(+) Når hun slår

ANMELDELSE: I stykket Nære relasjonar er det kvinnen som utøver partnervold. Det bidrar til økt innsikt i voldens natur. Nære relasjonar betrakter et giftig kjærlighetsforhold utenfra – og innenfra – på en ekte, virkelighetsnær, intim og rå måte. Forestillingen handler om kjæresteparet Are (spilt av Christian Ruud Kallum) og Kine (spilt av Josefine Frida Pettersen). […]

Splittelse på 8. mars i Oslo – to tog også i år

Det er splittelse i kvinnebevegelsen. På 8. mars vil det være to tog og to arrangementer i Oslo. Striden står om hvilke synspunkt som skal få plass på parolene.

Den feministiske organisasjonen Inkluderende Feminisme har siden 2020 organisert seg på eget vis fordi de ikke føler seg velkomne i parolene under 8. mars. Det er Marianne Støle-Nilsen som er leder i organisasjonen som teller 58 medlemmer i dag. I Facebook-gruppa deres har de 884 følgere. Siden 2022 har organisasjonen også arrangert alternative 8. mars-tog.

– Blant de som er aktive og engasjerte på møtene i 8. marskomiteen, er det folk som dehumaniserer sexarbeidere, og det er også mye transfobi og bi-fobi. Det er et ønske der om at parolene bare skal inkludere lesbiske, mener Støle-Nilsen.

Ayat Saied, som er medlem av arbeidsutvalget i 8. marskomiteen, synes det er synd at sexarbeidere, transpersoner og de som opplever å være en viktig del av kvinnekampen, vil ha et eget arrangement og et eget tog på kvinnedagen.

– Det er synd at de velger den her ruta i Oslo, men vi har vært åpen for dialog flere ganger. Vi inviterer alle som definerer seg som kvinner til våre møter.

Se mer utfyllende svar fra Saied lengre ned i saken.

Likestilling og inkludering

Formålet til Inkluderende Feminisme er å jobbe for interseksjonell feminisme, likestilling og inkludering. Ifølge Store Norske Leksikon viser interseksjonalitet til hvordan sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan samvirke og påvirke personers leve- og livsvilkår. I feminismen er det et klart kjønnsperspektiv og i begrepet feminisme ligger det et endringsønske. 

Lederen sier at hun opplever at en del har et litt for snevert syn på hva Inkluderende Feminisme står for. Organsiasjonen hun leder vil inkludere alle i feminismen sin, og ha interseksjonell feminisme som grunnlag for alt de sier og gjør. 

– Når andre snakker om oss, sier de bare at vi er imot sexkjøpsloven. Sexarbeidere selv sier at loven skader dem. Da blir det veldig feil å si at nei til sexkjøpsloven er feminismens viktigste kampsak.   

Dehumaniserende retorikk

Inkluderende Feminisme vil løfte opp menneskerettighetene. 

– Det er så åpenbart at transkvinner er en viktig del av feminismen. Det samme gjelder sexarbeidere. Der kan du se hva både Amnesty og International Planned Parenthood Federation sier. I sin politikk for sexarbeidere fra 2023 mener de at avkriminalisering er veien å gå. Lovverk som hindrer sexarbeidere å jobbe sammen, skaper utrygghet, mener Støle-Nilsen.  

Støle-Nilsen ønsker å få fram at saken om sexsalg er kompleks. 

– Den har mange nyanser. Istedenfor å anerkjenne det som en kompleks problemstilling, mener jeg at 8. marskomiteen fremstiller det for enkelt. Markeringa bærer preg av at er du i mot sexkjøpsloven, er du i mot alt 8. mars står for

Hun mener at det er en løgn å si at alle feminister er enige i denne saken. 

– Vi har ulik kunnskap og dermed ulike meninger på dette feltet. Etter å ha lest meg opp på feltet, har jeg endret syn på saken. 

Nilsen utdyper at det er forskjell på å ha en parole der det står at en er i mot sexkjøpsloven, og en parole der en er i mot salg av kvinnekroppen. 

– Sistnevnte parole er dehumaniserende retorikk. 

En av hovedparolene som Inkluderende Feminisme ønsket å endre i fjor handlet om surrogati. 

– Der sto det: kvinner er ikke rugekasser – nei til surrogati. Jeg mener det er viktig å vise omtanke med hvordan en omtaler kvinner på sånne arrangementer, både i det en sier og i det en skriver på parolene. Det er ikke feminisme å kalle andre kvinner stygge ting for å fremme en sak, sier Støle-Nilsen. 

Tok initiativ i 2020

I 2020 begynte det som etter hvert ble organisasjonen Inkluderende Feminisme å samle seg, noe uformelt, med bakgrunn i erfaringene fra parolemøtet i 8. marskomiteen samme år. 

– Opplevelsen der gjorde at jeg tok initiativet til at vi som ikke fikk helt gehør og hadde en dårlig opplevelse, samlet oss, sier Støle-Nilsen. 

I 2022 gikk de i sitt eget tog for første gang fra Youngstorget. I år hadde de også eget parolemøte, som var 5. februar. 

Minoriteter blir truffet

Marianne Støle-Nilsen har vært på mange 8. mars-møter. Hun sier at det er en del sterke stemmer der, og at i teorien kan enhver feminist møte opp. I mange år har hun og de som mener det samme som henne prøvd å påvirke de offisielle møtene. 

– På parolemøtet i 2020 var det en taler som sa at bifile kunne gå litt i et lesbisk tog og litt i et heterofilt tog. Minoriteter blir truffet av slike utsagn. 

Særlig er det måten 8. marskomiteen har håndtert sexarbeideres sak og transpersoners sak på, som de synes er vanskelig. Det er flere medlemmer i Inkluderende Feminisme som har vært med på møtene til komiteen og fremmet saker som taler sexarbeiderens sak. Da har de blitt møtt med buing.

– De har opplevd det som ubehagelig og utrygt. Folk har gruet seg og trengt moralsk støtte. Får jeg lov å være med som transkvinne? Får jeg lov å være med som sexarbeider? er spørsmål de har stilt seg. 

VESENTLIG ALDERSFORSKJELL: Medlemsorganisasjonene til Inkluderende Feminisme er blant annet Polynorge, SMil Norge, Pion og Sex og politikk. Marianne Støle-Nilsen peker på en vesentlig aldersforskjell i de engasjerte i 8. marskomiteen opp mot de engasjerte i Inkluderende Feminisme. – Vi i Inkluderende Feminisme støtter vesentlig yngre folk i deres kampsaker. FOTO: Sunniva Katrine Bornøy 

Utfordrende å forene paroler

Medlem i 8. marskomiteen Ayat Saeid svarer på kritikken. Hun står fast på at det er mer enn nok plass til å ta opp saker som er relevante for de som definerer seg som sexarbeidere og transpersoner. 

– Vi ser et skifte i at det er flere og flere av de som tar plass på våre møter. 

Hun påpeker imidlertid at det er utfordringer med å forene parolene som bestemmes på 8. marskomiteen opp mot parolene som blant annet Inkluderende Feminisme ønsker å ha i toget. 

– Det er helt åpenbart at det i et demonstrasjonstog ikke kan gå motstridende plakater side om side. 

ET SKIFTE: Medlem i arbeidsutvalget til 8. marskomiteen, Ayat Saied, synes å se et skifte i hvem som kommer på deres parolemøter, og hun sier at mulighetene for å ta opp saker som angår sexarbeidere og transpersoner er gode. FOTO: Privat.

Føler seg uønsket på de åpne møtene

Saeid utdyper at majoriteten av kvinnebevegelsen vil at sexkjøpsloven skal håndheves slik den er i dag. De har som standpunkt at de ikke vil at kvinner skal måtte selge kroppen sin for å overleve. 

– Det er mye ufrivillighet i sexarbeiderbransjen, understreker Saeid. 

På grunn av overbevisningene som Saied og de andre i 8. marskomiteen har på dette området, sier Nilsen at en del folk ikke føler seg ønsket på møtene av grunner som dette. 

– Kombinasjonen med hvor splittet Inkluderende Feminisme og 8. marskomiteen er i disse spørsmålene, og at vedtektene til 8. marskomiteen i Oslo har blitt skrumpet inn de siste årene, gjør at det blir vanskelig å stå sammen. 

Hun forteller om dårlige opplevelser på tidligere parolemøter i 8. marskomiteen. 

Støle-Nilsen hadde håpet at 8. mars skulle bli et tryggere arrangement, men sier at de ble møtt av 8. marskomiteen med en bagatellisering av kampsakene deres.

På det svarer Saied at retorikken som Inkluderende Feminisme har brukt før de brøt ut fra deres møter, har opplevdes umyndiggjørende. 

– En del opplever det som ubehagelig å bli kalt moraliserende, bare fordi de mener at kvinnekroppen ikke skal være en salgsvare, sier Saied. 

Er ikke transkvinner og sexarbeidere en viktig del av feminismen? 

