som kreftoverlever, og om forberedelser og gjennomføring av en stor ekspedisjon over Grønland som hun tok initiativ til. I vår krysset hun grønlandsisen sammen med andre kreftoverlevere, og målet har vært å samle inn penger til kreftforskning.

Løkeng har valgt ikke å rekonstruere brystet, og hun bruker ikke protese for å skjule at brystet er fjernet.

– Da jeg måtte fjerne brystet, fikk jeg et stort behov for å lære den nye kroppen min å kjenne, akseptere den og bli stolt av den. Og det er jeg i dag. Jeg er veldig stolt av kroppen min, sier hun.

Men noen ganger møter hun folk som gjør at hun likevel føler seg liten og usikker, usikker på kroppen sin og på selvbildet sitt.

Ubehagelig for dem

Det var nettopp det som skjedde for få dager siden. Løkeng forteller at hun var på et event, og at en person som også deltok der, sa at hun burde gå med protese for ikke å “flashe” at hun bare har ett bryst.

– Det var tydelig at vedkommende mente jeg skulle bruke protese fordi det var ubehagelig for andre å se på kroppen min, forteller Løkeng.

– Som om jeg kan noe for at jeg måtte fjerne et bryst.

I øyeblikket ble hun helt perpleks.

– Men jeg kjente at det traff meg. Det gjorde skikkelig vondt. Jeg kjente plutselig på skam over at jeg mangler en kroppsdel.

I ettertid har hun reflektert over sin egen reaksjon i øyeblikket, der hun nærmest fleipet det bort.

– Det var nok pleaseren i meg som ikke ønsker å være ubehagelig for andre. Men jeg burde sagt ifra med en gang. For når ble det greit å si til noen som mangler en kroppsdel at de må skjule det bedre?

Fint med mangfold

Hun understreker at de aller fleste mennesker ikke har slike holdninger til annerledeshet.

– De fleste møter meg med nysgjerrighet. Da svarer jeg uten noen problemer på det de lurer på, og så går vi videre.

Men noen folk har problematiske holdninger til at folk er annerledes, mener hun.

– Dette er noe mange som på en eller annen måte er annerledes, har erfart. Og det er veldig trist. Det fine i samfunnet vårt er jo mangfoldet.

Mange kjenner seg igjen

Styreleder i Brystkreftforeningen, Ellen Harris Utne, forteller at mange av de 55 000 som lever med ettervirkninger av brystkreft, vil kunne kjenne seg igjen i det Silje Løkeng har opplevd.

– Slike holdninger er en ekstra belastning i tillegg til selve sykdommen, sier hun.

Utne tror på åpenhet som virkemiddel, og roser Silje Løkeng for hennes bidrag til å skape mer åpenhet rundt brystkreft.

–  De som synes det er ubehagelig å se på en kropp med bare en pupp, de får holde seg unna. Vi må leve med dette, og jeg synes ikke det er greit at vi blir sett på som freaks. Det må være aksept for alle kropper, dette er også en del av livet, sier hun.

Viser fram puppen

Utne forteller at hun selv måtte fjerne et bryst, og at det ikke var mulig å rekonstruere på grunn av stråleskader. Hun bruker selv protese, men viser også fram både protesen og arret der brystet var til barn som lurer.

– Barn spør, og da svarer jeg, og viser fram, sier hun, og tror at det bidrar til å gjøre sykdommen og kroppen mindre mystisk.

Kvinner over 60 år står lengre i jobb når jobben er monoton enn det menn gjør, skriver forskning.no. Det viser en fersk studie fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) som er publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health. Forskningen er gjort på 145 000 norske kvinner og menn mellom 62 og 67 år, og viser at det finnes kjønnsforskjeller innenfor noen typer jobber.

Forskerne har undersøkt ulike typer jobber, og delt inn etter hvilke typer belastninger ulike jobber har. Det dreier seg om både fysiske belastninger, psykososiale og psykiske belastninger. De har videre sett på hvor lenge arbeidstakere over 60 år har stått i jobb innenfor de ulike kategoriene av arbeid. Hensikten er å finne ut hva som kan få eldre arbeidstakere til å jobbe lengre, og om det er spesielle tiltak man kan gjøre for å få personer til å være yrkesaktive lengre. Det finnes bare noen få studier fra før som har undersøkt kjønnsforskjeller.

En av kategoriene der det var størst forskjell mellom kvinner og menn i denne undersøkelsen, var innenfor monotont arbeid. Forskerne fant at kvinner som jobber med monotone arbeidsoppgaver, står i jobb lengre enn menn med en monoton arbeidshverdag.

Hvorfor det er slik, kan ikke forskerne svare helt tydelig på. Men de foreslår i den publiserte studien at det har betydning hvilke typer jobber kvinner og menn med monoton arbeidsbelastning har. I studien peker de på at kvinner i denne kategorien gjerne jobber i butikk, mens menn typisk jobber på lager.

Rollene snudd

Et helt motsatt funn i studien er at menn i jobber med høye jobbkrav, har senere avgang fra yrkeslivet enn kvinner i lignende jobber. I denne type stilling er rollene altså snudd. Dette funnet skiller seg fra tidligere forskning, som sier at både kvinner og menn i jobber med høye krav står lenge i jobb.

