– Vi ser så lite død, men er helt avhengige av å forstå den, sier Astrid Andreassen som har forsket på true crime. Foto: Unsplash

Norske kvinner sluker true crime
Publisert:

Ja, vi elsker mord og faenskap. Hvorfor er vi så opptatt av blodig underholdning i verden tryggeste land?

 

Tekst: Kristina R. Johnsen
Foto: Eivind H. Natvig

Bak ulåste dører flimrer TV-skjermene der nok et mystisk kvinnelik har skylt i land. Oppvaskmaskinen blir tømt og fylt i hverdagens evige runddans til lyden av detaljer om hvordan Jeffrey Dahmer ikke likte smaken av ofrenes tatoveringer. Garasjer ryddes, og turer rundt Sognsvann jogges i selskap med en soveromsrøst som gir oss nye nyanser om strømpebuksa til Birgitte Tengs.

Vi lever i et av de fredeligste områdene på planeten, der voldsraten og drapsstatistikken er i ferd med å nå et historisk bunnivå. Samtidig skyter andre tall i været.

For aldri har vi vært så interessert i mord og faenskap som akkurat nå. Interessen for true crime har eksplodert og kvinner står for over 80 prosent av konsumet.

Når ble vi egentlig så blodtørstige? Og hvorfor?

Da det smalt i skolegården

– Du som intervjuer meg tror jeg ville brukt kniv hvis du måtte, men gift om du hadde hatt det tilgjengelig, slår Astrid Andreassen fast.

På samme måte som andre kanskje scanner omgivelsene etter nødutganger når de går inn i en fremmed bygning, ser Andreassen i et lite nanosekund alltid for seg hvilken drapsmetode folk hun møter ville foretrukket. En vane hun har lagt seg til etter en januardag i 2009. 

Foto av Astrid Andreassen
FASCINASJON: Astrid Andreassen har forsket på nordmenns økende fascinasjon for drapssaker og true crime.

Det hadde akkurat ringt inn til første time da en politimann i Tromsø skjøt og drepte først sin ekskjæreste, deretter seg selv, utenfor Slettaelva barneskole. 

Kvinnen ble drept 300 meter unna hjemmet til Astrid Andreassen. 

Volden sendte sjokkbølger gjennom nærmiljøet og gav unge Astrid noe å tenke på.

Hva får et menneske til å drepe? Og hvorfor blir vi så fascinert når det skjer?

13 år senere setter hun siste punktum i bacheloroppgaven sin i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet. Der har hun forsket på nordmenns økende fascinasjon for drapssaker og økende konsum av true crime både på skjerm og rett inn i øret som podkast.

– Det ville vært løgn om jeg påsto at jeg ikke ble svært fascinert av det drapet som skjedde. Skolen var min egen barneskole som jeg hadde gått ut av noen år tidligere. Hadde jeg fremdeles vært elev, ville jeg ha passert åstedet omtrent da drapet skjedde, forteller Andreassen.

Selv om hendelsen var tragisk, var den på mange måter det som virkelig utløste hennes store fascinasjon for døden.

Bilde av en Astrid Andreassen hjemme i stua.
BIBLIOTEK: Astrid Andreassen i hjemmebiblioteket sitt i kjelleren.

– De kaller det blålys-effekten. Man stopper opp for å se hvor blålysene skal. Hva har skjedd? Hvem har gjort det? Hvorfor? forklarer hun, og mener det er den samme effekten som gjør at noen drapssaker ender som virkelighetskrim.

Samtidig som nordmenn er storkonsumenter av denne typen underholdning, er det få steder i verden med mindre sjanse for at noe lignende skal skje med deg. Andreassen mener det er en sammenheng mellom disse to faktorene. 

– I takt med at levestandarden vår bare øker, blir vi mer og mer forskånet for død. Men døden er en del av livet, den er en del av oss. Der tror jeg mye av tiltrekningskraften ligger, sier Andreassen. 