– Det er veldig synd at de opplever at det ikke er det. Det er et åpent møte hvor alle som definerer seg som kvinner får delta. Jeg skjønner at de føler på frustrasjonen, men vi har også fått tilbakemeldinger fra flere kvinner og kvinneorganisasjoner som opplever hersketeknikk tilbake, sier Saied. 

– Patriarkatet skader mannfolk også

Noen paroler i 8. marskomiteen har Inkluderende Feminisme fått gjennom, men de er lei av å måtte forholde seg til hva majoriteten mener, forteller Marianne Støle-Nilsen. 

– Etter hvert har vi spurt oss selv hvorfor vi må forholde oss til dem, når vi kan gjøre vår egen greie? Å være tolerert og å være eksplisitt velkomne er to ulike ting. Alle sexarbeidere, alle trans og alle kjønn er velkomne hos oss, og det inkluderer også cis-menn. 

Støle-Nilsen reagerer på at menn ikke får delta på møtene i 8. marskomiteen, og sier at vedtektene kunne ha blitt endret på dette punktet. 

– I Bergen får menn delta. Disse vedtektene er ikke skrevet i stein. De er veldig snevre i Oslo. 

Hun mener at det er viktig at menn blir med i fellesskapet til 8. mars. 

– Patriarkatet skader mannfolk også. Trange mannsroller og det lille rommet de har til å gå utenfor før de blir sanksjonert av andre menn. Det vet menn som har feminime trekk. Også holdningen knyttet til menns psykiske helse – at det er svakt å være sårbar.

– 8. mars er ikke den internasjonale feminismedagen

– 8. mars er for alle som diskrimineres av patriarkatet. Jeg er selv cis-kvinne. Jeg blir så lei meg, rett og slett, av hele dette opplegget. Det er så mot vår egen sak. Vi må anerkjenne at skal vi komme noen vei i likestilling, må vi anerkjenne at vi er ulike. Vi må kjempe mot patriarkatet sammen, avslutter Støle-Nilsen. 

Saied mener på sin side at det er en patriarkalsk holdning å sette til side at kvinner skal få ha sin egen kvinnedag og forstår ikke hvorfor Støle-Nilsen mener at cis-menn eksplisitt skal inkluderes i markeringa. 

Trenger ikke feminismen å samles, heller enn å splittes? 

– Vi er for en samling. 8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Det er ikke den internasjonale feminismedagen. Det er ikke her alle likestillingsaktivister skal være med. 8. mars er den ene dagen i året hvor vi blant annet setter søkelyset på kvinnedrap, situasjonen for flyktningkvinner, abort og kvinnehelse, avslutter Saied. 

– Drivkrafta er mine forfedre

Elle Márjá Eira er aktuell som filmregissør for den kommende Netflix-spillefilmen Stjålet.

ALTSÅ har snakket med filmregissør, artist og komponist Elle Márjá Eira. 

Anledningen var OsloMet sin markering av samenes nasjonaldag 5. februar, som de arrangerer en dag på forskudd. 

Eira er aktuell med regi på den kommende svenske Netflix-spillefilmen Stolen/Stjålet/Suoládeapmi, som er basert på Ann-Helén Laestadius’ bestselgende roman med samme navn. Filmen skal ha premiere i år, men dato er ikke satt enda. 

– Jeg tror de kommer ut snart med informasjon om lansering, sier Eira. 

Under markeringa på OsloMet hadde Eira sitt eget innslag hvor hun trakk paralleller mellom spillefilmen Stolen, NRK-dramaserien Makta hvor hun har regien på episode sju, og kortfilmen hennes The Sámi have rights

Eira ga en stor takk til sine forfedre i anledningen. 

– Jeg vil takke de som har gitt meg drivkraft inn i egne prosjekter. Det er mine formødre, forfedre og egne foreldre. De har kjempet og fortsetter å kjempe for å beholde kulturen og tradisjonen med reindrifta. Min store inspirasjon er dem. 

MAKTA EPISODE SJU: Eira kjente og er i slekt med mange av kvinnene som trådte opp på Gro Harlem Brundtland sitt kontor for å demonstrere mot Alta-utbygginga i 1981. Her fra settet til Maktas episode sju La elva leve, hvor Eira hadde regien. – Jeg har brukt virkemidler fra Makta-episoden som refererer til det som skjer i dag, forteller hun. FOTO: Wenche Marie Hætta / NRK Sápmi.

Første samiske originalproduksjon fra Netflix

Eira forteller om boka som den kommende spillefilmen baserer seg på. 

– Boka handler om den ni år gamle Elsa, som vokser opp i reindriften i dette århundret og er en av få jenter i reindrifta. Hun opplever å miste sin første reinkalv, som blir drept rett foran øynene på henne. Hun tar opp kampen etter hvert, men det blir veldig utfordrende for henne fordi hun opplever så mye hat og rasisme. Det går utover reinflokken. Læstadius har fortalt at romanen er basert på sanne hendelser, sier Eira. 

Eira er reindriftssame selv og kjenner igjen mye i boka fra personlige erfaringer med næringa.

– Jeg tenkte at dette kunne handlet om meg. Vi har både interne konflikter og eksterne konflikter i reindrifta, og det er svært få kvinner som jobber med rein. 

Akkurat som i boka, er hovedtematikk i filmen konflikter rundt reindrift. Den har også elementer i seg som i dag er høyaktuelle. Kamp om rettigheter, ressursfordeling og historie. Innspillingen begynte 18. februar 2023. Filminga er gjort i Nord-Sverige og Nord-Norge, og er den første samiske originalproduksjonen for Netflix. 

FRA FILMSETTET TIL STJÅLET: Fra venstre Elsa (spilt av Elin Oskal), Niila (spilt av Niila Omma), Anna-Stina (spilt av Ida Labba Persson), Johan (spilt av Per Olof Nutti) og Mattias (spilt av Lars-Ante Wasara). FOTO: Carl-Johan Utsi og Marie Louise Somby / Netflix.


– En veldig fin mulighet

Filmregissøren sier at det var fint å kunne bruke egne erfaringer med å være reindriftskvinne under innspillinga. 

Hva var det som var starten på filmprosjektet med Stjålet?

– Netflix kom til Kautokeino for to år siden. De var invitert av Anne Lajla Utsi, som er direktør ved Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Strømmetjenesten oppdaget romanen Stjålet, del 1 av en sápmitrilogi, som er skrevet av den samiske forfatteren Ann-Helén Laestadius. I den anledning ville de ha en samisk regissør til å lage filmen – og da kom jeg i kontakt med dem. 

Hvordan utviklet prosessen seg, fra idé til produkt? 

– Manusforfatter for filmen er Peter Birro, som er veldig erfaren. Både jeg og Ann-Helén Laestadius har vært med i skriveprosessen hele veien. Vi har lest gjennom alle utkastene, kommet med forslag, innspill og ønsker. Birro har vært veldig god til å lytte, og det tror jeg er veldig viktig. 

Hva betyr det for deg å ha tittel filmregissør, og å ha vært med så inngående i prosessen i filmen – personlig og karrieremessig?

– Dette er en veldig fin mulighet for meg som filmregissør å lage film for Netflix. Selv om jeg var noe skeptisk til å begynne med. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en spillefilm som handler om reindrift. Netflix har lyttet og vist respekt, og det har vært et veldig fint samarbeid. 

Vekke sterke følelser 

Eira tror at dette vil kunne gi en stor mulighet for andre samiske filmskapere. 

– Det kan åpne nye dører. Og det blir veldig fint å vise filmen til hele verden. Samtidig som det blir skummelt også. 

I ordet skummelt legger filmregissøren vekt på at det kan være en film som kan bli for heftig for noen, at den kan vekke sterke følelser hos noen mennesker. 

– Filmen handler mye om rasisme og hat som i ytterste konsekvens kan gå utover reinsdyrene. Det er noen der ute som hater samer så mye. 

Innblikk i reindriftssamers hverdag

Hva håper du at alle oss som ikke har inngående kjennskap til reindrift skal forstå? Tror du filmen kan endre noe i folks bevissthet?

– Det håper jeg. En får et innblikk i hvordan det er å være reindriftssame i dag, fordi filmen er fra samtiden. Det finnes bare én annen film som har hatt premiere med samme tema – resten er historiske filmer. 

Filmen Eira sikter til er Tundraens voktere av regissør Sara Margrethe Oskal som har førpremiere i dag – på Samenes nasjonaldag. 

Eira legger vekt på at det er to sider av å vise fram en slik film som Stjålet er. 

– Det blir fint å vise hvordan det er å være en ung reindriftskvinne i dag. Samtidig vil den vise hvor tøft det er – både fysisk og mentalt. Man opplever så mye press og det er så mange kamper å ta. Det er kjempetøft å stå i som enkeltutøver i en slik kamp. Vi møter utfordringer på alle kanter – med gruvedrift, kraftlinjeutbygging, vindmøllepark, hyttebygging og veiutbygging. Samtidig prøver reindriftssamer å leve et helt normalt liv – som alle andre. 

Tøffe forhold på filmsettet

Da Eira og teamet begynte å filme Stjålet i februar i fjor, oppdaget hun raskt hvor tøffe forhold det var å filme under. 

