Kvinner og knær
For ham sto det en fysioterapeut parat i fotenden av senga da han våknet fra narkosen. Halvannet år etter mitt keisersnitt har jeg ikke sett snurten av noen fysioterapeut.
Tekst: Therese Rist,
styremedlem i Barselopprøret
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.
Nå som kvinnedagen atter nærmer seg, må vi snakke om knær. Nærmere bestemt mannfolkknær. Enda nærmere bestemt korsbånd som ryker. En typisk sexy idrettsskade. Du vet, en sånn som ofte rammer penishavende friskuser, slike som eeelsker turer i fjellet og tilbrakte hele barndommen på fotballturnering.
Vi spoler tilbake til det Herrens år 2018, hvor min vidunderlige husbond og jeg var på røntgenavdelingen hele valentinsdagen. Han trodde hans siste time var kommet. Det viste seg å være en menisk som hadde slått kollbøtte og et korsbånd som var revet tvers av. Han skulle visst ikke dø, var faktisk ikke i nærheten engang, men ble likevel tatt på alvor og møtt med respektfull omsorg av legene, radiografene og sykepleierne.
2021, det samme sykehuset: Jeg har nettopp fått buken sprettet opp for å sette en ny borger til verden. Kuttet rett under trusekanten er stiftet sammen. Over femti timer i fødsel endte på operasjonsbordet. En halvliter med blod ble det.
Ikke lenger sykehusets ansvar
«Jobber du som håndverker? Driver du med idrett? Dette må vi vite for å kunne gi deg våre beste anbefalinger,» sa de til ham.
«Vi har nasjonale retningslinjer vi følger her. Take it or leave it,» sa de til meg.
For ham sto det en fysioterapeut parat i fotenden av senga da han våknet fra narkosen. En han gikk til i månedsvis etterpå, og kun betalte egenandel for.
Halvannet år etter min (i all beskjedenhet mer omfattende) operasjon har jeg ikke sett snurten av noen fysioterapeut. Eller annen spesialisert oppfølging, for den saks skyld. Ønsker jeg å sjekke bekkenet eller magemusklene, må jeg bestille time selv og betale fullpris fra egen lomme.
«Hold deg i nærheten, slik at du kan komme raskt når han trenger deg,» sa de til meg da han lå på sykehuset.
«Du kan ikke belage deg på å ha partner her hele tiden,» sa de da det var min tur å være innlagt.
Han hadde vondt etter operasjonen og ba om smertestillende. Det er ekstremt avhengighetsskapende og må brukes med forsiktighet,» sa legen og skrev ut hundre tabletter som vi fikk med oss hjem.
Jeg hadde vondt etter operasjonen og ba om smertestillende. Det er ekstremt avhengighetsskapende,» sa legen, «så det kan du ikke få. Det er faktisk meningen å ha vondt når man føder barn».
«Ring hvis det er noe,» sa de til ham.
«Ring fastlegen hvis operasjonssåret begynner å lukte råttent,» sa de til meg.
«Hvordan går det?» spurte Nasjonalt korsbåndregister et halvår etter operasjonen hans.
Hos meg: dørgende stillhet.
Da han et par år senere kjente det stikke i kneet, var det kort vei tilbake til de samme ortopedene. For min del er døren omhyggelig stengt. Jeg er ikke lenger sykehusets ansvar.
Skremmes til god helse
Han skulle raskt tilbake etter operasjonen. Til jobben sin, til fritiden sin, til livet sitt. Til å være forsørger og skattebetaler. Han skulle ha livskvalitet.
Jeg skulle også raskt tilbake, men måtte komme meg dit uten hjelpen som var der så selvsagt for ham. Jeg ble heller satt i klem mellom morsrollen og arbeidslinja, som om jeg kunne skvises og skremmes til god helse.
Det er klart, jeg skal bruke mesteparten av tiden min de kommende årene på ubetalt omsorgsarbeid uansett. Jeg vil bli sykmeldt på grunn av mine plager etter svangerskap og fødsel. Det er i min kropp traumene bor. Skal vi ha flere barn, er det jeg som sitter der med spontanaborter og kvalme og bekkensmerter, alle disse tingene som «bare er sånn» når man har livmor. En håpløs ansatt. I statistikken over både sykefravær og uførhet, finner vi langt flere kvinner enn menn. Pussig, ikke sant?
Han er en god investering, jeg er en tapt sak.
Fortell ikke meg at det ikke handler om kjønn.
Fortell ikke meg at jeg er likestilt.
Fortell ikke meg at jeg har lik status og like muligheter.
Jeg håper inderlig du vil marsjere taktfast gjennom gatene sammen med meg denne kvinnedagen. Så fremt du har knær til det, da.