Drapsglobusen

Er det én ting vi mennesker vet med sikkerhet, så er det at vi alle en dag skal dø. Vi vet bare ikke når, hvor eller hvordan. Fram til penicillinen kom, kunne vi dø av en flis i fingeren. For noen hundre år siden ville tannproblemer sannsynligvis tatt livet av deg i løpet av 30-årene. Men i takt med at velferden øker og voldsraten minsker, har døden kommet lenger unna. 

Homicide Monitor er en interaktiv globus utviklet av The Igarapé Institute i Rio de Janeiro som viser ferske tall fra nasjonale myndigheter verden over. Den gløder rødt der de mest utsatte områdene ligger.

Jamaica er det landet i verden der det begås flest drap i forhold til innbyggertall. Den karibiske øya pulserer mørkerødt, og er landet som ranker øverst på den dystre statistikken. Der blir 1.435 mennesker drept hvert år, med 269 drepte i området St. James alene. Det er 48,6 drap per 100.000 innbyggere, som ville tilsvart 162 drap i året i en by på størrelse med Oslo.

På toppen av globusen derimot, der snøen daler ned i skjul, lyser globusen kremhvitt. 

Her begås det 25 drap per år i en befolkning på 5,3 millioner mennesker. 

Det er 0,5 drap per 100.000 innbyggere, og tallet fortsetter å dale nedover. Kun i folketomme Antarktis begås det færre drap enn i Norge. 

Mord som underholdning

Underholdning av andres død og smerte. Når man sier det på den måten, høres det så drøyt ut. I eventyrene kappes hodet av trollet og heksene hives i gryta. Hodeskaller knuses i videospillet Grand Theft Auto (GTA). En seriemorder er løs i den nye krimserien på HBO, og fredagskvelden er komplett.

True crime er «guilty pleasure» for spenningssøkende voksne, ifølge Helge Ridderstrøm, førsteamanuensis ved OsloMet. I artikkelen Virkelighetskrim. Mysteriers møteplass hevder Ridderstrøm at historier om virkelige mordere, er for voksne det monsterfilmer er for barn: frykt og skrekk i et kontrollert miljø hvor trusselen er skummel, men ikke virkelig. 

Allerede på 1500-tallet i Storbritannia florerte pamfletter og hefter med siste nytt fra offentlige henrettelser, og oppdateringer med detaljer og illustrasjoner av bestialske drap. Ifølge Pamela Burger, forfatter av boka The Bloody History of the True Crime Genre, har true crime, helt siden de tidlige moderne mord-pamflettene og fram til i dag, oppfordret oss til å vurdere hvordan vi som samfunn bidrar til at de mest sjokkerende handlinger kan skje. 

For når går det galt? Hvordan gikk det til? Hva har vi gjort feil? Den enorme oppslutningen omkring serier som Making a Murderer, Tiger King og Killer Inside tyder på at spørsmålene opptar oss. 

– True crime assosieres ofte med USA, og i 1924 utkom magasinet True Detective Mysteries. Det inneholdt både fiksjon og saker fra virkeligheten. Etterhvert gikk de helt bort fra fiksjonen, fordi det var sakene fra virkeligheten som virkelig solgte, sier Pål Grøndahl, psykologspesialist med doktorgrad i rettspsykologi og 20 års erfaring som rettspsykiatrisk sakkyndig. 

Sorthvitt portrett av Pål Grøndahl
RETT: Pål Grøndahl, psykologspesialist med doktorgrad i rettspsykologi. Foto: Ingjerd Schou

Han er en av de som snakker med norske drapsmenn og -kvinner etter et drap. I boken Om drap (2019) tar han for seg fenomenet drap og menneskene som begår dem. 

Grøndahl understreker at nordmenn er et trygt folk, internasjonalt sett, og at vi har mye tillit til hverandre.

– I det ligger det nok at det kan bli litt vel fredelig. Vi liker ikke å kjede oss. True crime aktiviserer oss med engasjement, spenning og iver. Det er følelser vi liker, sier Grøndahl.