– Det var utmattende og krevende. Vi filma for det meste utendørs, langt vekk fra sivilisasjonen, i opp mot 40 minusgrader. In the middle of nowhere, der en ikke har tilgang til strøm, toalett eller vann, og med lange avstander. 

Hun forteller at de måtte kjøre med snøscootere langt vekk hvor reinen beiter. Aspektet med å ha mye rein og dyr i filmen var også krevende. Og ikke minst at det var amatørskuespillere med. 

– De fleste av de samiske som stilte opp som amatørskuespillere hadde aldri vært med i en film før. Nesten alle kommer fra reindriften. Jeg hadde også med barneskuespillere. Og mine egne barn fungerte både som statister, statistansvarlige, produksjonsassistenter og av og til også min personlige assistent. 

– På en måte har jeg gjort alt det en ikke skal gjøre når en lager film, sier Eira humoristisk. 

Hun ramser opp for å oppsummere.

– Filme i kulda, i snøen, med amatørskuespillere og masse barn og dyr med. 

For mannsdominert næring

Selv er Eira vant til kulde, snø og å ha med en stor reinflokk å gjøre. Hun og familien hennes tilhører reinbeitedistriktet Lákkonjárga. Hun er hjemme i Kautokeino så mye hun kan imellom alt som har med film- og musikkprosjekter å gjøre. 

– Jeg er også reineier og er på fjellet så mye jeg kan når jeg er hjemme. Der hjelper jeg til og gjeter rein, merker reinkalver og er med på vårflytting og høstflytting. Det er faren og broren min som jobber med reinflokken til daglig. 

Kan du si noe om det å være kvinne i reindriftsnæringa? 

– Etter at det ble innført reindriftsenheter, som gjør at det kun som oftest er én person i familien som har retten til å utøve reindrift, mener jeg at det har blitt vanskeligere for kvinner. For det er flest menn som får retten på sin side. Jeg synes at flere kvinner skulle fått muligheten til å jobbe aktivt i det daglige i reindriftsnæringa. 

Hun presiserer likevel at i reindriften er hele familien viktig. 

Tap av areal og klimautfordringer

Er det noen tiltak som kunne blitt gjort for å gjøre det lettere å være kvinne i reindriftsnæringen? 

– Ja, absolutt. Ordningen med at bare én person i nærmeste familie har retten til å jobbe med reindrift bør ses nærmere på. Man arver eller kjøper en reindriftsenhet hos en familiemedlem. Hvis en familie har flere barn er det som oftest en av dem som arver reindriftsenheten. 

Eira går under sin far, som eier reindriftsenheten. En annen utfordring hun peker på, er presset utenfra. 

– I og med at vi mister mye areal, fører det til at vi blir presset på mindre områder.  Reinen krever å ha store områder på grunn av beite. Samtidig sier myndighetene at det er for mye rein, mens vi bare mister mer og mer av arealområdene. Mister vi mer, blir det veldig vanskelig å drive med reindrift.

Klimaforandringer er også noe som påvirker reindriftsnæringa. Eira utdyper hvordan hennes familie måtte håndtere det i 2020, da det ble beitekrise. 

– Da måtte vi selv fóre reinflokken for aller første gang. Været var så ustabilt. I Kautokeino er det ikke vanlig at det regner midt i januar, og så er det 30 minusgrader dagen etter. Bakken ble til is og reinen kom seg ikke gjennom isen for å finne mat. Konsekvensen var at mange av våre rein døde, forteller filmregissøren. 

(+) Et verdig familieliv?

I hver sin bok lyser forfatterne Olaug Nilssen og Tina Åmodt opp dypt tabubelagte temaer om familierelasjoner og morsroller.  Forfatter Olaug Nilssen er ute med sin siste roman Uønska åtferd. Hun mener det at et bofellesskap overtok den daglige omsorgen for deres sterkt funksjonshemmede barn, var det beste for han og hele familien. Vi har […]

Hvordan man ikke skal ha sex

ANMELDELSE: Den britiske dramafilmen How to have sex ruller nå over norske kinolerreter. En bemerkelsesverdig film om samtykke og gråsoner.

Vi følger de engelske bestevenninnene Tara (spilt av Mia McKenna-Bruce), Skye (spilt av Lara Peake) og Em (spilt av Enva Lewis) på denne reisen, i det de letter med flyet fra Storbritannia, lander på Kreta og inntar partybyen Malia. 

Inneklemt i drosja på vei til hotellet merker vi at de unge jentene har satt stemninga for sydenferien. De ønsker seg mest mulig fest og sex. Og Tara, den eneste av de tre som fortsatt er jomfru, håper tilsynelatende på et ligg i løpet av turen. 

Jentene har sannsynligvis bikket 16 år, men er ikke gamle nok til å frekventere puber i hjemlandet, så de utnytter å drikke i det lovløse utland. Akkurat det får vi se i en av de første scenene hvor de går rundt i en av de lokale matbutikkene i Malia. Den usjenerte Skye trekker en eplepunsj ut av varehylla, kaster den ned i handlevogna og konstaterer at punsjen er en premie for den som klarer å ha mest sex på turen. 

Med alkohol og promille kommer den falske selvtilliten og også roen til å slippe seg mer løs. Spesielt for Tara, som er sjenert. Seerne forstår tidlig at drikkingen spiller en sentral rolle for å veie opp for hennes lave selvbilde. Med alkohol i blodet blir hun mer hardhudet og kan speile seg mer i stemninga til venninnene og de eldre guttene i naboleiligheten ved hotellet de bor på. Ettersom handlingen skrider fremover, skjønner vi at Tara spiller en rolle som ikke er henne selv, for å innfri forventningene de andre har til henne. 

TILSYNELATENDE GOD STEMNING: Til venstre Em (spilt av Enva Lewis) og Tara (spilt av Mia McKenna-Bruce), på et av de mange uteplassene de frekventerer i løpet av sydenturen i Malia på Kreta i Hellas. FOTO: Arthaus.

Tar opp alvorlige spørsmål

Forventningene fra Taras venninner om at hun skal kvitte seg med jomfrudommen på denne turen, gir Tara et unødvendig press, og dette temaet følger filmen som en råd tråd. Venninnene gir et inntrykk av at jomfrudommen er et problem som skal løses. Det er særlig Skye som stadig vekk påpeker det, på en hånlig måte. Hun klarer blant annet å avsløre at Tara ikke har hatt sex under spillet Jeg har aldri på en fest i leiligheten til naboguttene på hotellet. 

I de påfølgende scenene blir vi revet med av høy diskomusikk på uteplassene gjengen besøker. Det er god dynamikk, og dansen mellom jentene og de eldre guttene fra hotellet er elektrisk. Det er sanseløs drikking fra blå cocktails i store skåler med sugerør. 

Går over egne grenser  

I flere scener i filmen, som er regissert av Molly Manning Walker, kjenner en ubehaget det er å observere at Tara går over sine grenser. Som når hun står på stranda med den unge nabogutten fra hotellet, Paddy (spilt av Samuel Bottomley). I det Tara sier at hun er svett og kald av klærne hun har dansa i, utnytter Paddy situasjonen og ber henne kle av seg. Hun sier først nei, men klarer etter hvert ikke å stå imot hans forsøk på det motsatte. Paddy flørter, tuller, løfter henne opp og forsøker å le bort Taras usikkerhet. Det hele ender med et uønsket samleie for Tara på stranda med Paddy. 

Jeg skal ikke avsløre for mye her, men Tara drar ikke hjem til hotellet etter denne hendelsen. Denne scenen får betydning i filmen, men ikke nok betydning til at venninnene forstår hva Tara har opplevd. Det er det bare seerne som gjør. 

FRYKT FOR AVVISNING: Taras frykt for avvisning er gjennomgående i hele filmen. Det bidrar til at hun går langt over egne grenser. I bakgrunnen ser vi Skye, spilt av Lara Peake. FOTO: Arthaus.

Samtykkets gråsoner

Fra perspektivet til tenåringsjenta Tara, som har fått hovedrollen i filmen, utforskes seksuelt samtykke og overgrep i en kontekst som kan tenkes å være veldig nær virkeligheten. Filmen tar på en nær og intim måte opp situasjoner der jenter blir ute av stand til å verken si ja eller nei – og hvor den pågående andre utnytter akkurat denne usikkerheten til å få viljen sin. Filmen illustrerer på godt vis samtykkets gråsoner. 

Her til lands har en av fem jenter opplevd seksuelle overgrep i løpet av barne- og ungdomsårene, og ni prosent av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt minst én gang i livet. Det viser resultater fra undersøkelser gjort av Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress på oppdrag fra Folkehelseinstituttet. At mennesker opplever å ha sex mot sin vilje, kan ikke kalles for annet enn et overgrep. 

Men vel så viktig som selve spørsmålet om hvordan en lov om samtykke skal utformes, er spørsmålet om hvilke seksuelle normer vi vil ha. Og hvilke seksuelle normer som ungdommens atferd preges av, får igjen betydning for hvordan de handler i grenseoverskridende atferd. 

