Stine vil ikke se ung og pen ut, hun vil synge

Publisert: 30. mai 20236. juli 2023

Stine Gry Findsen opplevde at hun var mindre ettertraktet som sanger da hun ble eldre. – Skal jeg da si farvel til å synge, som jeg elsker? spør hun seg selv.

Tekst og foto: Tove K. Breistein

Stine Gry Findsen
Vokalist
Strøby Egede, Danmark

Hver alder har sine gleder og sorger. Overgangen er stor fra å være ung og ha en vellykket sangkarriere til å være i femtiårene og oppleve at det ikke lenger var bruk for meg på samme måte som før. Det var ikke direkte uttalt, men plutselig ble jeg litt for gammel. 

Skal jeg da si farvel til å synge, som jeg elsker? Det tok meg et par år før jeg kom fram til at «nei, jeg skal da for faen synge.»

Jeg har stille og rolig funnet veien inn til andre musikalske rom. Sist lørdag sang jeg på Royal Arena foran 12 000 publikummere, men det var like før jeg heller ville synge på pleiehjemmet. Der sitter det 30 demente som ikke husker deres eget navn, men som plutselig kan synge med på alle sangene. Det er en helt ny måte å være i musikken på, og jeg blir så lykkelig av det. 

ALDEREN FOR OVERGANG

Jeg har vært i overgangen i fem år. Svettetokter om natten og skifting av sengetøy. Det er ikke så mange som har lyst til å snakke om menopausen, og jeg føler at jeg har vært litt alene med det. Legen anbefalte hormoner. Jeg prøvde det i et halvt års tid, men ble nervøs for bivirkninger som hjerneslag, blodpropp og brystkreft.

Min mor døde av brystkreft, men jeg har heldigvis ikke det genet som hun hadde. Det er mange som sier at det ikke er som i gamle dager, men jeg begynte likevel å tvile og sluttet derfor med dem. En hormonterapeut foreslo at jeg ikke skulle spise prosessert mat og bruke Svaneprodukter til kropp og hår. Jeg la om matvanene mine og kastet alle parfymer og kroppspleieprodukter, og nå begynner jeg å få livet mitt tilbake. 

Overgangen ga meg også et slags klar­syn. Når jeg fikk svettetokter, kom det ofte av en årsak. Det kunne være når jeg var i en situasjon hvor jeg følte meg presset eller hvor det var man­ge mennesker. Noen ganger har jeg blitt klokere på de situasjonene på grunn av det svettetoktene har for­talt meg. Jeg ville vende det til noe positivt, og brukte det derfor til å betrakte mitt eget selvverd, og alt som stod i veien for meg.

ET LIV PÅ SCENEN

Først nå har det gått opp for meg at mye av jobben min handlet om å være ung og pen. Har jeg fått noen jobber fordi jeg så ut på en spesiell måte? Jeg trodde det var fordi jeg var god til å synge.

Nå når jeg ikke lengre er reproduktiv, har jeg merket at jeg ikke er like interessant for menn fysisk, og det er en befrielse. Jeg skal ikke tenke så mye på hvordan jeg ser ut. Jeg skal kun tenke på meg selv, og hvordan jeg har det. Jeg tror også at du blir en bedre utgave av deg selv hvis du ikke hele tiden tenker på hva andre synes om deg, eller hva de synes du skal være. Mitt liv har vært preget av det siden jeg opptrer på en scene. 

Jeg leste nylig selvbiografien til den over hundre år gamle, nylig avdøde forfatteren Lise Nørgaard, der hun forteller at hun hadde solgt skiene sine fordi hun visste at det var siste gang hun hadde stått på dem. Så hadde hunden hennes dødd, og hun var klar over at det var den siste hunden hun skulle ha. Hun solgte også bilen sin fordi hun ikke kunne kjøre mer. Det er hele tiden en siste tid for alt, og det merker jeg også. Jeg elsker å danse og gå tur, men jeg får vondt i bena når jeg løper. Det skal jeg ikke gjøre mer på grunn av alderen. 

SORG OG VISDOM ETTER MOR

Å være midt i livet er fantastisk. Det har sikkert mye med at min mor døde da hun var 54 år, og jeg skal faen meg være glad for å få lov til å være her. Det er merkelig å si farvel til sin mor. Da kommer det tunge, dype – det som livet også er. Den som alltid vil det beste for deg er der ikke mer. Sorgen kan fremdeles velte over meg, men jeg er glad for at jeg stadig vekk er her. Hva er alternativet? 

Alderdommen kommer snikende på oss alle. Jeg ble voksen da min mor døde. Det spiller ingen rolle hvor gammel du er når foreldrene dine dør. Jeg tok aldri en beslutning uten å ringe moren min først. Jeg savner hennes blikk på meg, og øyne som hele tiden visste og hadde meninger, og som kun ville det beste for meg. Det er jo det som er vilt med å være menneske. Tenk om vi skulle stikke nå. Jeg har jo langt fra levd livet ennå, men jeg blir mer og mer oppmerksom på at du må gjøre ting nå. Gjør det nå, for om litt kan det være for sent.

Fotograf Tove K. Breistein arbeider med bokprosjektet 50 kvinner på 50, hvor hun portretterer kvinner i midtfasen av livet. Denne teksten er en del av dette prosjektet. Kjenner du en 50-åring du vil at hun skal prate med? Tips henne på tkbimages@yahoo.com.