Er det lov å være uambisiøs?
Lederartikkel fra utgave 5
Hvor fort må vi løpe? Hvor mye må vi jobbe? Er det innafor å ta det litt med ro? Jeg hadde en «vanlig jobb» en periode da barna mine var 5 og 1 år. Det var en forferdelig tid. Jeg husker jeg løp rundt med barnevogna for å rekke bussen og sa til meg selv «jeg får hjerteinfarkt, jeg får hjerteinfarkt». Heldigvis var det bare et vikariat, og det ble ikke forlenget.
Da jeg hadde fått blodtrykket ned igjen, bestemte jeg meg for å leve livet mitt på egne premisser. Uten en jobb som nesten tok knekken på meg. Jeg har lært mye på veien for å få det til å fungere, blant annet at jeg må ta bevisste grep for å henge med på pensjon og inntekt. Årsaken til rotte- racet er at arbeidslivet ble laget for menn med hjemmeværende koner. De tok seg av familien og all administrasjon av hjemmelivet. Men selv om de tidligere hjemmeværende konene nå er kollega med alle de arbeidende mennene, har ikke arbeidslivet endret seg. Så hvem tar seg da av familien og alt det der hjemme?
Fortsatt er det oftere de arbeidende kvinnene enn de arbeidende mennene. Nå har jeg drømmejobben, og sammen med mine kollegaer former vi den til å ligne mer på livet vi egentlig vil leve. Det er mulig å lede en bedrift samtidig som jeg tar meg tid til en ridetur på formiddagen eller lar barna ha en rolig morgen når de har behov for det.
Noen ganger må jeg kjempe for det. Vi ville alle trenge å slåss litt mindre for tiden vår hvis arbeidslivet ble innrettet slik at både menn og kvinner har plass til hele livet sitt i jobblivet. Og gevinsten vil være en bedre jobb-hverdag for alle, også for de som ikke har små barn.
Ida Eliassen-Coker, sjefredaktør og grunnlegger