Hadde Paddy gått over den seksuelle grensen til Tara i filmen hvis han hadde vært del av et skolesystem som tok mer på alvor å gi barn og unge seksuell oppdragelse – som snakket om hva som er seksuelle grenser og hva som er seksuelle krenkelser?  

Eller er det bare slik at i kåtskapens bølge, kombinert med en berusende følelse som alkoholen har forårsaket i kroppen, klarer ikke unge menn å kombinere sine biologiske instinkter med en porsjon moral som er stor nok til at de klarer å skjønne når nei er et NEI? 


Gir ingen svar

Jeg vil si at filmen lar spørsmålene henge i luften. I så måte har filmen lyktes med å få publikum i kinosalen til å tenke over hva de nettopp har vært vitne til, selv om jentene i filmen ikke får den samme innsikten i hva som har skjedd i løpet av ferien.

Styrken i denne produksjonen er at filmen ikke gir noen svar på hvordan en bør forholde seg til alvorlige spørsmål om sex og samtykke. I stedet blir seeren overlatt til å reflektere over dette selv.


Jeg håper og tror derfor at filmen kan nå ut til et bredt publikum for å vise hvordan man ikke går fram for å ha sex, i det den på en oppriktig måte har fasilitert How to not have sex.

Utelot voldtekt som en voldsform

EUs direktiv om vold mot kvinner har utelatt voldtekt som en voldsform. Bakgrunnen er juridiske uenigheter og forskjeller i definisjon mellom landene, og hvordan de juridisk sett definerer voldtekt som et lovbrudd. 

Det var The Irish Times som først omtalte saken. 

Mange av landene har kjempet for å komme fram til en enstemmig juridisk definisjon av voldtekt. Rådet, som består av EUs medlemslands regjeringer, har bestemt seg for å avvise inkluderingen av den juridiske definisjonen av voldtekt. 

En av de største utfordringene har vært å få flertallet av medlemslandene til å forstå at en trenger en samtykkebasert voldtektsparagraf. Det uttaler svenske Evin Incir som er medordfører for borgerrettighetsutvalget i EU til Euractiv. Striden handler om voldtekt skal defineres ut fra en samtykkelov, som de fleste EU-land ikke har. Voldtekt vil dermed også i fremtiden bli overlatt til straffeloven i de ulike EU-landene. 

Skuffende er ordet støttegrupper og politikere bruker om avgjørelsen om å utelate voldtekt etter juridisk definisjon i den europeiske unionens første direktiv om vold mot kvinner og vold i hjemmet – som nettopp har som mål å beskytte kvinner. 

Motarbeidelse av Frankrike og Tyskland

Det var måneder med tøffe forhandlinger om saken, sier det irske medlemmet av Europaparlamentet, Frances Fitzgerald, til avisa The Irish Times. 

– Som hovedforhandler for Europaparlamentet i denne saken, er det med en bitter følelse av skuffelse og sinne at det ikke ble funnet noen kompromissformuleringer som inkluderer voldtektsforbrytelse i dette direktivet, sier hun til The Irish Times. 

Hun anklager den franske og tyske regjeringen for å motarbeide dette arbeidet og stemme imot forslaget om voldtekt i direktivet. 

Ikke en politisk prioritet

Rachel Morrogh, som er leder for Dublin voldtektskrisesenter, sier til avisa The Irish Times at hun mener at dette vil gjøre ulikhetene som allerede eksisterer på feltet over hele Europa større, og at det også vil forsterke dem. 

– Det illustrerer at hindringer for fremgang er større enn motet for noen medlemsland til å overvinne dem. Å inkludere voldtekt i direktivet var viktig av både juridiske og symbolske årsaker, og utelukkelsen av det sender et tydelig signal til ofre og overlevende over hele Europa om at det ikke er en politisk prioritet.

– Det verste rent økonomisk er å være kvinne med funksjonshemming

Menn med funksjonsnedsettelser har flere ulemper i arbeidslivet, mens kvinner med funksjonsnedsettelser tjener minst. Det er store forskjeller i lønn mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske arbeidstakere, og det endrer seg heller ikke over tid. Det kommer frem i en studie nylig med tittelen Is the disability wage gap a gendered inequality? Evidence from a 13-year full […]

(+) – Vi burde anerkjent Palestina som noe av det første vi gjorde i regjering

Det sier AUF-leder Astrid Hoem, og markerer dermed hvor hun er mest uenig med regjeringen. Astrid Willa Eide Hoem har allerede tilbakelagt en bred politisk karriere. Hun er leder for Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) – som er Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon. Det har hun vært siden 2020, etter å ha vært nestleder i samme organisasjon fra 2018 til […]

Mangler et kulturelt tilpasset hjelpetilbud 

Samiske kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep i oppveksten, får ikke tilstrekkelig kulturelt tilpasset hjelp.

Det har doktorgradsstipendiat Agnete Bersvendsen funnet ut. 

Det var Kilden kjønnsforskning som først omtalte saken. 

Et av de viktigste budskapene Bersvendsen kommer med i sitt pågående doktorgradsarbeid, er at hjelpeinstansene må ta høyde for assimileringspolitikken som samene i mange år har vært utsatt for. 

– De som skal hjelpe, må forstå hvilken rolle fornorskingen har spilt, sier forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Det er hennes nyeste vitenskapelige artikkel som danner grunnlaget for konklusjonen om at samiske kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep i oppveksten, ikke får tilstrekkelig kulturelt tilpasset hjelp. Hun har kommet fram til det ved å intervjue fem samiske kvinner som har opplevd vold og overgrep i oppveksten hjemme, og undersøkt hvordan deres møte med instanser som barnevernet har vært. 

– Å oppleve vold og overgrep i oppveksten, og i tillegg være same, gjør deg ekstra sårbar. Forskning viser at urbefolkning er mer utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Ønsker å tette kunnskapshull

Det er lite forskning på dette området i dag. Derfor ønsker Bersvendsen å tette kunnskapshull. Hun forteller til Kilden kjønnsforskning at det fremdeles finnes lite tilgjengelig kunnskap om hvorfor samer ikke opplever å få tilstrekkelig med hjelp.  

Den første omfangsundersøkelsen om vold i den samiske befolkningen kom i 2015. Her kom det fram at samer er hyppigere utsatt for vold og overgrep enn ikke-samer, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

Mistillit til det offentlige hjelpeapparatet

Kvinnene som Bersvendsen intervjuet, har hatt de samme opplevelsene i møte med det offentlige hjelpeapparatet. 

– Kvinnene fortalte at de hadde forventet å få hjelp. Skolen, familiene og politiet visste om overgrep og omsorgssvikt, uten at noe ble gjort for å hindre det eller hjelpe. Når barnevernet kom inn i livet til tre av dem og overgrepene ble kjent, fortsatte overgrepene i to av tilfellene, forteller forskeren til Kilden kjønnsforskning. 

Bersvendsen forteller videre at kvinnene opplevde det som sårt og skuffende og var fortvilte over at instansene ikke gjorde noe, selv om de visste om forholdene. 

Mistillit mot myndighetene har gått i arv i generasjoner, forteller forskeren. 

– Kvinnene forteller om hvordan de ble formant om å holde seg unna myndighetene gjennom oppveksten. De er blitt fortalt at staten ikke er til å stole på, sier hun.

At kvinnene ikke starter med blanke ark i første møte, er derfor noe hjelpeapparatet bør være klar over, mener Bersvendsen. 

– Alvorlig utfordring

Et helhetlig bilde av samers opplevelser med vold og hjelpen de har fått eller ikke fått, mener Bersvendsen er viktig å få fram. 

– Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheter er det en alvorlig utfordring at Norges hjelpeapparat ikke kan yte tilstrekkelig kulturelt og språklig tilpasset hjelp til samiske voldsutsatte, sier hun til nettstedet. 

Hun mener utfordringene med å innføre kulturell kompetanse i hjelpeapparatet må undersøkes nærmere, tatt i betraktning at det blir etterspurt veldig ofte. 

Finnes ikke et krisesentertilbud

Solveig Bergman, seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, peker på at forskningen til Bersvendsen som har en interseksjonelle tilnærming, er et viktig bidrag til feltet. Hun understreker samtidig at det er enda flere utfordringer. 

– I dag finnes det ikke et tilfredsstillende krisesentertilbud til den samiske befolkningen, sier hun til Kilden kjønnsforskning. 

(+) Holdt på å drikke seg i hjel

Nå er hun takknemlig for hver dag hun lever. Da Gunn-Helen Øye var i midten av 30-årene, var hun på randen av å bli ødelagt av alkoholavhengighet. Nå har hun skrevet bok om å miste kontrollen over alkoholen. Livssmerte ALTSÅ.no møter Øye utenfor Nasjonalmuseet, en plass hun selv liker å frekventere. På de grå, lange […]

Kommisjonen som skal forhindre nye partnerdrap

Den er etterlengtet og hilses velkommen av mange som jobber mot partnervold. I løpet av året skal partnerdrapskommisjonen være på plass.

– En partnerdrapskommisjon vil kunne gå systematisk gjennom og se punkt for punkt hvor en kan gjøre noe annerledes, sier Ane Fossum, leder i Krisesentersekretariatet.

