Kvinners plass

Publisert: 13. februar 202314. februar 2023

Denne saken ble først publisert i papirmagasinet ALTSÅ utgave 5, høst 2020

Dette ble sagt på en FN-konferanse jeg var på i New York for noen år siden. Siden den gang har jeg forsøkt å forstå hvorfor det er slik.

En sensommerdag på det nye badestedet i Oslo, Vannkunsten ved Munch brygge, som ligger mellom Barcode og det nye Munchmuseet i Bjørvika. Jeg sykler en kort tur innom for å ta meg en dukkert etter jobb og svalne kropp og sinn. Bryggen er full av unge mennesker som passer på å få siste rest av sommersolen før høsten setter inn. Jeg blir oppmerksom på et par menn i 50-årene som sitter på noen benker og følger med på aktivitetene. Uten at jeg har grunn til å mistenke dem for noe, gjør det å føle meg iakttatt likevel at jeg passer ekstra på å dekke meg til når jeg skifter. Jeg blir oppmerksom. Som en innebygd kroppslig forsvarsmekanisme; er det trygt?

Kvinners kropp blir stadig utsatt for uønsket oppmerksomhet i det offentlige rom. Det kan være blikk eller kommentarer, mer direkte uønsket seksuell oppmerksomhet eller utrygge situasjoner. Fra vi er små blir vi eksponert for store reklame-plakater som viser hvordan en kvinnekropp bør se ut, der idealet skapes ut fra retusjerte og urealistiske fremstillinger. Vi blir opplært til hva slags verdier vi bør ha og hvordan vi bør oppføre oss for å være tekkelige og flinke. Det underliggende budskapet er at vi skal være både attraktive og ha akseptabel oppførsel på samme tid, enten det er på arbeidsplassen, i sosiale sammenhenger eller på vei hjem fra byen. Vi blir kulturelt opplært til at byrommet kan være utrygt. Det kan skje ting i mørket. De sosiale strukturene som vi er en del av, påvirker vår opplevelse – og dette bør ha betydning for hvordan vi utformer den inkluderende byen.

Som arkitekt er det avgjørende å ha kunnskap om hva som former et godt byrom, et torg eller en uformell møteplass. Arkitekter, landskapsarkitekter og planleggere med fokus på trygge byrom vet at elementer som belysning, åpenhet og oversiktlighet er viktig, slik at det ikke er noen mørke kroker. De må legge til rette for at det er mennesker som ser, ikke i en kontrollerende forstand, men som på en uformell måte er med å skape trygghet; en butikk-ansatt, syklist eller fotgjengere som også oppholder seg i, eller ser byrommet. Om det i tillegg er godt med benker, lite eller ingen biltrafikk, varierte lekemuligheter for barn og vegetasjon, er det høyst sannsynlig at det er et populært sted for kvinner og familier med barn. Sørli Lekeplass på Tøyen er et slikt eksempel. I en bydel med ulike levekårsutfordringer og høyere prosentandel med trangboddhet, blir uterommene ekstra viktige. Med bruker-involvering har bydelen engasjert landskapsarkitektene SOLA til å skape et inkluderende og godt byrom, basert på direkte behov og ønsker i bydelen.

Så hva er egentlig feministisk byplanlegging? Og er det egentlig så forskjellig fra humanistisk byplanlegging – altså å sette menneskelige behov foran kommersielle?

Feministisk byplanlegging mener jeg er å aktivt inkludere grupper som ofte blir ekskludert fra beslutninger eller fysisk tilgang. Det er tradisjonelt sett kvinner, ulike minoritets-grupper, unge og eldre som i en patriarkalsk kultur i liten grad blir invitert inn i «gutteklubbene,» der eiendomsutviklere legger føringer for kommersiell by- og stedsutvikling.

Selv om det kanskje virker helt åpenbart at kvinner har visse fysiske behov som skiller seg fra menns, er det faktisk ikke sånn at det automatisk påvirker byplanlegging. Har du for eksempel tenkt på hvordan tilgjengeligheten til offentlige toaletter påvirker kvinner mer enn menn? Kvinner har mensen, kvinner er gravide med alt det innebærer av kroppslige forandringer, kvinner har i snitt mer permisjonstid når de får barn, og får derfor oftere behov for et sted å skifte bleie når de er utenfor hjemmet.

Etter møtet mitt med muslimske kvinner ser jeg at selv dette nye, bilfrie og menneskevennlige området kunne vært enda bedre tilrettelagt for de som kommer fra en annen kultur.