Han beskriver at når vi ser dramaet spilles ut, skjer det så en slags utløsning, en katarsis som renser oss. Dramaet gir oss en innledning, en spenningstopp og en avrunding der man finner ut hvem som utførte det kriminelle.

– Vi liker en lykkelig slutt. Virkelighetskrim kan faktisk virke rensende på oss og gi oss en bekreftelse på rettferdighet, selv om ikke alle saker som tas opp har fått en løsning.

Lykkelig slutt er kanskje ikke det man forbinder mest med true crime?

– Nei, men vi liker bekreftelsen på at verden er rettferdig. Vi liker ikke en historie om mafiabossen som begår overgrep mot Mathias om Mathias dør og bossen fortsetter som vanlig. Da får vi ikke den forløsningen vi ønsker oss, sier Grøndahl, som på sin side gjerne holder seg unna denne typen virkelighetsunderholdning.

– Når jeg har det yrket jeg har, trenger jeg ikke mer av det på skjermen, forklarer han.

Grøndahl understreker at det til syvende og sist handler om hva man aktiviseres av, og at preferansene kan variere kraftig. 

Han mener også det gjerne er snakk om en bekreftelse på trygghet. Man sitter i en veldig trygg setting og fordyper seg i disse sakene. Det kan like gjerne handle om en flukt fra døden, som en påminnelse. Ofte vil mange kunne få en opplevelse av lettelse, tenke «jeg er glad det ikke var meg» og føle seg tryggere.

Grøndahl tror dette kan være noe av forklaringen for hvorfor vi i Norge konsumerer stadig mer true crime.

– Land med mye vold har for mye spenning og trusler til å ha glede av dette, mens vi i Norge tåler det i vår velstand og trygghet, sier han.

Justismord og mysterier

Stemmen i øreproppene forteller rolig og behersket om det som foregikk den fatale kvelden. En cello draperer historien med lyd som setter seg i kroppen. Det er krimjournalistikk, men fortellergrepene er hentet fra fiksjonen.

Den amerikanske podkastserien Serial satte i 2014 en ny standard for lyd. Mange mener serien trigget en gullalder for lydfortelling som vi ikke har sett maken til siden folk satt klistret foran radioteateret. Med 300 millioner nedlastinger og et prisdryss uten like, bidro serien til oppblomstringen av true crime, og den definerte podkast som en konsumvennlig sjanger man kan ha med seg i daglige gjøremål. 

Men har virkelighetskrim noe mer for seg enn salgbarhet og populær underholdning?

Ny teknologi har endret premissene for etterforskningen av gamle drapssaker, og dette har også ført til at gamle krimsaker plutselig får nye løsninger. 

Generalsekretær i advokatforeningen, Merete Smith, skriver i sin blogg på advokatforeningen.no at man kan lære mye av å se på god true crime, og at vi som tittere og lyttere i tillegg blir invitert med til å leke etterforskere. 

Da første sesong av Serial tok av, satt en enorm mengde mennesker på nett og gjorde jobben de følte etterforskerne og advokatene ikke gjorde da Adnan Syed ble dømt for å ha drept ekskjæresten sin i 1999. 

Med ny teknologi og ny kunnskap, vises sider av saken som ble oversett den gangen. Adnan Syed prøver i disse dager å få saken sin gjenopptatt, basert på informasjon som dukket opp under produksjonen av Serial. Det kan fremdeles ta noe tid før man vet om saken blir gjenopptatt. Kanskje vil det vise seg at oppmerksomheten saken fikk gjennom Serial, fører til et helt annet resultat enn i retten for over 15 år siden, skriver Smith.