Hun er svært positiv til at det nå skal opprettes en partnerdrapskommisjon.

Tre av de sju drapene som er begått i årets to første uker, etterforskes som partnerdrap. Justisminister Emilie Enger Mehl sier at det går sterkt inn på henne. Hun lover å opprette en partnerdrapskommisjon innen utgangen av 2024. En slik kommisjon skal gjennomgå drapssaker der gjerningspersonen er nåværende eller tidligere partner. Formålet med å gjennomgå disse sakene, er å lære av feil og å videreutvikle arbeidet med å forebygge alvorlig partnervold og partnerdrap.

Det var VG som først omtalte saken

I lys av partnerdrapsutvalget som ble opprettet i 2018, ble det derfor foreslått at det skulle opprettes en “havarikommisjon” for partnerdrap. For to år siden lovet justis- og beredskapsdepartementet at i 2023 skulle kommisjonen være på plass. Da VG spurte Mehl i går om hvor den var blitt av, sa hun at hun ikke visste hvorfor statsrådene før henne ikke hadde tatt tak i det. 

I statsbudsjettet for 2022 bevilget Stortinget 2 millioner kroner til opprettelse av en partnerdrapskommisjon, ifølge Stortinget sine nettsider. Fra 2023 er det årlig satt av en sum på 10 millioner kroner til en permanent partnerdrapskommisjon, ifølge proposisjonen fra regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)— Trygghet for alle. 

– Jo før, jo bedre


Ragnhild Hennum, leder for partnerdrapsutvalget, har tidligere sagt til Dagsavisen at saker om partnervold må prioriteres i det praktiske arbeidet, ikke bare i festtaler. Derfor er hun nå glad for at justisministeren tydelig har uttrykt at de lover at en partnerdrapskommisjon vil være på plass i løpet av året. 

Vil opprettelse av en partnerdrapskommisjon kunne bety noe?

– Ja. Jo før, jo bedre. En partnerdrapskommisjon må til for at en skal lære av partnerdrapene, og bruke lærdommen til å forbedre de ulike offentlige instansenes ressurser til å gjøre noe med det. Kommisjonen er ment til å kunne fungere som en læringsplattform, sier Hennum til ALTSÅ. 

TA LÆRDOM: Ragnhild Hennum, leder for partnerdrapsutvalget som ble satt ned i 2018, er opptatt av at parnerdrapskommisjonens arbeid skal gi lærdom til å forbedre de ulike offentlige instansene, og ikke bare i politiet. FOTO: Universitetet i Oslo.

– Et stort rom for forbedringer

Daglig leder i Krisesentersekretariatet, Ane Fossum, sier til ALTSÅ at partnerdrapsutvalget var veldig tydelige på at de ønsket å få på plass en partnerdrapskommisjon. 

Hun mener nå at det er på høy tid. 

– Drapene i januar har vist oss at her er det et stort rom for forbedringer. Hvis politiet ikke klarer å finne noe feil når de gransker seg selv i slike saker, så er det tydelig at det er noe som skurrer. Da kan en partnerdrapskommisjon gå dette etter i sømmene. 

Fossum legger samtidig vekt på at dette problemet er mye større enn politiet. 

– Vi må også se på tidlig innsats – hvordan vi for eksempel kan hjelpe voldsutøvere til å tåle et samlivsbrudd, triggere som gjerne kan være utløsende for at partnervold og i verste fall et partnerdrap skjer. 

NOE SOM SKURRER: – Hvis politiet ikke klarer å finne noe feil når de gransker seg selv i slike saker, så er det tydelig at det er noe som skurrer. Det sier daglig leder i Krisesentersekretariatet, Ane Fossum, om hvorfor det er viktig at en partnerdrapskommisjon opprettes og kan hjelpe politiet i dette arbeidet. FOTO: Kristine Marie Grøtterud

Lære av systematisk svikt

Jane Dullum har doktorgrad i kriminologi, jobber med spørsmål knyttet til rettsapparatet og vold i nære relasjoner, og var i 2020 prosjektleder for forskningen Velferdsforskningsinstituttet NOVA utførte på omvendt voldsalarm.

Hva kan en nyopprettet partnerdrapskommisjon bidra med? 

– Jeg tenker at det er veldig viktig å gjennomgå de drapene som har skjedd. Da kan vi se om det har vært noen systematiske svikt. Hvis vi gjennomgår historikken i sakene, kan vi lære av det og bruke dette forebyggende i arbeidet med partnervold og partnerdrap. Målsetningen bør være at vi får læringspunkter slik at partnerdrap reduseres. 

Da partnerdrapsutvalget gikk gjennom de 19 partnerdrapssakene som de undersøkte, viste det seg at disse partnerdrapene skjedde etter ett eller flere forvarsler, og at alle ofrene og gjerningspersonene hadde én eller flere levekårsutfordringer.

Hva sier det oss? 

– Det er viktig kunnskap. Spørsmålet om hvordan de har vært ivaretatt av hjelpetjenester, vil være viktig lærdom i partnerdrapskommisjonens framtidige arbeid.

IVARETAKELSE I HJELPETJENESTENE: Jane Dullum sier til ALTSÅ at det vil kunne være viktig lærdom for partnerdrapskommisjonen å se på hvordan både voldsoffer og voldsutøver har blitt ivaretatt av hjelpetjenestene i forkant av partnervold og partnerdrap. FOTO: OsloMet.


Økning i partnerdrap

Tre av de sju drapene som hittil er begått i år, blir etterforsket som partnerdrap. 

Ifølge tall fra VG som har gjort en partnerdrapsstatistikk, er det 15 drap som etterforskes som partnerdrap i 2023. Ifølge statistikken må en helt tilbake til år 2000 for å se lignende tall.

I justiskomiteens arbeid om bedre forebygging og bekjempelse av partnerdrap kan man lese at hvert fjerde drap i Norge er et partnerdrap. De fleste drepte er kvinner, og kvinner har større sannsynlighet for å bli drept av sin nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle enn av noen andre. Komiteen viser videre til at det i syv av ti tilfeller av partnerdrap var registrert partnervold i forkant av drapet. 

8 av 10 med belastende jobber, er kvinner

Mens de fleste som har jobber uten store fysiske og psykiske belastninger, er menn.

Det viser nyere forskning fra Åsmund Hermansen, som i samarbeid med Espen Dahl og Giang Huong Le har sett på omfanget av typer fysiske og psykiske belastninger i ulike yrker. 

Det var OsloMet som først omtalte forskninga. 

Her kan du lese forskningsartikkelen deres, Konstruksjon og validering av en yrkesbelastningsindeks basert på fem norske landsdekkende undersøkelser av levekår på arbeidsmiljø.

Dataene de har analysert kommer fra nesten 44 000 respondenter som har deltatt i fem av Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelser om arbeidsmiljø.

Til OsloMet sier Hermansen at:

– Det nye med disse studiene er at vi for første gang kan benytte informasjon om arbeidsmiljøet i ulike yrker i analyser av registerdata, og dermed undersøke betydningen av arbeidsmiljø for alle sysselsatte i Norge, forklarer forsker Åsmund Hermansen. 

STORE KJØNNSFORSKJELLER: Forsker Åsmund Hermansens studie viser at det er store kjønnsforskjeller i de tyngste yrkene. Foto: Pål Arne Kvalnes

Tunge løft, høye jobbkrav og lite kontroll

Dahl beskriver kjennetegnene til de tyngste yrkesgruppene. 

– Det er yrkesgrupper der man går og står mye i løpet av en dag. Det er tunge løft, høye jobbkrav og lite kontroll over hvordan arbeidsoppgavene utføres, sier han til OsloMet. 

De ansatte har liten mulighet til å disponere tiden, samtidig som kravene til utførelse og effektivitet er høye. 

Dahl påpeker at mange tidligere studier har bekreftet sammenhengen mellom høye krav og sykefravær. 

– En hypotese fra 1970-tallet sier at dersom du har høye krav på jobb og liten kontroll over arbeidssituasjonen, vil du utvikle sykdommer og sykefravær. Det er bekreftet i mange studier, sier han til OsloMet. 

Kvinner har størst fysisk og psykisk belastning

Hermansen påpeker i artikkelen fra OsloMet at: 

– I den andre enden av arbeidsmarkedet, der de fysiske belastningene er høye, det er høye jobbkrav og lite kontroll over egne arbeidsoppgaver, er det motsatt. Her finner vi at åtte av ti er kvinner. Mange menn har tunge fysiske belastninger i arbeidshverdagen sin, mens kvinnene i de mest belastede yrkene både har fysiske belastninger og høye krav og lite kontroll. 

Med høye jobbkrav og lite kontroll øker sannsynligheten for langtidssykefravær – i tillegg til søvnproblemer, angstsymptomer og depresjon.  

– Når du ser hvem som både har fysisk belastende yrker og tunge psykisk belastende yrker er det i all hovedsak kvinner. Psykiske belastninger øker sjansen for en rekke helseutfall som langtidssykemeldinger, angst, depresjon og søvnproblemer, sier Hermansen til ALTSÅ. 

