– De fleste adopterte bærer på dette traumet

Publisert: 30. mai 202328. juni 2023

Tekst: Sofie Andelic

Det har vært en vanlig oppfatning at adopterte ikke husker noe fra adskillelsen fra sin biologiske mor. Nyere forskning viser at vi må tenke om igjen på dette, og gi adopterte hjelp til å håndtere separasjonstraumet sitt, skriver Sofie Andelic. 

Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.

Jeg har ofte vært takknemlig for at jeg ble adoptert såpass tidlig. Bare ti uker gammel møtte jeg mine adoptivforeldre for første gang. Jeg var godt voksen før jeg forsto alvorlighetsgraden av hva jeg hadde vært igjennom som spedbarn, og hvordan det har påvirket mitt liv.

Det er rundt 20 000 utenlandsadopterte i Norge i dag. 20 000 personer som enten bevisst eller ubevisst bærer på det samme traumet. Et traume det er lite snakk om, og som i stor grad er oversett av samfunnet og norske helsemyndigheter.

Å BLI ADSKILT FRA MOR
Et psykisk traume er definert som en hendelse som gir psykiske plager i ettertid. Fellestrekk ved slike hendelser er at de kan beskrives som plutselige, ukontrollerte og overveldende, samtidig som de vekker en sterk følelse av hjelpeløshet og oppleves som en trussel mot liv.

Mitt eget liv og livet til flere andre adopterte startet med en slik hendelse. Uansett om vi var helt nyfødte, få uker eller noen måneder gamle, har vi alle hatt den samme traumatiske opplevelsen av å bli skilt fra vår primære omsorgsperson, vår egen mor.

Fødselen har tradisjonelt blitt sett på som begynnelsen på menneskets liv. Nyere forskning viser at det kanskje er på tide å forstå fødselen som en fortsettelse i stedet for en begynnelse på menneskebarnets eksistensielle opplevelser. På 80-tallet fant forskere ut at barnet allerede i livmoren lærer å kjenne igjen morens stemme, og at et nyfødt barn viser preferanse for lyden av nettopp denne stemmen. Den australske professoren John T. Condon definerer prenatal tilknytning som det følelsesmessige båndet, som normalt utvikler seg mellom den gravide kvinnen og hennes ufødte barn.

BÅND ALLEREDE FØR FØDSELEN
Selv om forskere først i nyere tid har begynt å forstå mer av prenatal tilknytning, er det liten tvil om at mor og barn lever i en form for symbiose under graviditeten.

Bånddannelsen mellom barn og mor utvikles gradvis i løpet av svangerskapet, og for et lite spedbarn er denne tilknytningen til mor essensiell for overlevelse. Dette «vet» barnet. Hen føler seg trygg med moren. Moren er alt barnet kjenner til, og en adskillelse fra henne vil oppleves som et sjokk. Naturlig nok vil spedbarnet rammes av frykt. Nyfødt, noen få dager, uker eller måneder gammel, det lille spedbarnet har ingen kontroll og er helt klart hjelpeløs i situasjonen.

Det burde ikke være noen tvil om at adskillelsen fra mor oppleves som livstruende for menneskebarnet, og at denne hendelsen kan defineres som traumatisk.

MINNER SITTER I KROPPEN
Når menneskehjernen blir utsatt for en slik overveldende hendelse, trigges hjernens alarmsystem, og kroppen settes i beredskap gjennom produksjon av stresshormoner. Samtidig svekkes de vanlige mekanismene for lagring og sortering av hendelser – altså hukommelsen. Siden minnene av den traumatiske opplevelsen ikke har blitt integrert i hukommelsen på en vanlig måte, kan det føre til forskjellige senvirkninger i ulik grad og form, som for eksempel posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

 Selv om et bevisst minne av selve adskillelsen fra biologisk mor ikke er til stede hos den adopterte, husker altså kroppen den traumatiske opplevelsen.

Likevel er myten om at spedbarnet ikke husker godt etablert, og i stor grad med på å undergrave den adopterte sin opplevelse og senere utfordringer. Den adopterte møtes ofte med kommentarer som; men du var jo så liten at du ikke husker noe av dette eller så heldig du er som ble adoptert såpass tidlig at du ikke husker noe.

Det adopterte barnet gis aldri muligheten til å sørge over sitt tap av moren, og har heller ikke kunnskapen som skal til for å kunne bearbeide sitt opprinnelige traume senere i livet.

Siden jeg fra tidlig alder ble servert denne informasjonen, har jeg selv også trodd at jeg umulig kunne huske, og derfor ikke var påvirket av opplevelsen jeg hadde som nyfødt. 

