Pengene eller livmoren
Debatten om ABC-klinikken er en liten sak som kaster lys på et større problem: At økonomien vår vet kostnaden på alt, men verdien av ingenting.
Tekst: Anna Nordahl Carlsen
Leder i Rethinking Economics Norge
Dette er et debattinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du sende oss e-post på redaktor@altsa.no.
Barselopprørets siste protest brøler mot nedleggelse av ABC-klinikken, et fødetilbud som kun tilfaller 0,7 prosent av befolkningen. Likevel stiller tusenvis av mennesker som aldri vil benytte seg av nisjetilbudet opp i protest. Kan protestene være en bønn om en økonomi styrt etter feminine prinsipper?
Økonomien vår i dag foretrekker forhastede fødsler og keisersnitt, over naturlige og «ukompliserte» fødsler. Du kan se på det som et mannsstyrt tårn som smuldrer sammen fordi det fortærer selve grunnmuren det er bygget på, omsorg. Morgendagens økonomi må sette liv(moren), ikke den kalde mynt, i sentrum.
Det usynlige arbeidet
På veien dit, kan vi hente inspirasjon fra en nyere retning innenfor økonomifaget, nemlig feministisk økonomi. Denne økonomigrenen belyser kjønnsforskjeller og kvinners plass i samfunnet. Arbeid som barneoppdragelse, ulønnet husarbeid og oppfølging av syke foreldre med mer, telles ikke når økonomer skal kartlegge kostnader og inntekter generert av befolkningen. Samtidig ser vi at omsorgsarbeid for det meste, men ikke utelukkende, er drevet av kvinner, og er en grunnleggende forutsetning for at økonomien går rundt.
Innenfor dagens økonomiske logikk, skal hver enkelt samfunnsborger øke egen produktivitet og bidra til økonomisk vekst. I dette narrativet betrakter vi ikke husarbeid og frivillig arbeid som «produktivt» arbeid, fordi det ikke inngår i regjeringens viktigste styringsverktøy, bruttonasjonalprodukt (BNP).
Kort fortalt er BNP summen av alle varer og tjenester som produseres i et land i løpet av et år, og er et nyttig mål dersom vi ønsker å si noe om økonomiens produksjonskapasitet. Men kan vi la BNP være den eneste indikatoren på samfunnets økonomiske helse? En helsesektor i forvitring indikerer at vi trenger å tenke annerledes rundt hvordan vi former oss som samfunn.
BNP smiler når vi føder kjapt. BNP måler kun betalt arbeidskraft, noe som i praksis usynliggjør ulønnet arbeid. Når ABC-klinikken stenges, forskyves kostnadene over på de fødende – der er de nemlig ikke synlige. Kvinnene som ønsker tilbud á la ABC-klinikken står nå på egne bein for å finne alternativ, mens jordmødrene som ønsker å tilby tjenesten, må privatisere seg.
Kjapp fødsel
Dagens økonomiske narrativ antar at mennesker handler rasjonelt og ut fra det som er best for individet. Kvinnene i barselsprotest og alle folk som har oppfostret et barn, hjulpet en syk slektning, eller mottatt hjelp i en utfordrende livsperiode, vet likevel at omsorg ikke skjer bare fordi det er økonomisk rasjonelt eller lønnsomt.
Dette poengterer Katrine Marcal på elegant vis i boken Hvem laget middagen til Adam Smith? (2015). Økonomen Adam Smith bodde hjemme hos sin mor da han skrev på verdenskjente verk som Nasjonens Velstand (1776). Moren mekket middag mens sønnen noterte at det ikke er «av omtanke at bakeren, slakteren eller kolonialen sikrer at du har maten på bordet. Det er deres egeninteresse».
Egeninteresse og egoisme er ikke tilstrekkelig for å forklare menneskers atferd. Hva fikk mammaen til Smith igjen for alt husarbeidet, om ikke hennes arbeid var drevet av kjærlighet?
Skyggesiden til rasjonalitetens og lønnsomhetens tankegang ser vi i dagens helsesektor. Nedleggelsen av ABC-klinikken og innskrenkende fødetilbud er fragmenter av en helsesektor i krise, hvor stadig mer kostnader og press skyves over på pasient og personell.
I dag mottar helseforetak en liten grunnfinansiering i tillegg til bevilgning beregnet ut fra faktiske aktiviteter i forrige kalenderår. Ulike aktiviteter utløser ulike summer; operative inngrep frigjør mer midler enn naturlige inngrep. Den såkalte innsatsstyrte finansieringen belønner ikke «ukompliserte» aktiviteter, som for eksempel en naturlig fødsel. BNP smiler når du føder med keisersnitt – da jobber sykepersonell kjapt og lønnsomt, og det utløses større bevilgninger til helseforetaket.
Resultatet er opprørte familier og utslitt helsepersonell. I finansieringsmodellen er det ikke rom for medmenneskelighet og omsorg – en viktig driver for mange av de ansatte i sektoren, hvorav den store majoriteten er kvinner. Forsvinner omsorgsaspektet, forsvinner også grunnmuren til helsesektoren, det sosiale vevet. Nedprioriteringen tærer også i det lange løp på den nasjonale økonomien. Sykepleiere, leger, lærere, og andre såkalte samfunnskritiske yrker som løper til privat sektor, er starten på slutten av sosialdemokratiet. Vi kutter opp livmoren som føder oss.
Fallosentrismens fortvilelse
Kan rota til fortvilelsen hos de tusenvis av protesterende familier og helsepersonell, forstås å ligge i vårt nedarvede økonomiske system? Vi lever i en økonomi som favoriserer fallos foran det feminine: Ikke bare er mesteparten av økonomisk teori som legges til grunn for politikken skrevet av menn, den er også preget av en eksklusiv oppmerksomhet rettet mot maskulin-assosierte aktiviteter og antakelser.
I et økonomisk system hvor profittmaksimering er det eneste målet, trekker kvinner, naturen og omsorg det korteste strået. Feministisk økonomisk teori minner oss på fallgruvene som ligger i å sette sin lit til markedets og kapitalens smale målsettinger. For vil vi egentlig leve i et samfunn hvor kjærlighet og omsorg fortæres fordi vi er dårlige på å sette oss gode mål?
Vi kan forbedre helsesektoren ved å putte mer penger inn i helsevesenet gjennom å øke skatter og avgifter, eller ved å forbedre driften – ikke kutte slik som det gjøres nå. Men i en økonomi som måler sin suksess i form av vekst i BNP, vil slike endringer kun være moderate.
Nytenkende og langsiktig plan
De store mulighetene til å sikre vår felles framtid ligger i å skifte det økonomiske fortellingen fra å handle om å vokse for vekstens skyld, til maksimering av menneskelig velvære for alle. Da trenger vi nye mål for velferd.
Vi kan sette oss som mål, at alle mødre skal ha en god fødsel, for så å beregne kostnadene og finne ressursene vi trenger. Fordi gevinsten av et samfunn sentrert rundt omsorg og medmenneskelighet, er større enn de kortsiktige utregningene vi bruker i dag. Nedstengingen av ABC-klinikken er et liten sak som kaster lys på et større problem: At vi som samfunn ikke evner å verdsette livet foran pengene.
Ved å sette nye mål, kan vi forme nye stier hvor nytenkning blomstrer og gamle tanker komposteres. Og ideen om at «det ikke finnes alternativer», den kaster vi på kapitalismens skraphaug. Politikerne trenger bare å rådgive seg med «utenfor boksen»-økonomene (eller ikke-økonomene) for å se dem.