Forskeren kan fortelle at det i hovedsak er sykepleiere, omsorgsarbeidere, servitører og de som jobber i renhold som har denne dobbelte belastningen. 

I “kremjobbene” er 7 av 10 menn

Typiske akademikeryrker er derimot minst fysisk krevende, med lave krav og høy kontroll. 

“Kremjobbene”, hvor 7 av 10 er menn, kjennetegnes av å være minst fysisk krevende, med lavest jobbkrav og høyest grad av kontroll over egne arbeidsoppgaver. 

– Her finner vi advokater, ingeniører, psykologer og folk i akademia, sier Hermansen til ALTSÅ. 

– En dag fylt med stor glede og lettelse

– I denne saken har vi sett et utrolig folkelig engasjement. Med denne seieren står vi i Lofoten og nord enda sterkere sammen, sier fagjordmor Trine Gåsland Rekve. 

Akuttilbudet ved sykehusene i Narvik og Lofoten fredes langt på vei og skal ikke svekkes, melder helseminister Ingvild Kjerkol. Nyheten kom under hennes årlige sykehustale som hun holdt i dag tirsdag fra Haukeland sykehus i Bergen. 

Stor bekymring for nedleggelse

Som ALTSÅ tidligere har omtalt, var det knyttet stor bekymring til at akuttilbudet i Lofoten skulle legges ned. Og det særlig med tanke på at akuttberedskapen for gravide og fødende kunne bli borte. Jordmor Trine Gåsland Rekve uttalte til ALTSÅ at hun fryktet fødende potensielt kunne blø i hjel dersom den akutte delen av Gravdal sykehus i Lofoten ble fjernet. 

Kjerkol hadde et klart krav til Helse Nord-ledelsen i dagens tale, hvor hun sa at regjeringen i planperioden vil opprettholde et fødetilbud, gitt forsvarlig drift. 

– Nå kan vi fortsette å utøve god helsehjelp til de gravide og fødende i Lofoten, se fremover og bo trygt her i noen år til, sier en lettet Rekve. 

– Tatt til fornuft

VG skriver at hovedgrunnen til at Lofoten fredes inntil videre, er en endring i hvordan sykehusene finansieres. 

Direkte hentet ut fra sykehustalen 2024, som helse- og omsorgsdepartementet har publisert på sine nettsider, sa Kjerkol at:

– Vi varsler i dag betydelige endringer i finansieringsmodellen – og vil be Helse Nord gjøre ytterligere beregninger knytta til tilbudene i Narvik og Lofoten, for å kunne komme tilbake til dette allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det vil si at akuttilbudet i Narvik og Lofoten ikke svekkes.

– Endelig har de som styrer landet tatt til fornuft, hørt på tillitsvalgte, brukerne og oss fagfolk og stoppet prosessen slik at akuttberedskapen bevares. 

– Dette er en dag fylt med stor glede og lettelse for folket i Lofoten og Narvik, avslutter Rekve. 

(+) Kvinnelige countrymusikere har gjort sjangeren mer akseptert

Forskere gir kvinnene æren for at country er blitt mer akseptert, og også for å ha beveget sjangeren i en mer sofistikert musikkretning.  Countrymusikk har vært cowboyhatter, enkel musikk med enkle tekster om kjærlighet, utenforskap og musikk. Det har vært forbundet med hvite, amerikanske menn med gitar og sporer på cowboystøvlene. Det var musikk for […]

(+) – En oppdager seg selv på nytt ved å gå av prevensjon

Hvis vi kan forutse når vi er opplagte, når vi er irritable, når vi er blide og når vi trenger tid alene, så blir alt mye enklere. Hvordan få bedre helse, få mer ut av trening, prestere best mulig, hvile best mulig, forebygge utbrenthet, vite når kroppen er i endring, når det er lettest å […]

Et år siden forbudet mot kvinnelige hjelpearbeidere i Afghanistan

– Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Victoria Korsnes Nordli i CARE Norge. Hun forteller at de gradvis har kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan.

I midten av januar i fjor kunne CARE gjenoppta noen av sine programmer. Blant annet ble det åpnet opp for at kvinner kan jobbe innen helsesektoren.

Nordli utdyper:

– Vi har gradvis kunnet gjenoppta prosjektene i alle sektorene som CARE jobber innenfor i Afghanistan. Det gjelder både matsikkerhet, utdanning og levekår. Vi har også noe aktivitet innenfor vann- og sanitærforhold, med noen tilpasninger i implementeringen.

– Afghanistan er rammet av omfattende  humanitære kriser de siste årene. Svært mange lever med matusikkerhet eller mangel på utstyr til å håndtere kalde vintre, og er avhengige av nødhjelp. Derfor var det avgjørende at vi – og andre humanitære organisasjoner – kunne fortsette vårt arbeid i landet, sier Nordli.

Hun kom nylig hjem fra en reise i Afghanistan, der hun besøkte noen av CAREs programmer i landet.

– Det gjorde sterkt inntrykk på meg å snakke med folk som virkelig står på for å skape et godt liv for seg og familien, i en ekstremt vanskelig situasjon. Det finnes fortsatt lyspunkter, sier Nordli.

KRITISK DEL: – Våre kvinnelige kollegaer er en kritisk del av vår organisasjon og vårt programarbeid. Vi ble nødt til å midlertidig stanse vårt arbeid i desember i fjor. Vi kan ikke levere nødvendig nødhjelp uten dem, sier Victoria Korsnes Nordli, seniorrådgiver i CARE Norge og landansvarlig for Afghanistan. FOTO: Care Norge

6 av 10 omkomne i jordskjelv er kvinner

I oktober ble Herat-provinsen vest i Afghanistan rammet av tre jordskjelv i løpet av bare åtte dager. Alle jordskjelvene hadde en styrke på 6,3 på Richters skala. Rundt 3.000 mennesker mistet livet i jordskjelvet. Mer enn 40.000 hus ble ødelagt. Nå bor tusenvis av familier i midlertidige boliger og telt, hvor de lever med iskalde vintertemperaturer.

Jordskjelvet rammet kvinner spesielt hardt – 6 av 10 omkomne er kvinner. Behovene til kvinner og jenter er derfor spesielt store, og dette er en prioritet for CARE også i responsen på jordskjelvene.

– Afghanske kvinner har ikke lenger lov til å ta høyere utdanning. De har begrenset bevegelsesfrihet, og det er begrenset hva slags arbeid de kan ha utenfor hjemmet. Mange befant seg inne i husene da de raste sammen, og flertallet av de sårede er kvinner. Det blir også vanskeligere for kvinner å få den hjelpen de trenger når kriser rammer, sier Nordli.

Humanitære behov nådd nye høyder i 2023

De humanitære behovene i Afghanistan har lenge vært store, og nådde nye høyder i 2023. I en briefing til FNs sikkerhetsråd i slutten av desember kom det fram at mer enn 29 millioner mennesker nå trenger nødhjelp. Det er én million mer enn i starten av 2023, opplyser CARE i en pressemelding.

På sporet av ny behandling mot svangerskapskvalme

Hvorfor blir kvinner kvalme av å være gravide? Nå har forskere funnet svaret.

I den nye studien, publisert i tidsskriftet Nature, peker forskere på et hormon som heter GDF15. Dette hormonet er selve årsaken til svangerskapskvalme, mener forskerne som blant annet er fra University of Cambridge i Storbritannia. De tror gravide kan slippe å bli kvalme hvis kvinnene blir eksponert for dette hormonet før de blir gravide. Det er nemlig to forhold som avgjør hvor kvalm den gravide blir, ifølge forskerne. Den ene er hvor mye av dette hormonet fosteret produserer. Den andre handler om i hvilken grad kvinnen har vært eksponert for hormonet før hun ble gravid. Det var forskning.no som først omtalte studien.

– Fantastisk viktig funn

Malin Eberhard-Gran er samfunnsmedisiner og professor ved Universitetet i Oslo og Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning. Hun sier til forskning.no at:

– Når kvinner blir syke og man ikke vet hva årsaken er, og man ikke kan sette fingeren på det, så blir det fort avfeid med at det handler om andre ting enn rent biologiske fenomen. Derfor er denne studien så veldig velkommen. Selv om vi har en ganske lang bit igjen før vi har en medisin, så sier denne studien noe om virkningsmekanismene. Dette er fantastisk viktige funn.

En mulig genetisk kobling mellom GDF15 og svangerskapskvalme er noe forskerne har vært på sporet av i flere år, sier Ebelhard-Gran til forskningsnettstedet.

– Men det at de knytter det til fosterets produksjon av GDF15, er ikke noe som har vært publisert tidligere. Så dette er veldig spennende, sier hun til forskning.no.

Mengden med GDF15 avgjør kvalmen

Svangerskapskvalme har en sammenheng med at morkaken produserer GDF15. Det påvirker morens hjerne og forårsaker kvalme og oppkast. Det skriver University of Cambridgde i en pressemelding.

Forskerne har i den nye studien kombinert studier av gravide kvinner og studier i celler og mus. Slik har de forsøkt å forstå hvordan det hele henger sammen.

