KRISE: Krise med stor K er å måtte tråkke over døde barn for å gi den siste paraceten til et annet barn, før du amputerer det barnets bein uten bedøvelse, skriver Kine Marianne Berglund. FOTO: Simen Strøm Braaten

Reis deg opp, lille menneske
Publisert:

Jeg blir glad når jeg vekkes av ungene mine på natta nå for tida, fordi jeg får muligheten til å bekrefte at her er hvert fall to barn i verden som er trygge og har det bra.

Dette er et debattinnlegg. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende en e-post til redaktor@altsa.no.

Jeg skulle ønske vi kunne ha restarta verden da klokka slo tolv natt til 1. januar 2024.

Siden det ikke er så enkelt, sitter jeg her og lurer på hva som skal til? Hva skal til for at verdens ledere drar seg ut av den byråkratiske, diplomatiske hengemyra, kaller et folkemord for et folkemord og sier «Israel, stopp! Våpenhvile nå!»

De siste månedene har jeg sett videoer av døde, lidende, gråtende og desperate mennesker daglig. Hver gang tenker jeg; det her er det verste jeg har sett! Så kommer neste video og jeg tenker akkurat det samme.

Krise, med stor K 


Som helsearbeider kjenner jeg på en enorm maktesløshet overfor mine kollegaer i Gaza, som står i en krisesituasjon uten sidestykke. Vi i Helse-Norge er flinke til å bruke ordet krise, men for helsearbeiderne i Gaza må ordet defineres på nytt. Krise der er å måtte tråkke over døde barn for å gi den siste paraceten til et annet barn, før du amputerer det barnets bein uten bedøvelse. For ikke å snakke om at alt skjer i lokaler uten strøm, vann eller utstyr.

Jeg har med egne øyne sett hva bomber og hvit fosfor gjør med en menneskekropp. Da de første ukrainske soldatene kom til norske sykehus i 2022, var jeg på jobb på St. Olavs Hospital. Bruken av hvit fosfor var ikke lov da, det er ikke lov nå. Men både Russland og Israel setter seg selv over internasjonal lov. Eneste forskjellen er at Israel får ikke i nærheten av de samme internasjonale reaksjonene og sanksjonene fra verdens ledere som Russland har fått.

Jeg er smertelig klar over at menneskerettigheter og krigens folkerett har blitt brutt før, og kommer til å bli brutt igjen. Men når Leger Uten Grenser sier at situasjonen i Gaza er ulikt alt de hittil har sett av kriser, synes jeg vi skal høre etter. De vet hva de snakker om.

Det kunne ha vært meg

Som mor har bildene fra Gaza truffet meg hardt rett i hjertet. Alle mennesker som har barn, vet hva jeg snakker om. Den lille jenta med brannskader over hele kroppen kunne vært min datter. Den lille gutten som ligger drept i gata ved siden av pappaen sin kunne vært min sønn. Kvinnen i blått med den lille hvite bylten på fanget kunne ha vært meg. Det er ikke selvforsvar å angripe barn, ingen dehumaniserende retorikk kan få meg til å mene noe annet.

Jeg blir glad når jeg vekkes av ungene mine på natta nå for tida, fordi jeg får muligheten til å bekrefte at her er hvert fall to barn i verden som er trygge og har det bra.

Et kaos av følelser

Selv om jeg kan velge å se på situasjonen gjennom perspektivet av å være helsearbeider eller mamma, trengs kun perspektivet av å være menneske for å trigge følelseskaoset. 

Jeg blir sint når jeg leser at Israel mener Hamas startet krigen med angrepet 7. oktober, når hele verden vet at konflikten og okkupasjonen har pågått i mange, lange år. Jeg skammer meg over å leve i en verden som har latt Israel bombe Gaza så sønder og sammen at det ser annerledes ut ifra verdensrommet. Jeg føler meg maktesløs over at verdens befolkning demonstrerer igjen og igjen uten at verdenslederne griper inn. Jeg kjenner på en helt overveldende følelse av sorg for mennesker jeg aldri har møtt, og som jeg nå heller aldri kan møte, fordi de er drept. Meid ned av en mengde bomber proporsjonalt større enn hva de allierte styrkene slapp på Tyskland under 2. verdenskrig. Sist, men ikke minst kjenner jeg på frykt for hvilken presedens disse grusomhetene setter for framtida. Er alt lov nå? Er ingenting hellig?

Mantra for det nye året

Siden 7. oktober har jeg truffet mange som er passive i møte med andre menneskers lidelse. Dette kommer ikke av ondskap, heller avmakt, men vi kan ikke være passive nå.

Det som holder meg gående, er ildsjelene, hverdagsaktivistene, sivilsamfunnet som reiser seg og sier ifra. Baristaen som kommenterte palestinaskjerfet mitt og fortalte om hvor hun hadde fått sitt eget. Gjengen i Palestina-teltet i Oslo som holdt ut i det lengste, til tross for trakassering og kaldt vintervær, til de ble båret bort av politiet for sin fredelige demonstrasjon. Alle menneskene på Instagram som aktivt jobber imot Meta sin shadowbanning av journalister i Gaza, og som deler informasjon så verden skal se nøyaktig hva som foregår innenfor blokaden. Kollegaene mine som arrangerer #NotATarget-demonstrasjoner, de som matcher frustrasjonen, sorgen og engasjementet mitt. Håpet verden trenger nå ligger i disse menneskene. Vi kan ikke restarte, men vi kan heller ikke gi opp.

Gjennom desember så jeg på julekalenderen Snøfall på NRK med barna mine. Introsangen har blitt mitt mantra for det nye året.

Reis deg opp,

lille menneske

Det går fint

skal du se

Førr detta mørke

som hold deg nede

Du skal overvinne det.

Dette er en åpen sak. Vi trenger imidlertid abonnenter for å kunne fortsette å lage skikkelig bra kvinnerettet innhold.

Kjøp et abonnement her - og få tilgang på alle sakene bak betalingsmur. ALTSÅ tar kvinner på alvor!

Kjøp abonnement her