Flere av de største norske mediehusene satser nå på virkelighets-krimstoff både på nett, papir, video, podkast og sosiale medier, og uavhengige skapere henger seg på. Therese – jenta som forsvant, Familiene på Orderud, Krimpodden, Henlagt, Rikets sikkerhet, Baneheia – Kampen om sannheten, Mørkdykk, Mord og Mysterier, Skrim – Skandinaviske Krimsaker, Nordic True Crime og Norske krimsaker er bare noen av dem. Biblioteket av norske og nordiske krimpodkaster vokser stadig.

Oppblomstringen fører også med seg kritikk. Diskusjonen har gått i at det gjøres underholdning av ekte menneskers liv og død. At  pårørende til ofre og gjerningspersoner blir påtvunget å gjenoppleve sakene når de blir framsatt for et publikum. Flere kritikere mener sjangeren blir problematisk når man setter underholdning og sensasjon som hovedmotiv for fortellingen.

Kvinne sitter i et mørkt rom.

Samtidig ser vi at virkelighetskrimmen noen ganger bidrar til å gjenåpne og løse uløste saker. Smith skriver at eksplosjonen av true crime er bra for rettssikkerheten, særlig med tanke på serier som Uløst, som går gamle norske drapssaker etter i sømmene.

God rettssikkerhet er avgjørende i et velfungerende demokrati, og vi trenger kunnskap nok til å stille kritiske spørsmål. Bare slik kan vi til syvende og sist ha tillit til systemet, skriver Smith. True crime har vist oss mange mulige justismord, og har sørget for at eldre drapssaker har blitt gjenåpnet, også på hjemmebane.

Birgitte Tengs-saken fra 1995 har fått mye oppmerksomhet i mediene gjennom årene. VGs podkast Uløst ga i 2020 en grundig gjennomgang av saken, og introduserte det som for mange var ny kunnskap om forhør og etterforskning. 

Januar 2016 ble Tengs-saken også den første av et knippe saker som ble gjenopptatt av  Kripos nye Seksjon for alvorlige, uløste saker – også kalt cold case-enheten. I 2021 ble en mann i 50-årene fra Karmøy siktet for drapet. Mandag 7. februar i år ble han dømt skyldig.

Det uløste

To av drapene som fanger størst interesse hos Andreassens informanter, er drapene på Elizabeth Short og Birgitte Tengs. 

– Fordi de var unge, vakre kvinner som fikk en tragisk død, fordi «The death of a beautiful woman is, unquestionably, the most poetical topic in the world», som Edgar Allan Poe skrev, forklarer Andreassen.

– Det handler også om en fascinasjon og interesse for vår egen dødelighet. Vi ser så lite død, men er helt avhengige av å forstå den. Vi kan alle dø når som helst. For å overleve, må vi vite hvilke farer som finnes der ute, ellers blir det så som så med vår overlevelsesevne. Og en av de største farene er de menneskene vi har rundt oss.

Kvinner har en større dragning mot true crime enn menn og står for hele 80 prosent av konsumet. Det slår Amanda M. Vicary og R. Chris Fraley fast i rapporten Captured by True Crime: Why Are Women Drawn to Tales of Rape, Murder, and Serial Killers? (2010). 

Kvinne som står i et mørkt rom.

En teori kan være at kvinner er mer redd for å bli utsatt for vold enn menn, og dermed ønsker å lære eventuelle triks for å kunne redde seg selv ut fra den verst tenkelige situasjonen, sier Andreassen, noe som også støttes i rapporten om kvinners konsum av true crime av Vicary og Fraley.

Vold mot kvinner, spesielt partnervold og seksuell vold, er et stort helseproblem globalt, melder Verdens Helseorganisasjon. Én av tre kvinner verden over opplever fysisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. 

Ifølge Bufdir registrerte politiet i 2021 at 2.774 kvinner og 1.508 menn ble utsatt for vold i nære relasjoner i Norge. Og siden år 2000 er 166 kvinner og 18 menn registrert drept i Norge i saker hvor partneren er siktet av politiet eller dømt i domstolen, ifølge Krisesentersekretariatet og Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Når det gjelder den norske gruppa Astrid Andreassen har forsket på, er det kvinner i alle aldre og livssituasjoner, som konsumerer innhold om virkelighetskrim og drapssaker. 