Konklusjonen er at graden av svangerskapskvalme hos en kvinne er avhengig av hvor følsom hun er for GDF15-hormonet kombinert med hvor mye av dette hormonet fosteret produserer inni magen hennes.

Studien har funnet ut at kvinner som normalt har lave nivåer av GDF15 i blodet, har en høyere risiko for å utvikle alvorlig svangerskapskvalme.

Et skritt nærmere effektiv behandling

Marlena Fejzo er forsker ved University of Southern California og en av forskerne bak studien. Hun opplevde selv å få en ekstrem svangerskapskvalme da hun var gravid.

– Nå som vi forstår årsaken til hyperemesis gravidarum, er vi forhåpentligvis et skritt nærmere å utvikle effektive behandlinger så andre mødre slipper å gå gjennom det jeg og mange andre kvinner har opplevd, sier hun til forskning.no.

Det er flere som har tro på at den nye kunnskapen vil føre til fremtidig behandling. Professor Stephen O’Rahilly ved University of Cambridge sier dette til forskning.no:

– Å vite dette gir oss en pekepinn på hvordan vi kan forhindre at dette skjer. Det gjør oss også mer sikre på at det å hindre GDF15 fra å få tilgang til sin svært spesifikke reseptor i morens hjerne til slutt vil danne grunnlaget for en effektiv og sikker måte å behandle denne lidelsen.

(+) – Det er ingen tvil om at et helt liv som aktivist setter seg i kroppen

ILDSJELENS JULEØNSKER: –  I år synes jeg det er en selvfølge at man gir støtte til en veldedig organisasjon som jobber direkte med menneskerettighetsbrudd og utdanning av barn i kriserammede områder.  Selv driver hun to organisasjoner, hvorav den ene har fått inn 50 lastebiler med livsviktig hjelp til Gaza. Vi har tatt en prat med […]

(+) – I denne jævlige situasjonen gir vanlige folk meg håp

ILDSJELENES JULEØNSKER: – På tampen av 2023 ser vi veldig godt at verden har nok å streve med. Jeg tror den eneste farbare veien videre er mindre individualisme og mer fellesskap. Hun har denne høsten både utforsket kjærligheten med sin nye partner og fulgt de grufulle bildene og utviklingen på Gaza. – Jeg føler at […]

– Å beholde abortnemnder er overformynderi

Det sier Kvinnefrontens leder Cathrine Linn Kristiansen. Hun reagerer særlig på at flerlingabort, også kalt fosterantallsreduksjon på fagspråket, fortsatt er foreslått behandlet i abortnemnd. Og at det følger med krav om obligatorisk veiledning i saker som gjelder nettopp dette.

 – I 2019 fikk Solberg-regjeringen ved KrF gjennomslag for å fjerne denne muligheten. Det betød en innskrenkning av abortloven. Det er uforståelig at abortutvalget vil fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt flerlingabort. Og ikke anerkjenner utgangspunktet for en abortlov, nemlig at kvinner skal bestemme når og hvor mange barn de vil ha. Det var dessuten kun et lite flertall for det i utvalget, med 7 mot 6 stemmer.

– Å gå gravid med flerlinger er betegna som et høyrisikosvangerskap. Ingen skal tvinges til å gjøre det, mener Kristiansen.

– Det er også overraskende at utvalget foreslår krav om obligatorisk veiledning ved flerlingabort. Det er nesten ingen andre veiledninger i helsetjenesten som er obligatoriske, verken svangerskapsoppfølging eller barnevaksinasjonsprogrammet, understreker Kristiansen.

Fosterets verdi er et individuelt spørsmål

Lederen i Kvinnefronten reagerer også på forslaget om at det skal inn en jurist i opprettelsen av fem til ti nye abortnemnder. Målet med de nye nemndene er å styrke rettssikkerheten til de som søker abort etter uke 18.

– Forslaget om å ha med en jurist, en person med helsefaglig kompetanse og en lege som leder, er nytt i abortnemnda. Betyr omorganiseringa at det blir vanskeligere å få innvilga abort, at det kan bli mer byråkrati og at det kan ta lengre tid? Når en justifiserer noe, hva betyr det for kvinnen? Det gjenstår å se, påpeker Kristiansen.

På hvilke andre måter mener du at vi skal kunne ivareta fosterets menneskeverd hvis grensen til selvbestemt abort blir utvidet til uke 18?

– Jeg synes ikke at det er vi som skal bestemme om fosteret har verdi eller ikke. Det er det kvinnen som skal gjøre. Det er ikke et samfunnsspørsmål, det er et individuelt spørsmål.

Virkelighetsfjern abortdebatt

Kristiansen er positiv til forslaget om et enklere abortforløp og utredning av hvordan abort kan gjøres utenfor sykehus. Det kan for eksempel være å få utført abort gjennom veiledning av fastlege, hos en lokal helsesykepleier eller jordmor i kommunen.

– Vi håpet at forslaget om at abort kan tas utenfor sykehus skulle være noe utvalget innstilte på. Det handler blant annet om at Norge er et langstrakt land og at mange i dag må reise i timevis for abort.

Dette er likevel noen av de ytterst få lyspunktene fra dagens utredning i abortuvalget, ifølge Kristiansen.

– Jeg synes måten vi snakker om abort på er virkelighetsfjern. Det er så mye skyld og stigma rundt abort, og det er noe som bidrar til at dagens syn på abort opprettholdes. I virkeligheten er abort en helt vanlig kvinnelig erfaring som en har i løpet av et liv. De fleste kvinner kjenner en lettelse når de slipper å gå gravid med et uønsket svangerskap.

– At det må finnes en egen lov som må regulere svangerskapsbrudd viser hvilken mistillit samfunnet har til at vi kvinner tar gode valg for oss selv og vår egen kropp. Norge er et verdikonservativt land, og det kommer godt til uttrykk i lovgivningen vi har i dag. Å opprettholde ideen om nemnd, når all forskning viser at den ikke fungerer, er en pseudo-løsning der de som egentlig er imot abort kan si at de toer sine hender og «tar vare på fosterets rettsvern».

Ønsker en mer moderne abortpolitikk

Kvinnefronten ønsker en mer moderne abortpolitikk, fri fra tradisjonelle og religiøse hensyn.

– Målsetningen med abortpolitikken er at det skal tas så mange aborter som det er behov for, mener Kristiansen.

Kristiansen mener at konklusjonene til abortutvalget i dag fortsatt tyder på at samfunnet mener at en tredjepart skal komme inn og bestemme i kvinnenes liv.

– Å fortsette å fjerne muligheten til selvbestemt fosterantallsreduksjon, kreve obligatorisk veiledning i slike saker og å beholde ordninga med abortnemnder er overformynderi.

– Abortutvalgets utredning viser at samfunnet fortsatt umyndiggjør kvinnen, avslutter Kristiansen.

Frykter mer abortpress på kvinner

– Abortutvalget hadde ingen gode argumenter for hvorfor fosteret først skal få en stemme i uke 18, sier Maria Elisabeth Selbekk i organsiasjonen Menneskeverd.

Det første Maria Elisabeth Selbekk bet seg merke i under fremleggelsen av abortutvalgets utredning på pressekonferansen i dag, var endringen av grensen for selvbestemt abort. Selbekk er konstituert generalsekretær i Menneskeverd.

– Radikal svekkelse av fosterets rettigheter

– Det er spesielt at utvalget går inn for å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Vi i Menneskeverd har vårt primærstandpunkt om at fosteret har menneskeverd helt fra befruktningen, og derfor også krav på vern i lovverket. Abortloven slik den er i dag, med selvbestemmelse de tolv første ukene, avveier hensynet til både kvinnen og fosteret. Hvis loven blir endret på dette punktet, vil det bety en radikal svekkelse av fosterets rettigheter. Med en utvida abortlov svekker det retten til liv for de ufødte. Å frata ufødte retten til vern fram til nesten halvgått svangerskap, vil være stikk i strid med den kunnskapen vi har om fosteret, dets utvikling og fosterets menneskeverd.

Ingen god begrunnelse for utvidelsen

Hun mener at utvalgslederen ikke ga noen god begrunnelse for utvidelsen, utenom at kvinnenes selvbestemmelse må veie tyngre. Konklusjonen til Selbekk er at det er en radikal svekkelse av fosterets rettigheter og stilling i lovverket.

– Utvalgsleder Kari Sønderland ga ikke noen gode argumenter for hvorfor fosteret først skal få en stemme i uke 18. Det er ingenting spesielt som skjer ved uke 18 som tilsier at fosteret skal gå fra ingen beskyttelse i lovverket til større beskyttelse. Vårt motsvar er at med tanke på fosterets utvikling i denne fasen og i et samfunn som Norge, hvor en gir stadig flere grupper menneskerettigheter, så burde også rettighetene til fosteret slå inn på et mye tidligere tidspunkt.

Frykter flere aborter

I møte med abortutvalget har Menneskeverd vært opptatt av aborttallene, forteller Selbekk.

