Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du maile oss på redaktor@altsa.no.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

Er det ikkje typisk korleis mensen alltid kjem som julekvelden på kjerringa? Og umiddelbart etterpå fylgjer den velkjende jakta. For der du heilt skuddsikkert hugsar at du hadde tampongane sist, er det no heilt føkkings tomt. Seriøst? Dei har ramla ut av jakkelommer, veskelommer, baglommer og baklommer – alltid med litt flau stemning som resultat. Dei har vore med i vaskemaskina både ein og to gonger, til plastomslaget gjev etter og du får ein miniversjon av ein drukna Sauen Shawn ut i lag med truser og sokkar. Dei har lege og slengt over alt, ungane har ete på dei, dei har havna i støvlettane til og med!

Men så, når du faktisk treng ein, er alle søkk vekk. Og dét medan du berre ventar på at du skal blø gjennom, samstundes som ferda går desperat gjennom kontorlandskapet. For det skjer alltid på jobb, ikkje sant? Og du er dømt til kleine avbrytingar i folk si kaffipause: «Du eh, Marianne? Har du eit sekund?» Du tek Marianne til sida. «Du har ikkje, eh, tilfeldigvis ein tampong?» «Jo!» seier ho. Og YES, tenker du – på første forsøk og greier! Du strener etter Marianne i lett trav bort til pulten hennar der ho romsterer litt i veska si. «Her!» sier ho; «Å nei,» tenker du. For det er feil farge, og aldri i verda om den vesle blå saken der kan stoppe Nilen som er på veg. Så jakta held fram.

Beklagande kvinneblikk som ikkje kan hjelpe og menn som skuggar banen. Dei høyrer, men høyrer ikkje. Rart i grunnen, dei aller fleste er gift med kvinner, og burde ha ei viss forståing for problemet. Men nei. Jakta på tampongar har til no tatt 20 minutt av arbeidsgjevars og mi tid, og ferda går til næraste butikk. Situasjonen er no såpass kritisk at du knip igjen mens du går, i håp om å klare å avgrense skadeomfanget. Dette resulterer i ein slags haltande gange, som igjen fører til dagens første gode nyheit; du får gå forbi ei dame med full handlekorg i kassa, betalar for fire pakkar rosa O.B. og haltespring tilbake på kontoret. Første toalett: opptatt. Andre toalett: ledig, men med spor (ja, sånne spor!). Frustrasjonsnivået toppar seg i det døra ved sidan av går opp, og toalett nummer tre vert ledig, men idet ho som har vore der, kjem ut, slår ho ut med hendene og signaliserer med ein peikefinger at det er tomt for toalettpapir.

Kronikken fortsetter under bildet.

Dør nummer ein går opp, og endelig er det din tur. Toalettpapir, check (og det heng med kanten ut, ikkje inn – meir om det ein anna gong). Ingen spor, check. Tampongar (riktig storleik til og med) innanfor rekkevidde, check! Let it flow.

I ettertid av denne hendinga som er basert på (minst) 12 sanne historiar, tenker eg at ein treng faktisk ikkje ei doktorgrad i økonomi for ganske tidlig i denne historia å forstå at om dette var eit businesscase, så ville det levere stort forretningspotensiale med umiddelbar effekt. Kvifor er det ikkje vanlegare med tampongar på (dame)toalett på arbeidsplassen? Det ville gjort min kvardag fem dagar i måneden sjukt mykje enklare, mindre klein, meir effektiv og mindre stressande. Det er som eit kinderegg til bedrifts-Norge: meir effektive kvinner, mindre stressa kvinner, mindre tid tapt i tampongjakt.

I morgon kontaktar eg O.B. for å høyre om me saman skal lage «Mensenboksen» som skal kunne bli distribuert til alle selskap med kvinnelege tilsette. Så kanskje det kjem noko godt ut av dette likevel. Imens (!) kan du selje inn ideen til sjefen din.

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du maile oss på redaktor@altsa.no.

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 6, vinter 2020

En tidlig vintermorgen i 1822 kunne lesere av den britiske avisa Times lese om den unge samiske kvinnen Karen Christiansdatter at hun, til tross for sitt «lappiske» opphav, var både «uaffektert» og «grasiøs». Avisen mente i tillegg at selv adelens dannede fruer kunne lære av the Lapland female. Utgangspunktet for omtalen var at Karen, sammen med sin familie, var med i en levende utstilling i London Museum of Natural History and Pantherion – eller, som det på folkemunne var bedre kjent som, Egyptian Hall. For mange vil ideen om å stille ut levende mennesker på museer være helt ukjent, men dette fenomenet opplevde på 1800-tallet en økende popularitet som vedvarte til langt ut på 1900-tallet, og hvor såkalte «primitive» folkegrupper ble stilt ut til offentlig beskuelse. Siden samer var å regne som primitive, er det kanskje ikke til å undres over at Karen med mann og barn ble hentet til London.

Karakteristikken av Karen er interessant. Den avslører et vesentlig poeng; nemlig at det å være «lapp» og det å være grasiøs på denne tiden var motstridende karakteristikker. Dette blir bare mer påfallende om man tar en kjapp titt på øvrige beskrivelser av samer fra samme århundre, hvor det er langt vanligere å se karakteristikker som «degenerert», «primitiv», «skitten», «stygg», «fattig», «kort, men bred», «lat», «uanstendig», «drikkfeldig», «dum» og «apekatter».