Forskerne skriver i studien at en forklaring kan være at kvinner i større grad påvirkes psykisk av høye jobbkrav ved at de også ofte er dobbeltarbeidende. Men de understreker at dette bare er en mulig forklaring.

Hovedforsker bak studien, Karina Undem, sier til forskning.no at det er viktig med mer forskning for å kunne trekke konklusjoner.

– At arbeidsmiljøfaktorene er knyttet til ulik risiko for avgang for kvinner og menn, tyder på at vi også bør ta kjønn med i betraktningen når vi ser på tiltak for å forebygge tidlig avgang fra arbeidslivet, sier hun.

Et annet funn i undersøkelsen fra STAMI er at kvinner og menn oppgir ulike grunner til at de slutter å jobbe. Et klart flertall av kvinnene oppgir høy følelsesmessig belastning som årsak. For menn er det manglende støtte fra ledelsen som er den viktigste årsaken til at de gir seg i arbeidslivet.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.

Klokka er 01.30 og jeg sitter ved siden av et menneske som snart skal dø. La oss kalle henne Rigmor. De siste fire timene har jeg lyttet til hvordan hun puster og beveger seg. Gir beskjed til sykepleier om det virker som hun har smerter. Rigmor er ikke lenger kontaktbar, men innimellom bekrefter jeg med rolig stemme at jeg er her. Hørselen er nemlig noe av det siste vi mister før vi dør. Rigmor har som alle andre nemlig en rett til å bli behandlet som et levende menneske til hun dør.

Når morgenen melder sin ankomst, sovner Rigmor stille inn. Det var en fredelig død. Det vet vi fordi det var noen til stede da Rigmor døde. Jeg er takknemlig for at jeg kunne få være sammen med Rigmor til hun forlot oss. Men allikevel spinner tankene videre til noe annet. 

Basert på frivillige

Dette er nemlig frivillig. Jeg er verken helsepersonell eller utdannet. Jeg er et medmenneske som sammen med andre er en del av den frivillige våketjenesten som skal sørge for at mennesker slipper å møte døden alene.

For slik det er nå, er det nettopp en realitet at mennesker dør alene. Hva hadde skjedd om ingen andre frivillige kunne ta vakten? Og hva med alle andre som hadde trengt noens tilstedeværelse i natt? 

Retten til en verdig død

FN har utarbeidet en erklæring om døendes rettigheter (The Bill of Rights). Dette er rettigheter vi har når vi alle må forholde oss til at vi snart skal møte døden. Vi har en rett til å slippe å dø alene. Vi har en rett til å få dø i fred og med verdighet.

Men hvordan vet vi om det var fredelig eller verdig, hvis pasienten dør i ensomhet? I fjor døde over 45 000 mennesker i Norge. Spørsmålet jeg ønsker å stille, er hvor mange av disse døde alene? Og hva kan Norge gjøre for at vi ikke skal fortsette å bryte disse rettighetene? 

Et presset helsevesen

I de samme rettighetene står det at vi har en rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå våre behov, og som vil oppleve det som givende å hjelpe oss å møte vår død. Det er ingen tvil om at det er mange gode og omsorgsfulle ansatte i helsevesenet som ønsker å bidra til at menneskene de møter får en verdig død.

Men når systemet i helsevesenet gjør det vanskelig å prioritere tilstrekkelig bemanning i hverdagen, hvor sykepleiere allerede har dårlig samvittighet og ikke føler de strekker til, hvor mye vil da kunne falle sammen under arbeidsdagen dersom de mister en ansatt som er plassert hos en døende pasient gjennom hele vakten?

Hvor mange pasienter på samme avdeling vil da kunne miste sine behov?

Ulik praksis i kommunene

Når mennesker er døende, er det mulig å leie inn fastvakt som da sitter sammen hos den døende og observerer. Men realiteten er at det er ulik praksis i Norge. Vi skal heie på stedene som bruker dette aktivt og prioriterer at ingen døende skal ligge ensomme.

Men det holder ikke når det ikke er en lov som bestemmer at dette er noe som skal leies inn.

For dessverre er det slik at mange steder ikke leier inn fastvakter til døende pasienter. Og da står man igjen med frivilligheten som prøver å strekke til, men som absolutt ikke er nok. 

Kan ikke basere seg på pårørende

Det er ingen garanti for at mennesker som snart skal dø har pårørende i samme by, noen som kan stille opp eller har pårørende i det hele tatt. For pårørende kan det være en stor påkjenning å skulle sitte med et familiemedlem som er døende. Og ikke alle har tid i en hverdag som ikke stopper opp.

Jeg har opplevd hvor fredelig og naturlig en død kan være. Men å måtte gå fra noen som kjenner på frykt og angst for døden, er langt fra verdig.

Vi kan ikke godta at økonomi gjør at mennesker ikke får god behandling, og jeg oppfordrer alle som opplever dette å varsle, særlig når yrkesetiske retningslinjer § 5.4 sier at sykepleiere har plikt til å varsle “..når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold.”. 

Vil ha ny lov

Vi trenger lovfestet fastvakt for terminale pasienter for å sørge for at Norge ikke bryter FN sine rettigheter.

Det er en kostnad som vil gjøre menneskers siste stund på jorden verdig, etterlatte og pårørende sine behov dekket og ikke minst gjøre det mulig for sykepleiere å kunne få bistand i en allerede overarbeidet arbeidsdag.