– Jeg var hun som kom fra utlandet og dukket opp på foreldremøter

Publisert: 6. juli 202311. juli 2023

Tekst og foto: Tove K. Breistein

Da folk fikk vite at Anjas sønn bodde hos faren, var reaksjonen enten at hun var en kynisk karrierekvinne, eller at de lurte på hvilken diagnose hun hadde. 

Anja Annesdatter Riiser
Landdirektør i Palestina for Norsk Folkehjelp
Tøyen, Oslo

Jeg ble mamma tidlig, 22 år. Han var ikke planlagt, men høyt elsket. Jeg skulle egentlig bli jurist, men åtte uker inn i studiet ble jeg gravid. Foreldrene mine var nok ikke så glad for forholdet jeg hadde med faren, og tenkte med bekymring på hvilken retning jeg var på vei i. Men de bestemte seg for at jeg nok skulle få det til.

HADDE LYST TIL Å REISE

Da sønnen min ble født, var jeg hjemme i ett år før jeg begynte på studier igjen. Fra statsvitenskap var det kjapt på vei mot internasjonal politikk. Etter en kveld med en venninne som akkurat hadde kommet tilbake fra Bosnia, hvor hun hadde dokumentert krigsforbrytelser, tok jeg kontakt med Amnesty. 

Jeg har alltid vært opptatt av verden der ute. Jeg er eventyrsøkende og uredd. Etter en master i menneskerettigheter arbeidet jeg i Utenriksdepartementet og så i Kirkens Nødhjelp, men hele tiden hadde jeg sønnen min. Jeg hadde lyst til å reise ut, men siden jeg delte omsorgen med faren, kunne jeg ikke ta ham med.

DEPRESJON ETTER FØDSEL

Jeg strevde med fødselsdepresjon etter at jeg fødte, og mistet all selvtillit rundt det å være mamma. Livet mitt har vært todelt. Jeg har en side som er sårbar, og så har jeg en annen side hvor jeg fremstår som utilnærmelig. 

Den mørke siden min har tatt over i perioder. Det har dempet seg med årene. Jeg er mer tilgivende overfor meg selv. Jeg har mindre uro i kroppen og mindre selvfordømmelse. Mye av det jeg har opplevd, skulle jeg ønske jeg hadde sluppet. Men det er en del av meg, og forhåpentligvis gjør det meg til et mer romslig menneske. 

MOREN FRA UTLANDET

Fra sønnen min var fire år til han ble tolv bodde han hos sin far i Sverige. Jeg kjørte fram og tilbake, og det tok tid å forsone seg med at han bodde hos faren sin. I alle nye situasjoner kom det fram på et tidspunkt at jeg hadde barn. Da de fikk vite at han bodde hos faren, var reaksjonen enten at jeg var en kynisk karrierekvinne, eller at de lurte på hvilken diagnose jeg hadde. 

Jeg vet at flere av lærerne til sønnen min syntes det var vanskelig å forholde seg til meg da jeg besøkte han i Sverige. Jeg var hun som kom fra utlandet og dukket opp på foreldremøter, men jeg var der ikke hver dag. 

Sønnen min vokste opp i et pent og pyntelig forstadsmiljø i Sverige, og jeg vet at han fant det vanskelig i perioder med alle spørsmålene: Hvorfor bor du ikke med din mor? Det er noe vi har snakket om i etterkant. Han flyttet til meg da han var tolv år, og han kjenner begge sine foreldre godt. Jeg fikk kun én sønn, og det har vært tilstrekkelig for meg. Jeg skulle jo ut og redde verden.

FØRST OG FREMST MENNESKE

Det er ikke alle kampene jeg tar lenger. Jeg kan fremdeles huske med glede alle demonstrasjonene i tenårene, uansett hvor små de var, bare de var på rettferdighetens side. Den lidenskapen er der ikke lenger. 

Jeg har opplevd mye, og du får mer tyngde når du blir eldre. Det er vanskeligere å avfeie Anja som 50-åring enn Anja som 29-åring. Jeg har heldigvis ikke blitt utsatt for så veldig mange «du er kvinne»-greier. Jeg er først og fremst menneske. 

VIL IKKE VÆRE ENSOM

Døden banker på døren når du er femti år. Om ti år er jeg seksti, og da går livet over i en annen fase. I løpet av den neste tiårsperioden vil min mor og far være borte. Min sønn er nå eldre enn det jeg var da jeg fikk ham, og jeg har ikke noen morsrolle lenger. Jeg har ikke ansvar for noen, og det er deilig. Samtidig er jeg blitt mer opptatt av alle disse dagene som kom og gikk, og de dagene vil jeg ha med dem jeg er glad i. Jeg er mindre interessert i å finne nye bestevenner, og mer opptatt av dem jeg allerede har. 

Nå har jeg arbeidet ute i felt i over ti år, og jeg reflekterer en del over at jeg ikke vil bli ensom som gammel. Jeg har fått lov til å jobbe med de beste folka på de verste stedene, men nå er det på tide å komme hjem og bruke det jeg kan hjemme. Til høsten begynner jeg å jobbe på Universitetet i Oslo, som jeg gleder meg veldig til.  

En dag skal jeg dø og folk vil glemme meg, men jeg vil ikke være ensom mens jeg er i livet. Jeg trenger et sosialt fellesskap. Jeg vil ha flere skiturer, og så kan det også hende at jeg engasjerer meg i politikken. Jeg må gjøre noe der jeg føler jeg har en slags påvirkningskraft.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet «50 kvinner på 50», hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com. Følg prosjektet på Instagram @50_kvinner_pa_50.