Med andre ord ble samer sett på som en underlegen og primitiv rase som lå nokså langt bak de siviliserte og hvite europeerne i den evolusjonære utviklingen. Det var faktisk en gjengs oppfatning at samer var den siste skanse av en urgammel polar-rase, som i steinalderen hadde bebodd hele Nord- og deler av Vest-Europa. Men ettersom sivilisasjonen langsomt skred fremover, hadde de primitive samene blitt tvunget til å vike, og på sikt trukket seg lenger og lenger mot nord. Både de nevnte karakteristikkene så vel som det konvensjonelle synet på samisk opprinnelse kan forklares med en kolonialistisk motivasjon. Under de ulike europeiske nasjoners utstrakte kolonialisme var det vanlig at man presenterte stereotype forestillinger om urbefolkninger som såkalte primitive folkegrupper. Dette var en av mange strategier for å rettferdiggjøre kolonisering av land som allerede var bebodd, og umyndiggjørelse av de opprinnelige bosetningene.

Etter hvert ble det utviklet forskjellige og hierarkiske kategorier for mennesker. Samer, sammen med andre «primitive» folkegrupper ble plassert lavt nede på den evolusjonære rangstigen, mens de øvrige hvite europeerne ble normalisert som overlegne på alle måter – biologisk, men også utseendemessig. På sikt har dette resultert i at man i dag har etablerte normer for skjønnhet som faktisk er tuftet på hvithet og bestemte europeiske folkegrupper. Dette idealet opprettholdes og reproduseres på daglig basis gjennom underholdningsindustrien, litteratur, mote og skjønnhetsbransjen. Vi bombarderes med bilder som forteller oss hva som er vakkert, og det underliggende budskapet handler om hva som ikke er vakkert. Samer, sammen med andre urbefolkninger og kolonialiserte folkegrupper, plasseres i sistnevnte kategori. Vi passer ikke inn i normene for hva som er pent.

Som ung er det lett å la seg påvirke av det etablerte skjønnhetsidealet, og en av mange konsekvenser er at man bedømmer eget utseende. Når man ikke opp, så er man ikke vakker, og dermed er man stygg. Ironisk nok så spiller det veldig liten rolle om de man elsker og omgir seg med på daglig basis, forteller deg det motsatte. Selv om besteforeldre, onkler, tanter og foreldre eller venner kaller deg vakker, er det altfor lett å lytte til alle andre som forteller deg at du ikke er det. At du er stygg – bare en «skitten lapp» eller en «stygg apekatt». Det er lett å forklare dynamikken bak dette fra et sosiologisk ståsted. Studier på dette feltet er nemlig enige om at etniske stigmaer har en ødeleggende effekt fordi gjentagelsen av stereotyper over tid blir en slags sannhet.

Kronikken fortsetter under bildet.

Selv om disse studiene forklarer hvordan vi har nådd dette punktet, sier de dessverre lite om hvordan vi kan bevege oss forbi det. Det er et skrikende behov for å ta en diskusjon om skjønnhetsidealet som regjerer i dag, hvor hvit hud eller bestemte trekk, størrelser eller farger er å foretrekke. For våre barn og unge, og for den saks skyld for vår egen del, så er det nødvendig at vi tar dette oppgjøret. Men hvordan? Hvordan knuser vi normer og idealer som kolonialismen har vært med på å etablere? Ett steg vil kanskje være å innse at vi faktisk snakker om menneskeskapte normer. Et annet steg vil være å forstå at normene for skjønnhet delvis ble skapt for å kategorisere enkelte folkegrupper, samene inkludert, som mindre verdt og mindre utviklet. I stedet for vestlige og koloniale normer kan man kanskje heller søke til egne kulturers definisjon av hva som er vakkert?

Et kjapt, men nødvendig apropos: Dessverre er det slik at mange av urfolks egne systemer for meningsdannelser og estetikk har vært ofre for det som kalles epistemicide, som rett og slett betyr at det har blitt bevisst forsøkt ødelagt som et ledd i kolonialisme. Hva som historisk sett har blitt definert som vakkert innenfor urfolkskulturer, er derfor vanskelig å avgjøre, men ikke umulig. I en samisk kontekst har skjønnhet sjeldent vært basert på en ytre fremtoning alene. Hva som er vakkert, defineres i tillegg av relasjon og funksjon: Grove hender er vakkert fordi det betyr at man har jobbet hardt for å skape et godt liv for seg selv og andre; store bryster og brede hofter på kvinner vitner om amming og barsel, som betyr at du har skapt liv; værbitt hud og rynker betyr at du har levd ditt liv i frihet, og overlevd til tross for de utfordringer livet har måttet bringe.

Jeg vokste opp i den troen at jeg var stygg. Men når jeg ser meg selv i dag, ser jeg min egen skjønnhet. Jeg ser den i øynene mine som jeg arvet fra min far og i kinnbeina som er de samme som min tantes, jeg ser hvor vakker hårfargen min er fordi det er den samme som min mors og mine brødres, jeg elsker kroppsfasongen min fordi den kommer fra min bestemor, og nesa fordi jeg finner den i min tipp-oldefars ansikt. I alle disse attributtene ser jeg skjønnhet fordi jeg ser min egen historie, og jeg ser historien om mitt folk som har motstått og trosset undertrykkelse og rasisme. Jeg ser vår vilje til å overleve mot alle odds. For meg finnes det ingenting som er mer vakkert, uansett hva filmer, moteblader eller skjønnhetsindustrien forsøker å fortelle meg.