FRYKTEN: Sigrid Bonde Tusvik har én gang kjent på frykten av å ikke være trygg i eget hjem. Hun tenker på dem som kjenner på det hele tiden.

Det svake kjønn
Publisert:

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid.

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Vil du delta i debatten, send en e-post til  redaktor@altsa.no.

En gang jeg var alene i leiligheten min og min daværende kjæreste var på utenlandsreise, fikk jeg en ekkel følelse. Den mannen som stod utenfor oppgangen, i den lille veistubben der borettslaget lå, så mistenkelig mye opp mot min leilighet. Jeg bodde i samme bygård som Hadia Tajik, som da var minister. Den mest trua ministeren vi har hatt, mest sannsynlig, så det var stadig sivilt politi og svarte biler som stod på tomgang utenfor porten vår, til naboene i første etasjes store vrede. Men ministre må passes på på tomgang, det er omtrent grunnlovsfestet, tror jeg.

Men denne mannen hadde sittet i bilen sin i flere dager og ikke blitt flyttet på av politiet. Med andre ord kanskje ikke en trussel mot vår norske, kvinnelige minister med minoritetsforeldre.

På den tiden hadde jeg skrevet en kronikk som gjorde at jeg var svært upopulær blant trollene på lukkede facebookgrupper, men det slo meg først den fjerde dagen at denne mannen fulgte med på meg.

En alfahann til unnsetning

Og redselen som kom da jeg forstod dette, var ubeskrivelig. En panikk du sikkert får hvis det brenner overalt rundt deg. Du føler deg fanget. Heldigvis har jeg fine mannlige venner. Så jeg ringte den mest alfahannete i komikergjengen og ba om hjelp. Han var ikke vond å be. Han møtte opp med rak rygg og tyrenakke, banka på bilvinduet til mannen. Pekte på meg og sa: Hold deg unna henne, ellers finner jeg deg igjen. Fyren la seg på gasspedalen og forsvant.

Jeg er evig takknemlig for at det endte slik. Det er det nærmeste jeg har kommet å føle meg utrygg i eget hjem, hittil i livet. 

Truet av en som elsker deg

Tenk deg hvis det er din nærmeste som truer deg. En du har elsket. En som elsker deg fremdeles, sykelig og farlig. En gal mann, hadde vi kalt det før i tiden. En syk mann, sier vi nå. En voldelig mann, som det alltid bør kalles.

Det å være svakere enn et annet kjønn, tror jeg aldri en mann vil forstå hvordan føles. Vi kvinner vet at vi fysisk er underlegne en sinna mann. Nesten alltid. Og hvert fall hvis denne mannen vil deg vondt, vil kontrollere deg og aldri vil stoppe med det.

For noen måneder siden hadde jeg en samtale med filmregissør Mona Hoel om filmer hun har laget opp gjennom åra. Hun har gang på gang laget filmer om vold i nære relasjoner. Hennes siste film Natt tar et virkelig oppgjør med problematikken.

Ville fikse det selv

Den handler om en lege med to barn som anmelder mannen for vold. Det er en ganske så tørr, lang scene fra rettssaken, så naken og stusslig bare et tinghus klarer å få til. Det er kun de to, legen og den voldelige mannen, hver sin advokat og en dommer. Det er så ekte og ekkelt. Og ikke minst så tankevekkende. Og spørsmålene legen får om hvorfor hun ikke har anmeldt denne mannen før, er også voldsomt tankevekkende. For hun svarer: Jeg hadde lyst til å fikse ham selv.

Jeg tror dette er mye av problemet rundt vold i nære relasjoner. Det er så skamfullt og nedrig å bli banka opp. Særlig hvis du ser på deg selv som et ressurssterkt, oppegående menneske. Du vil ikke synke så dypt at du vil si fra til noen. Du skammer deg voldsomt. Ikke minst hvis du har barn med mannen. For han er halvparten av genene inni barna dine.

Som Mona Hoel sa til meg: Volden i Norge er ikke synlig. Den er inni husene til folk.

Smak litt på den. Volden her i landet skjer stort sett ikke ute på gata. Det barker ikke sammen store folkegrupper, selv om ungdomsgjengkriminaliteten kan få en til å tro noe annet. Hverdagsvolden er lukket inne. Den holdes skjult. Og det er ofte langt til naboen. Vinterstid kan det gå uker mellom hver gang vi møter folk. Da kan mye ha skjedd innenfor husets fire vegger.

Reiser seg opp av skammen og ber om hjelp

Statistikken viser at i sju av ti tilfeller der kvinner blir drept av sine partnere eller ekspartnere, har de bedt om hjelp på forhånd. Når kvinner har turt å reise seg opp fra sin egen skam, og til slutt gått til noen og sagt fra, skal vi huske på hvor lenge de har holdt ut først. Hvor lenge de har prøvd å fikse det selv. Hvor mange ganger de har tilgitt. Hvor mange de har holdt det skjult for. 

Vi kan godt kritisere myndighetene for å ha et elendig system når det kommer til vold i nære relasjoner. Både menn og kvinner trenger beskyttelse, for kvinner er også voldsutøvere. Men vi skal også huske på at vi skal være den nysgjerrige nabokona som tør å blande oss, tør å stille spørsmålene. Kanskje tannlegen din ikke har det så bra? Kanskje fastlegen skjuler en mørk hemmelighet.

Vi skal være han kompisen som spretter opp og kommer og skremmer bort skumle menn, uten å bruke vold.

Så får politikere og jurister skamme seg over at det er altfor mange liv som har gått tapt og at vi ikke har turt å smykke voldsmenn med voldsalarm.

Vi er lei av å være det svake kjønn.

Dette er en åpen sak. Vi trenger imidlertid abonnenter for å kunne fortsette å lage skikkelig bra kvinnerettet innhold.

Kjøp et abonnement her - og få tilgang på alle sakene bak betalingsmur. ALTSÅ tar kvinner på alvor!

Kjøp abonnement her