IKKE SOM ALLE ANDRE BARN
Myten om at spedbarnet ikke husker, gjenspeiles i oppfølgingstilbudet til adopterte og deres adoptivfamilier, som er ikke-eksisterende i Norge i dag. Norske myndigheter har i lang tid oversett og nedprioritert behovet for et støtteapparat med psykologisk spisskompetanse på adopsjon.

En forklaring på dette kan være den naive forestillingen om at adoptivbarn er som alle andre barn, og at de derfor ikke burde behandles spesielt eller vil ha behov for oppfølging. Det er ikke riktig. 

 I boken The Primal Wound, skrevet av den amerikanske psykologen Nancy Verrier, beskrives «det første såret» til det adopterte barnet som en konsekvens av at den naturlige bånddannelsen mellom mor og barn blir avbrutt.

Verrier mener at denne separasjonen fører med seg en tapsopplevelse og utløser en sorg hos barnet som føler seg forlatt av moren. Det at denne hendelsen skjer før barnet har ord til å kunne beskrive sin opplevelse, gjør det enda vanskeligere å håndtere, og opplevelsen setter varige spor i barnets underbevissthet, ifølge Verrier.

Hun beskriver i sin bok hvordan manglende tillit til nære relasjoner er typisk for adopterte. 

ET TRAUME DE FLESTE HAR
Selvfølgelig vil en trygg og god tilknytning til adoptivforeldrene kunne hjelpe barnet med en positiv utvikling, til tross for at hen er blitt adskilt fra sin biologiske mor og adoptert bort.

Min påstand er likevel at de fleste adopterte bærer på dette traumet, som fører til psykiske plager og relasjonelle utfordringer i ulik grad, uavhengig om den adopterte har hatt en god oppvekst i sin norske adoptivfamilie eller ikke. Åpenhet og opplysning rundt dette er viktig for at adopterte skal slippe å bli møtt med pålagt takknemlighetsgjeld som følge av uvitenhet i samfunnet.

HAR STREVD MED TILKNYTNING
Med ny kunnskap, og utgangspunkt i egen livserfaring, vil jeg uten tvil påstå at separasjon fra biologisk mor rett etter fødsel påfører barnet et traume. I mitt tilfelle har dette blitt til et undertrykt traume. Som en konsekvens av mangelfull oppfølging og dårlig kompetanse i norsk psykisk helsesektor har jeg, til tross for gjentatte besøk hos forskjellige psykologer, ikke fått den nødvendige kunnskapen som skal til for å kunne snakke om dette. Inntil jeg nylig søkte hjelp hos en kognitiv terapeut som selv er adoptert, var det ingen som noensinne hadde løftet opp dette temaet.

Forståelsen av separasjonstraumet jeg bærer på har gitt meg mange svar. Jeg har følt meg ensom hele livet, uten å forstå hvorfor. Jeg har strevd med å knytte meg til nye personer, og hatt problemer med å stole på venner, uten å forstå hvorfor.

I tillegg har jeg følt på skam over å ikke få dette til. Selv om det er overveldende å ta inn over seg hvor mye de første månedene av mitt liv har hatt å si for min personlige utvikling, er det også en lettelse. For første gang føler jeg nå at jeg har kunnskapen som skal til for å kunne forstå meg selv bedre, for å kunne akseptere meg selv, og for å kunne vokse og utvikle meg til den personen jeg ønsker å være.

BLIR IKKE TATT PÅ ALVOR
En anerkjennelse og bevisstgjøring rundt adopsjonstraumet er absolutt nødvendig også for myndighetene og storsamfunnet. Spesielt med tanke på den uavhengige granskingen av utenlandsadopsjon som norske myndigheter har besluttet å igangsette etter avsløringer i media og påtrykk fra adopterte. Flere funn av illegale adopsjoner vil kunne rive opp i mange liv, og være med på å bringe frem ubevisste traumer. En ny studie fra NTNU viser at en stor andel voksne adopterte sliter med mentale helseutfordringer.

Grunnet mangel på statistikk er antallet innenlandsadopterte i Norge vanskelig å fastslå. Det er derfor usikkert hvor stor minoritetsgruppe de adopterte utgjør. 

Det som er sikkert, er at livet til de fleste av oss er påvirket av et traume som verken blir sett eller tatt på alvor. Det er på høy tid at et system for psykososial beredskap og støtte kommer på plass for å sikre adopterte sin mentale helse. Norske myndigheter sin passivitet kan i verste fall bli fatal!