Det uløste, det uforklarlige, psykiske lidelser og seriemordere fascinerer mest hos kildene hennes, har hun kommet fram til. 

– Noen av mine informanter trekker fram de uløste drapsmysteriene som mest fascinerende, og de liker å høre detaljene. For kanskje har politiet oversett noe i den kritiske fasen?

Ett sted går grensa

Men ett sted går grensa for oss alle. Hvor den går og hva som er årsaken til at den går akkurat der, har gjerne med vår egen historie å gjøre, ifølge Andreassen. Jo mer virkelighetsnært, jo mindre aktuelt er det som underholdning. 

En av informantene fortalte at hun hadde hatt en oppvekst i det mange ser på som en kristen sekt. Det hadde gjort henne mer oppmerksom på de mørkere mekanismene i mennesket, både i samfunnet og individuelt. Med en slik bakgrunn hadde hun ikke særlig sans for saker som omhandlet masseselvmord i kulter og sekter, slik som Jonestown.

Flere i undersøkelsen sier at de ble lettere trigget etter at de fikk barn, og unngår serier, filmer og lyd der overgrep og mishandling av barn er involvert. 

Avstand er nemlig en nødvendig ingrediens når det gjelder appellen til true crime, ifølge Andreassen. Blant annet svarte samtlige informanter at 22. juli er for nært til at det er aktuelt å konsumere innhold om temaet som underholdning. Kanskje vil det alltid være det. 

Når man ikke blir personlig berørt, tror jeg det er lettere for oss å bli svært fascinert, mener Astrid Andreassen.

Katarsis

Helt til slutt, hvordan påvirker virkelighetskrimmen oss egentlig? Kan dette blodige konsumet påvirke oss negativt? 

– Nei, mener Astrid Andreassen.

– Til stadighet kan man høre karakteristikker om gjerningsmenn i skoleskytinger som sosiale utskudd som hadde opplevd mobbing og var opptatt av skytespill, voldelige filmer og våpen. Det finnes selvfølgelig tilfeller der man kan vise til at personer som begår kriminalitet har blitt påvirket av media, men dette er stort sett unntaket, ikke regelen, sier hun.

Pål Grøndahl mener det ikke er grunn til å føle på skyld over å la seg underholde av andres smerte og død. 

– Det er ikke nødvendigvis av vond vilje vi tiltrekkes av dette. Det er en gammel mekanisme, allerede med folkeeventyrene ser vi jo det. Den samme katarsisen skjer – trollet sprakk i solen, sier Pål Grøndahl. 

Vi kan faktisk bli mindre voldelige av å utsette oss for disse tingene, mener han.

– Vi har alle disse følelsene i oss, og akkurat som med fotball, er dette en arena for å kjenne på de store følelsene som man som samfunn holder i sjakk.

Ekspertene forteller oss at true crime underholder oss i fredelige Norge. Vi har sett eksempler på at den kan bidra til bedre rettssikkerhet. Virkelighetskrim kan til og med rense oss, og hjelpe oss til å se tegnene og forstå oss på gjerningsmennene, og på den måten hjelpe oss å overleve. Den kan få oss til å føle oss tryggere. Særlig som kvinner.

– Jo mer brutalt og meningsløst drapet virker, jo mer fascinerende vil vi ofte finne det. Og kanskje viktigst av alt, vi ønsker å få høre en god historie, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, slår Grøndahl fast.

Så ja, vi elsker mord og faenskap. Men som Jokke og Valentinerne sier det: 

Bare på skjermen, og bare når vi vinner.

Dette er en åpen sak. Vi trenger imidlertid abonnenter for å kunne fortsette å lage skikkelig bra kvinnerettet innhold.

Kjøp et abonnement her - og få tilgang på alle sakene bak betalingsmur. ALTSÅ tar kvinner på alvor!

Kjøp abonnement her