– Det er ingen som kan vite hvordan en økt abortgrense kan slå ut i Norge. Det som er foruroligende her til lands, er at aborttallene har økt. Vi frykter at aborttallene kan fortsette å øke.

Hun legger til at:

– Det å gjennomgå en abort blir stadig tyngre og vanskeligere jo lenger en venter. Mange kvinner er usikre, og at en da har lengre tid til å tenke seg om, kan gjøre at kvinner utsetter valget. I tillegg er vi opptatt av de kvinnene som opplever abortpress og som opplever 12-ukersgrensen som en skanse og en trygghet mot abortpress. Den skansen vil forsvinne dersom grensen for selvbestemmelse utvides.

ØKTE ABORTTALL: Maria Elisabeth Selbekk i Menneskeverd frykter at aborttallene skal fortsette å øke dersom forslaget om å utvide grensen på selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18 vedtas. FOTO: Privat

– Mer enn kvinnen og selvbestemmelse

Hva med kvinnenes rett til å bestemme over egen kropp?

– Menneskeverds utgangspunkt er at abort er et etisk dilemma. Det gjenspeiles også i hele lovgivningen. Dersom det ikke var et etisk dilemma, hadde en heller ikke trengt en abortlov eller en regulering av aborter. En abort involverer alltid to parter: Kvinnen og fosteret. I spørsmålet om abort står kvinnens rett til selvbestemmelse mot fosterets rett til liv. En abortlov vil derfor måtte veie disse to hensynene eller rettighetene opp mot hverandre. Ved et ønske om abort går en rettighet, selvbestemmelse, utover en annens rettighet, fosterets rett til liv. Menneskeverd vil derfor fremheve at fosterets rett til liv bør veie tungt. En kvinnes rett til å bestemme over egen kropp er selvfølgelig viktig, men abort vil alltid dreie seg om mer enn kvinnen og selvbestemmelse. Det er to liv, hvor begge hensyn må ivaretas så langt det er mulig. 

Mandatet gjenspeiler regjeringens uenighet

Organisasjonen Menneskeverd har vært med å nominere to av utvalgets medlemmer. Den ene er jordmor Kristin Holanger Bodenstein og den andre er professor i medisinsk etikk og bioetikk, Morten Magelssen.

Det er flere som har tatt til orde for at abortuvalget har hatt et for snevert mandat, blant annet tidligere høyesterettsdommer Karin Bruzelius, som selv var med på å arbeide utkastet til abortloven i 1978. Hun sa i et intervju i Klassekampen i går at hun tror at ingen i kvinnebevegelsen ble nominert fordi de langt på vei ønsker en liberalisering av loven. Hva tenker du om det? 

– Menneskeverd har ingen innvendinger mot utvalgets mandat, men mener det gjenspeiler alvorligheten som ligger i abortloven. Mandatet gjenspeiler nok også at de to regjeringspartiene er uenige om abortgrensen og nemndene, påpeker Selbekk.

Klare kjønnsforskjeller i alderdommen

Kvinner opplever oftere tap av sine nære, og de har flere overganger på veien fra frisk og fungerende til gammel og dårlig fungerende.

Det er hovedfunnet i en ny studie fra OsloMet som har kartlagt ulike overganger som er typiske for alderdommen. Nærmere bestemt har de undersøkt i hvilken grad kjønn, utdanning og formue har betydning for når, og hvor mange, overganger eldre personer gjennomgår.

– Vi så at kvinnene opplevde flere overganger enn menn, og at kjønnsforskjellene økte med økende alder. Forskjellene var altså større blant de mellom 80 og 84 enn blant de mellom 70 og 74, utdyper Katharina Herlofson, som er en av forskerne bak studien.

– Et av de viktigste funnene i studien er at kjønnsforskjellene øker med økende alder, forteller Herlofson.

Dataene i studien er basert på 1700 deltakere bosatt i hele landet, som ble intervjuet i to omganger med ti års mellomrom, i 2007 og 2017. De har tatt utgangspunkt i deltakere som var mellom 60 og 74 år gamle i 2007 og fulgt dem frem til 2017 da de var mellom 70 og 84.

Kjønn og lønn spiller inn

Studien fra Velferdsforkningsinstituttet NOVA ved OsloMet viser at både kjønn og lønn spiller inn på alderdommens overganger, som det å bli pensjonist og tapet av nære og kjære.

– De med høy sosioøkonomisk status har en tendens til å oppleve overgangene noe senere i alderdommen. Det kan virke som at de i større grad klarer å utsette overgangene, sier Herlofson.

– Men vi vet ikke om kjønnsforskjellene er større blant dem med lavere sosioøkonomisk status. Det vil si om forskjellene mellom kvinner og menn er større blant de med lavere utdanning og formue enn blant de med høyere sosioøkonomisk status.

Lite forskning på livsløpsoverganger hos eldre

Herlofson sier at det er gjort mye forskning på overganger tidligere i livet, men lite på livsløpsoverganger hos eldre mennesker.

– Livsoverganger hos eldre mennesker er preget av tap av roller, sier hun og utdyper:

– Det handler for eksempel om å miste rollen som yrkesaktiv, som partner og som deltaker i ulike aktiviteter. Det har blitt påpekt at de sosiale rollene i eldre år er preget av å være vage fordi det ikke er noen klare forventninger knyttet til dem, som for eksempel til pensjonister.

Hun påpeker at livsoverganger som overgangen til pensjonisttilværelsen, tap av nære familiemedlemmer og av funksjonalitet kan ha stor betydning for eldre og deres livskvalitet. Og for en del inntreffer denne type hendelser tidligere enn man kanskje har trodd.

OVERRASKET: Forsker Katharina Herlofson ble overrasket over hvor mange som hadde opplevd livsoverganger i relativt tidlig alderdom. FOTO: OsloMet

Overrasket over livsoverganger i tidlig alderdom

Herlofson ble overrasket over hvor mange som hadde opplevd livsoverganger i relativt tidlig alderdom.

– I dag er det mye prat om aktiv aldring, og eldre mennesker oppfordres av politikerne til å ta ansvar for sin egen alderdom. Men vår studie tyder på at noen eldre er bedre rustet til å leve en god og aktiv alderdom enn andre, sier hun.

– Den mest typiske overgangen i fasen fra 60 til 74 er naturlig nok overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist. Dette er ikke nødvendigvis en overgang som medfører økt sårbarhet, ifølge Herlofson.

Hun påpeker på den andre siden at det like fullt er en stor overgang.

– Hverdagsrytmen blir totalt endret og den daglige kontakten med mennesker du traff på jobben hver dag opphører.

«Kvinner lider, menn dør»

Kvinner går også gjerne av med pensjon tidligere enn menn.

– En årsak til dette er at kvinner er tilbøyelige til å koordinere yrkesavgangen sin med mannen som er eldre, sier Herlofson.

«Kvinner lider, menn dør,» er en av oppsummeringene fra forskeren.

– Menn har i snitt færre sykdommer, men en større tendens til å dø av de sykdommene de får. Mens kvinner lever lenger med de plagene og sykdommene de rammes av.

Derfor er det også sånn at kvinner i større grad enn menn opplever å miste partneren, forteller Herlofson.

– Av samme grunn blir kvinner oftere omsorgsgivere, fordi de er yngre enn mennene sine og lever lenger.

– Viktig innspill i debatten om eldres liv

– Overganger som er typiske for eldre år kan ha betydning for den videre aldringsprosessen og for muligheten til å ha en frisk og aktiv alderdom slik myndighetene oppfordrer til. Derfor tenker jeg at vår forskning er et viktig innspill i debatten om eldres liv.

– Det er viktig å være klar over at ulike grupper stiller ulikt. Det er nok ganske mye lettere å ta ansvar for egen alderdom hvis du ikke har noen særlige helseproblemer, lever i et parforhold og har god økonomi, avslutter Herlofson.

Splittelse i abortutvalget

Abortuvalget er splittet på selvbestemmelsestidspunktet. Noen mener at dagens abortgrense ved uke 12 skal bestå, mens andre i utvalget har et ønske om en grense fram til uke 18. Torsdag legges forslag til ny abortlov fram. Abortutvalgets leder Kari Sønderland sier til tv2.no at utvalget er splittet om selvbestemmelsestidspunktet, noe som betyr at et mindretall […]

(+) Frykter fødende kan blø i hjel

Akuttberedskapen på det eneste sykehuset i Lofoten kan bli lagt ned. – Som å gå 50 år tilbake i tid med fødselsomsorg og kvinnehelse, sier jordmor Trine Gåsland Rekve. – Om de foreslåtte kuttene blir vedtatt, går det ikke bare ut over tryggheten til de 200 gravide i Lofoten i året, men all trygghet i […]

(+) – Det er akkurat som at de ikke har eksistert 

– Etter å ha studert ved noen av de mest anerkjente musikkutdanningene i Norge og utlandet, har vi knapt vært borti kvinnelige komponister. Det sier Marit Sehl, som sammen med Monica Tomescu-Rohde står bak det nyoppstartede plateselskapet Frøya Productions. Med sine erfaringer har de nå gjort det til sitt mål å fremme kvinnelige komponister.  1. […]