Den gode nyheten er at man trenger ikke være kvinne for å tenke eller praktisere feministisk byplanlegging. Med rødgrønn politikk opplever jeg at det er en større forståelse for at kvinner, mennesker med funksjonsnedsettelser, unge og eldre bør være premissleverandører til hvordan offentlige rom formes. La oss igjen ta Oslo som et eksempel. Oslos mobilitet er i transformasjon, og det jobbes iherdig med å bedre sykkel-, gange- og kollektivtilbud i byen. I 2015 vedtok et bredt flertall i bystyret i Oslo en sykkelstrategi hvor en av visjonene var at Oslo skal bli en sykkelby for alle. Gjennom bygging av sykkelveier, sykkelhotell og trygge låsepunkter for sykkel skulle dette øke kvaliteten og sikkerheten, og føre til at andelen syklister i de såkalt underrepresenterte gruppene skulle øke. I Bymiljøetatens reisevaneundersøkelse i 2013 var kvinner en underrepresentert syklistgruppe i Oslo, og 40 prosent av sykkelturene på hverdager ble foretatt av kvinner. Denne andelen er økt til 48 prosent i 2017, og tyder på at Oslo stadig blir en bedre by å sykle i. Det finnes også tiltak for å øke andelen av de andre underrepresenterte gruppene; blant annet studenter og minoritetsgrupper – for eksempel har Syklistenes Landsforening egne sykkelkurs for minoritetskvinner.

Ideen om en kvinnevennlig by tar ofte utgangspunkt i hvite, funksjonsfriske, hetero kvinner fra majoritetsbefolkningen, og kan derfor utelukke andre kvinner og ulike minoriteter.

I forbindelse med masteroppgaven min i arkitektur, der jeg gjorde casen på Zanzibar, lærte jeg om viktigheten av offentlige møtesteder for kvinner med muslimsk bakgrunn. I researchfasen møtte jeg kvinner fra en organisasjon ved navn Reclaim Women’s Space. Organisasjonen arbeider med bevisstgjøring om stedene i byen som tidligere eksisterte for kvinner, men som av ulike grunner har forsvunnet. Stedene som menn har hatt tilgang til, eksisterer fremdeles. Denne problematikken ble utgangspunktet for et prosjekt der jeg tegnet et forslag til møtested for kvinnene – basert på kvalitative intervjuer og sosiokulturell stedsanalyse. Prosjektet påvirket min forståelse av kvinner med muslimsk bakgrunn, og fikk meg til å se med nye øyne da jeg kom tilbake til Norge.

Det er viktig å understreke at det finnes mange kulturelle variasjoner og at kvinner med for eksempel muslimsk bakgrunn ikke er en homogen gruppe, men gjenspeiler et mangfold av ulike kulturer og holdninger.

Felles for en del muslimske kvinner, både på Zanzibar og i Norge, er imidlertid behovet for å være skjermet fra menn når de skal møtes utenfor hjemmet. Noen steder har kommuner lagt til rette for dette ved for eksempel å ha egne kvinnedager i svømmehallen. Men i det store og det hele opplever jeg at disse behovene blir dekket mer som følge av sosiale tiltak enn fysisk utforming i det offentlige rom.

Det finnes heldigvis sentre i en del norske byer der kvinner med flerkulturell minoritetsbakgrunn kan møtes, blant annet Papillon i Bergen og Mira ressurssenter i Oslo. Primærmedisinsk verksted, også kalt PMV, drives av Kirkens Bymisjon i Oslo. PMV har en rekke ulike aktiviteter for kvinnene, blant annet et treningstilbud både i basseng og i treningsrom. De får låne et rom i KLP-bygget i Barcode, og når kvinnene fra PMV er der, er treningsrommet stengt for alle andre. Men det er selvsagt ikke resten av bygget. Så når mennene i dress møter kvinnene med hijab i heisen, er det som to verdener møtes.

Tilbake på Munch Brygge; Oslo har fått en etterlengtet ny badeplass og fine uteområder mellom de høye husene i Barcode og Oslofjorden. Selv om jeg kunne ønske at det var et sted der jeg kunne skifte uten å bli sett på av fremmede menn, er jeg også klar over mine privilegier som funksjonsfrisk majoritetskvinne. Og etter møtet mitt med muslimske kvinner ser jeg at selv dette nye, bilfrie og menneskevennlige området kunne vært enda bedre tilrettelagt for de som kommer fra en annen kultur. For eksempel kunne det vært egne toaletter for kvinner, egne skifterom – eller en del av stranda som kun var for kvinner og deres familier, som er vanlig i noen muslimske kulturer. Området ville ikke blitt noe dårligere for andre av den grunn, bare mer inkluderende for flere.

Vi trenger å utfordre kjønnsroller. Men selv om vi ønsker likestilling, kan vi ikke late som om alle har det samme kulturelle utgangspunktet. For å få til den inkluderende byen må vi bruke våre stemmer for innflytelse over byene og stedene vi lever i – for å gjøre dem trygge og tilgjengelige. Offentlige steder for kvinner blir nemlig offentlige steder for alle.